Romerbrevsforelæsningen 1515-16

¹   [18] Qui tribuit, in simplicitate [12, 8].

[19] Sicut quoslibet alios in sua gratia tentat suus diabolus, ne donum [20] Dei pure et fideliter Deo suo seruet, Ita et, Qui tribuit, non caret suo [21] diabolo. Duobus autem modis contra hoc venitur. [22] Primum, Cum tribuuntur relatiua et non absoluta, hoc est ideo, [23] vt maiore fȩnore referant. Qui modus nunc frequens est Apud Christianos, [24] ita vt vulgo prouerbium sit: ‘Mos nunc est genti, quod panis prebetur [25] habenti’, Et vocatur teutonice: geschenck | vnnd eer. | Sic inferiores (W456) [1] maioribus vt principibus, prelatis, Episcopis, diuitibus, potentibus tribuunt. [2]

”Den, der giver, skal give rundhåndet” (Rom 12,8).

Ligesom hans djævel frister alle andre i hans nåde til at ikke at give Guds gave uden bagtanke og til ikke at tjene Gud i trofasthed, således mangler den, der giver, ikke sin djævel. For på to måder dukker han op imod dette. For det første, når de giver forholdsvist og ikke absolut, det sker derved, at de ser hen til den størst mulige rente. Denne måde er nu almindelig blandt kristne, således at der blandt folk er dette ordsprog: ”Det er nu folkets skik, at det giver brød til dem, der har”, som det hedder på tysk: ”gave og ære”. Således giver de underordnede til de overordnede, f.eks. fyrster, prælater, biskopper, rige og mægtige.

²   Quibus nullus tribueret, Qui in simplicitate i. e. sine spe retributionis [3] tribueret. Et miro modo frequens est hoc malum hodie. Vnde [4] Luce 14.: Cum facis | cȩnam aut | prandium, Noli vocare amicos tuos [5] neque fratres tuos neque cognatos neque vicinos neque diuites, ne forte [6] et ipsi te reinuitent et fiat tibi retributio. Sed cum facis Conuiuium, [7] Voca pauperes, debiles, claudos et cȩcos, Et Beatus eris, Quia non habent [8] retribuere tibi. Retribuetur enim tibi in resurrectione Iustorum.’ Verum [9] si hȩc seruarentur, Quantis hodie monstris carerent Ecclesiȩ! Nunquid [10] Iuristȩ sic abundarent propinis? Currit hic adulatio per omnes status [11] fortiter. Veruntamen delectat plurimum hȩc tributio aliquando, Sed [12] retributio multo magis semper delectat. Et hȩc inferiores ad superiores.

Der er ingen, som giver til disse, der giver i enfoldighed, dvs., uden håb om gengæld. Og på en mærkelig måde er dette onde almindeligt i vore dage. Derfor gælder formaningen i Luk 14,12ff: ”Når du indbyder til frokost eller middag, så indbyd ikke dine venner eller dine brødre eller dine bekendte eller dine naboer eller de rige, for at de ikke skal indbyde dig igen og gøre gengæld. Men når du vil holde en fest, så indbyd fattige, vanføre, lamme og blinde, så vil du være salig, for de har ikke noget at give til gengæld. Men det vil blive gengældt dig ved de retfærdiges opstandelse”. Men hvis dette skal overholdes, hvilke uanede mængder mangler har så ikke dagens kirke! Mon juristerne i den grad kan have overflod af slægtninge? Løber her smigeren gennem alle stænder? Men denne gave glæder altid én og anden mest, men gengældelsen glæder altid mere. Og denne går fra de underordnede til de overordnede.

³ [13] Secundo, Quando Inferioribus tribuunt superiores Vel ȩquales ȩqualibus, [14] Quod multo vehementius delectat, scil. vana gloria et iactantia. [15] Hic enim ‘Beatius est dare quam accipere’. Et similes sunt Deo ipsi, [16] in superbia tamen.

[17] || Sed hȩc glosa non placet. Loquitur potius Apostolus de illa tributione, [18] que fit doctoribus verbi et presidentibus. Vt Gal. 6.: ‘Communicet [19] autem is, qui catechisatur, ei, qui se cathechisat, in omnibus bonis.’ Hoc [20] enim debet fieri ‘in simplicitate’, non in fraude, sicut et super Leuitis [21] precipit, vt cauerent filii Israel, ne eos desererent. Vnde sequitur Gal. 6.: [22] ‘Nolite errare: Deus non irridetur.’ Hoc donum (meo Iudicio) appellat [23] 1. Cor. 12. ‘Opitulationes’ seu ‘subsidia’, que debentur Gubernantibus [24] atque doctoribus, qui instant verbo et orationi. Quia ‘Dominus est pars [25] eorum’, ideo ‘debetur merces sua operario’. ||

For det andet: Når de overordnede giver til de underordnede eller de lige til de lige, hvilket glæder meget mere, her er det nemlig tømt for ære og pral. Her gælder dette ”det er saligere at give end at modtage” (Apg 20,35). Og på lignende måde er de overfor Gud, nemlig i deres overmod.

Men dette ord behager ikke. Apostelen taler snarere om den gave, som gives til dem, der er lærde og foresatte i ordet. F.eks. Gal 6,6: ”Den, der undervises i ordet, skal dele alt godt med den, der underviser”. For det bør nemlig ske i 'enfoldighed', ikke med snyd, sådan som det også foreskrives levitterne, at Israels sønner skal passe på, at de ikke svigter dem. (5 Mos 12,19). Hvorefter følger Gal 6,7: ”Tag ikke fejl: Gud lader sig ikke spotte”. Denne gave kalder han (efter min opfattelse) i 1 Kor 12,28 for ”hjælp” eller ”understøttelse”, noget, som tilkommer de styrende og underviserne, som står for ordet og prædikenen. For ”Herren er deres del” (4 Mos 18,20), derfor hedder det også ”En arbejder er sin føde værd” (Matt 10,10).

⁴  [26] Bl. 128. *Et hoc vulgo vocatur eyn gnade adder fruntschafft. Et nescio, [27] si nostrȩ ȩtatis fundationes, Anniuersaria etc. huc numerare debeam. (W457) [1] Vehementer enim videntur gloriam querere, Immo Non tantum gloriam, [2] Sed retributionem tam temporalem quam ȩternam, Scil. dum certis [3] oneribus premunt obligatos. Deinde propter gloriam futuram. Hii enim [4] simpliciter se tribuere putant et sunt synceriores quam illi priores. || Non [5] enim videntur dare temporalia, vt recipiant ȩterna. Sed cantus certos [6] ita disponunt, quasi si aliter fierent Vel minus, non satisfieret eis. Olim [7] autem non ita nominabantur, vt patet in Ecclesiis collegiatis. || [8] Verum et ipsi duplices sunt. Quia non pro gloria Dei simpliciter, Sed [9] pro comodo suo futuro in cȩlo, non tributuri, Nisi suum commodum [10] sperarent. Sed frustra, Quia duplices sunt.

Og dette kaldes på folkesproget 'en nåde' eller 'et venskab'. Og jeg véd ikke, om jeg bør indregne vore dages fundationer, årpenge osv. her. De synes jo nemlig i høj grad at kræve ære, ja, ikke blot ære, men både timelig og evig gengældelse, idet de jo plager bestemte mennesker med sikre byrder. Dernæst på grund af den fremtidige ære. Disse mener nemlig, at de simpelthen yder og er mere alvorlige end de andre er foresatte (?). For de synes ikke at give det timelige, for at de kan modtage det evige. Men de sikre sange disponerer de således, som om det, hvis det skete anderledes, ikke viille tilfredsstille dem. Men i gamle dage blev de ikke benævnt således, at det havde med de kirkelige kollegier at gøre. Men de er også selv dobbelttænkende. For de håber, at de kun vil få ydet til deres behagelighed, ikke enkelttænkende for Guds ære, men for deres egen behagelige fremtid i himlen. Blot er det forgæves, for de er dobbelttænkende.

⁵  Neque hoc cogitant, Sed [11] secure incedunt tanquam pro iis certam habentes remunerationem, Non [12] attendentes, quod hic receperunt mercedem suam. Sane quod pro (W458) [1] gloria Dei hȩc faciant, vix possum credere, Cum potius tum veteres [2] fundationes excolerent et satis iam fundata instaurarent, collapsa scil. [3] Sed Nundinas fȩcerunt ex cultu et religionibus Dei.

De tænker heller ikke på dette, men de går frem på sikker fod som om de havde en sikker gengældelse for disse ting, uden at være opmærksom på, at de her har fået deres løn. Jeg kan sandelig dårlig tro, at de gør dette for Guds ære, eftersom de snarere udvikler gamle grundlag og indretter nogle, der allerede er grundlagt, men blot faldet sammen. De gør et marked ud af gudsdyrkelsen og den gudelige fromhed.

⁶  [4] Qui preest, in diligentia [12, 8].

[5] Nunc Vero, Qui preest | tam spiritualiter quam seculariter |, in [6] luxuria et ocio, in diuitiis et voluptate, in gloria et honore, In potentia [7] et terrore. || de quibus Ezech. 34.: ‘Ve pastoribus Israel, qui pascebant [8] semetipsos, lac comedebatis et lanis operiebamini. Et quod crassum [9] erat, occidebatis; Quod infirmum fuit, non consolidastis; Quod egrotum [10] fuit, non sanastis; Quod fractum est, non alligastis; quod abiectum est, [11] non reduxistis; Quod perierat, non quesiuistis. Sed cum austeritate imperabitis [12] eis et cum potentia.’

”Den, der er forstander, skal være det med iver” (Rom 12,8).

Men nu er det sådan, at den, der er forstander, både åndeligt og verdsligt, lever i luksus og dovenskab, i rigdom og lyst, i herlighed og ære, i magt og frygt. Om dem siger Ez 34,2ff: ”Vé Israels hyrder, som vogter sig selv ... mælken drak I og ulden klædte I jer i, og de fede dyr slagtede I ... men det svage dyr styrkede I ikke, det syge dyr helbredte I ikke, det kvæstede forbandt I ikke, det bortkomne førte I ikke tilbage; de vildfarne har I ikke ledt efter. Men I har hersket over dem med strenghed og magt”.

⁷  Hec verba quem non faciant tremere et [13] horrere pilos! || Hii enim sunt, qui contra hoc preceptum incedunt. Non [14] enim ascendunt, vt descendant, sicut Angeli in Scala Iacob. Nam ascendere [15] facit preesse, Sed descendere est diligentem esse. Non prȩsunt, vt [16] prosint, Cum omnis, qui exaltatur, ideo Exaltatur, vt sui nihil querat, [17] iam non sibi viuat, seruum seruorum suorum se factum agnoscere debeat.

Hvem får disse ord ikke til at skælve og gyse for det mindste! Det er nemlig dem, som går imod dette bud. For de går ikke op, så de kan gå ned, sådan som englene på Jakobs stige (1 Mos 28,12). For at gå op gør de til at være i forvejen, men at gå ned er at være kærlig. De er ikke i forvejen for at de kan gavne, eftersom enhver, der ophøjes, ophøjes af den grund, at han ikke kræver sit eget, ja, ikke lever for sig selv, men bør erkende, at han er gjort til sine slavers slave.

⁸  [18] Emphatica ergo Mensura omnis prelationis Est diligentia, Vt Apostolus [19] hic describit. Porro diligens aliorum non potest esse, qui non negligens [20] est suorum. Quoniam diligentia facit negligentiam, peruersa peruersam, [21] recta rectam. Qui itaque preest, In diligentia i. e. in negligentia sui scil.

Ethvert embedes vigtigste målestok er kærligheden, sådan som apostelen her beskriver den. Og videre: at elske den anden kan ikke finde sted, hvis man ikke er ligeglad med det, der er ens eget. For da fremkalder kærligheden ligegyldighed, det forkerte noget forkert, det rette noget ret. Den, der derfor går foran, gør det i kærlighed, det vil sige, i ligegyldighed med sig selv.

⁹  [22] Qui Miseretur, in hilaritate [12, 8].

[23] 2. Cor. 9.: ‘Non ex tristitia aut necessitate; hilarem enim datorem [24] diligit Deus.’ Atque hoc diuersum ab eo, quod supra dixit: ‘Qui tribuit, [25] in simplicitate.’ Ibi enim tribuitur iis, vnde spes potest esse retribui, hic [26] autem Miseris et egentibus.

[27] Bl. 128b. *Sane rationem ordinis in isto bonorum operum Catalogo, Vt Lyra (W459) [1] laborat, merito contemnendam puto, Ne, dum ad opinata trahitur [2] membra, pereat vera intelligentia. Quod Lyrȩ tam frequenter accidit, [3] quam libenter | ea | distribuit, dum eruditissime Scripturas tractat et [4] luculentissime exponere se credit. [5] Miseretur itaque non in hilaritate, Qui vel pudore cogitur Vel periculo [6] alio quopiam egentibus succurrere. Vt Nunc multi stipes dant fundatas, [7] Sed sine merito, quia Inuiti et tristes. Item Qui, ne auari putentur [8] Vel crudi ac immisericordes.

”Den, der øver barmhjertighed, skal gøre det med lyst” (Rom 12,8).

Se 2 Kor 9,7: ”(man skal give) ikke vrangvilligt eller under pres, for Gud elsker en glad giver”. Og dette er forskelligt fra det, der blev sagt ovenfor: ”Den, der giver, skal gøre det med sluttet sind” (Rom 12,8). Dèr gives der nemlig til dem, hvorfra der kan være håb om gengæld, men her til de elendige og trængende.

Jeg mener bestemt, at fornuften i rækkefølgen i det katalog over de gode gerninger, som Lyra udarbejder, fortjener at fordømmes, at ikke selve forståelsen af dem skal gå til grunde, når man udstrækker delene til det ufattelige. Det sker ret ofte for Lyra, at han frit fordeler tingene, når han behandler skriften som lærd person og mener at udtrykke sig soleklart. Således forbarmer den sig ikke med glæde, som enten tvinges af skam eller bistår de trængende af en eller anden fare. Sådan som i vore dage mange giver pæne småskillinger, men uden fortjeneste, fordi de er modvillige og uglade. Ligeledes den, som for ikke at se grisk ud, enten er rå eller uden barmhjertighed.

¹⁰ [9] Dilectio sine Simulatione [12, 9].

[10] Necessaria et Significantissima connexio. Sicut enim Nulla res purior [11] esse debet a simulatione, Ita nulla magis polluitur Simulatione quam [12] Charitas. Nihil ita horret Simulationem vt Charitas Et nihil ita patitur [13] Simulationem vt Charitas. Adeo vt omnium os plenum sit prouerbio: [14] ‘Nusquam tuta fides’, et ‘fidelem virum quis Inueniet?’ Ecclesiastis. [15] Omnia fucis sunt oblita et amicitiȩ specie obvmbrata. Verum [16] duplex Est Simulatio Charitatis. Prima Est, Quȩ ostendit foris speciosum [17] amorem Et intus abscondit verum odium. || Et hec est inferiorum [18] ad superiores proprie et equalium. || Et ii iterum duplices. Quidam [19] hoc scienter, Vt Ioab contra Abner 2. Reg. 3. Sicut et detractor, subdolus, [20] Susurro, Bilinguis. Sed hȩc est crassa Simulatio adeo, vt Apostolum de [21] hac non putem locutum, | quamquam toto gurgite hoc vitium grassatur [22] hodie. |

”Kærligheden skal ikke være falsk” (Rom 12,9).

Der er en nødvendig og bemærkelsesværdig sammenhæng. For ligesom ingen sag bør være renere end dens efterligning, således er der ingen sag, der kan forurenes mere med efterligning end kærligheden. Der er derfor intet, der gruer således for efterligningen som kærlighed, og ingenting lider i den grad under efterligning som kærlighed. I den grad, at enhver kan tage dette ordsprog i munden ”tro aldrig nogen helt og fuldt” (Virgil) og ”hvem finder et trofast menneske?” (Ordspr 20,6). Al sminke er glemt og skygger for venskabets art. Men kærlighedens efterligning er af dobbelt art. Den første er den, som udadtil fremviser kærlighedens art og indvendig skjuler et sandt had. Og denne er de underordnedes særlige og ligelige had til de overordnede. Og disse er igen af dobbelt art. Nogle har den bevidst, som Joab overfor Abner, 2 Sam 3,27. Således handler også en, der vil nedgøre en anden, en snu person, en bagvasker, én, som har to tunger. Men hidtil er dette den grove efterligning, som jeg ikke mener, at apostelen her taler om, selv om denne last i vore dage grasserer som en hel malstrøm.

¹¹  [23] Quidam Vero idipsum ignorant, Quod falso diligunt, donec veniat [24] tentatio et aduersitas super eum, quem diligunt. Oui⌊dius: ‘Si fueris [25] fȩlix, multos numerabis amicos, Tempora si fuerint nubila, Solus eris.’

[26] Tales erant etiam Apostoli in passione Christi et multi alii sancti; [27] tam profunda est hȩc Simulatio, vt vix aut rarus sit, qui eam in se agnoscat. [28] Immo ausim dicere Nullum esse purum ab ista Simulatione, licet (W460) [1] multi non putent. Quis perfectior Apostolis tempore et presentia Christi [2] firmatis?

[3] Secunda Est, Quȩ non abscondit | malum | amorem Nec exhibet [4] bonum odium. || Hȩc est superiorum ad inferiores proprie et equalium. ||

Men de er uvidende om sig selv, at de elsker på falsk måde, indtil der kommer en fristelse og en modvilje mod ham, som de elsker. Ovid siger: ”Hvis du har været lykkelig, skal du opregne mange venner, hvis tiden har dannet tågeslør, vil du være alene”.

Sådanne var også apostlene i Kristi lidelse og mange andre hellige; så dyb er denne efterligning, at det er sjældent, at nogen erkender den i sig selv. Ja, jeg vover at sige, at ingen er ren fra denne efterligning, selv om mange ikke mener det. Hvem er mere fuldkomne end apostlene, som blev styrket af at leve på Kristi tid og af hans nærvær?

Den anden form for kærlighedens efterligning er den, som ikke skjuler den onde kærlighed og heller ikke udstiller det gode had. Den er de overordnedes særlige og ligelige had overfor de underordnede.

¹² [5] Et ii quoque duplices. Quidam manifeste Scientes et videntes ac [6] potentes non arguunt, non monent, non emendant proximum, dum errat, [7] peccat i. e. sibi ipsi maximum damnum facit. Quin et corrident ac [8] connugantur Velut boni amici nolentes eum offendere. Sed et hȩc Simulatio [9] charitatis Crassior et pinguior est, quam dignum sit Apostolum de [10] ea intelligere, quamquam plurimi etiam contra conscientiam propriam [11] Bl. 129. hanc simulationem agant. *Quidam Ignorantes, Qui Vitia pro virtutibus [12] admirantur ac laudant Magna humilitatis perfectione, promptiores [13] bona interpretari, que mala videntur, Cito laudare, tarde vituperare, [14] etiamsi sint nonnunquam maxima vitia, licet tenui specie boni [15] obtecta adeo, vt si videre nequires per noctem, palpare tamen possis.

Og disse er også af to slags. Nogle véd og ser og er åbenlyst mægtige og argumenterer ikke, formaner ikke, retter ikke næsten, når han fejler eller synder, dvs., gør sig selv mest fordømt. Hvorfor de både ler sammen med og driller ham eller krænker ham ved ikke at ville være gode venner med ham. Men også denne efterligning af kærligheden er grovere og værre end at man kan sige, at apostelen forstår det på den måde, skønt mange udøver denne efterligning endog imod deres egen samvittighed. Men så er der nogle, der er uvidende, som beundrer lasten for dyd og roser ydmyghedens store perfektion, fortolker det, der ser ondt ud, som større villighed til det gode, er hurtige til at rose, sene til at fremture, skønt de har ikke ubetydelige laster, blot dækket af noget, der regnes for særlig godt i den grad, at selv om du ikke kan se det, fordi det er nat, så kan du dog røre ved det.

¹³ [16] Non hic omnia probantur, vt, quod bonum est, teneatur, Sed superficie [17] contenti bona pronunciant et amicum extollunt. Igitur illi | non | [18] faciunt bona Et hii non faciunt mala, sicut tamen Charitas requirit. Sed [19] faciunt mala et hii bona, contra Charitatem.

Alt dette beviser ikke, at det, der er godt, holdes fast, men at de kalder det godt, fordi de er tilfredse med overfladen og hæver vennen op. Således gør de første ikke noget godt, og de andre ikke noget ondt, sådan som kærligheden kræver det. Men de gør det onde og disse det gode imod kærligheden.

¹⁴  [20] Inter hos Incedunt Neutrales, Sicut Absalom Nec bonum Nec [21] malum loquentes, facientes. Hii sunt theologi nostri, Qui in actibus [22] elicitis stant securi Et nunquam ad efficatiam operis proueniunt, Satisfȩcisse [23] abunde putantes, Si Optent, Cupiant, Velint bonum proximo Et [24] Nolint, odiant, deprecentur malum proximi et hoc totum actibus elicitis. [25] Cȩterum in opere nihil aut eadem, que predicti Simulatores, [26] agunt. || Et, quid moror, dilectio simulata Est, quod dicitur, Amare [27] esse alicui bonum velle actu elicito. || Ideo Sequitur Velut Exponens [28] Simulationis Commenta:

Mellem disse ligger de neutrale, når de f.eks. gør som Absalon, der hverken talte godt eller ondt (2 Sam 13,22). Disse er vore teologer, som i fremlokkede handlinger står sikkert og aldrig når frem til gerningens virkning, tilfredse som de er med at mene en forfærdelig masse, hvis de ønskede det, stræbte efter det, så ville de næsten noget godt og ville ikke hade ham eller misbillige næsten med noget ondt og alt dette med fremlokkede handlinger. Men af det øvrige udfører de i gerning intet eller det samme, som de føromtalte efterlignere. Og hvad under, at kærligheden er efterlignet, når det siges, at at elske er at ville én noget godt i en fremlokket handling. Derfor følger nu som en slags kommentar, der skal forklare efterligningen.

¹⁵ [29] Odientes Malum, adherentes Bono [12, 9].

[30] Nullus est hominum, qui se malum diligere et bonum odisse dicat, [31] Et tamen hic precipit et vtique non frustra, Quod homo ad malum pronus [32] sit et difficilis ad bonum. Simulationis igitur patrocinium Ignorantia [33] boni et mali, dum quisque id bonum dicit, quod sibi placet, et malum, (W461) [1] quod sibi displicet. At quare ergo precipit, Vt omnia probemus et, [2] quod bonum est, teneamus, Nisi vt bonum non statim in specie sua apprehendamus? [3] Quare Bonum noui hominis et malum noui hominis [4] Apostolus hic intelligit. Bonum autem Noui hominis Est duplex, sicut [5] et malum: Vnum Inuisibile, quod sola fide tenet, | quod est Deus, | [6] Alterum Visibile, Et est omne, quod malum est sensualitati et contrarium [7] veteri homini, Vt sunt Castigatio veteris hominis et bonorum operum [8] exercitatio. Sicut econtra Malum visibile Est omne, quod bonum est [9] veteri homini et amicum, vt sunt licentia carnis et negligentia spiritus.

”I skal hade det onde, holde jer til det gode” (Rom 12,9).

Der er intet menneske, som siger, at han elsker det onde og hader det gode, og dog foreskriver han her ikke dette uden grund, for mennesket er tilbøjelig til det onde og har det svært med det gode. Derfor bliver efterligningens fadermord til uvidenhed om det gode og det onde, for enhver kalder det godt, som behager ham, og det ondt, som han ikke synes om. Men hvorfor altså befaler han, at vi skal prøve alt, og holde fast ved det gode, (1 Thess 5,21), medmindre vi ikke straks knytter os til det gode i sin art? Derfor forstår apostelen her det gode som det gode for det nye menneske og det onde som det onde for det nye menneske. Men det gode for det nye menneske er et dobbelt, ligesom det onde: det ene er det usynlige, som alene troen holder fast ved, hvilket er Gud, det andet er det synlige, og det er alt, hvad der er sanseverdenens onde og det gamle menneskes modsætning, f.eks. tugtelsen af det gamle menneske og udøvelse af gode gerninger. Ligeledes er omvendt det synlige onde alt, hvad der er godt og venligt stemt for det gamle menneske, som f.eks. kødets lyst og ligegyldighed med ånden.

¹⁶    10] Et Vtrunque duplex: Aliud in propria persona, Aliud in proximo. [11] Et de hoc loquitur hic Apostolus; Vt enim ‘dilectio sit sine simulatione’, [12] oportet, vt odiamus in proximo, quicquid malum est, sine adulatione et [13] timore, Et adhereamus ei, quod bonum est, sine simulatione et fauore.

[14] || Et dicit ‘odientes’, q. d. non erit, vt malum desit, Nec omne Malum [15] in vestra est potestate. Ideo odite, quod non facitis, ne consentiatis [16] malo alieno, Et communicate alieno bono. Hoc fouete, fauete, promouete, [17] predicate; illud odite et impedite, Vbi potestis. Sed sepius in malo [18] non datur nisi odisse Et in bono non nisi amasse, Vt in hȩreticis et obstinatis [19] contra catholicos et mites furentibus. ||

Og begge dele er dobbelt: det ene mod sin egen person, det andet mod næsten. Og det taler her apostelen om; for for at ”kærligheden skal være uden falskhed”, er det nødvendigt, at vi i næsten hader det, som er ondt, uden leflen og frygt, og fremhæver et, som er godt, uden efterligning og gunst.

Og han siger ”I skal hade”, dvs., det er ikke nok, at det onde mangler, og heller ikke alt ondt er i jeres magt. Derfor had, hvad I ikke gør, at I ikke skal samtykke med noget andet ondt, og træffe aftale med noget andet godt. Dette skal I omfavne, vise gunst, fremme, prædike; det andet skal I hade og forhindre, hvor I kan det. Men ofte er der i det onde ikke andet at gøre end at hade det, og i det gode ikke andet end at elske det, sådan som man blandt kættere og stædige raser imod de katolske og blide.

¹⁷ [20] || Si tales homines essent in aulis pontificum et principum, felix esset [21] Ecclesia. Nunc Vero, quia contrarium est, ideo et Ecclesia infelix est, [22] Non quod malum velint scil. suum, Sed Ecclesiȩ malum non odiunt. ||

[23] Bl. 129b. Hoc tamen Iudicium totum peruertit *odium et fauor personȩ, Vt [24] Nunc cum Iohanne Reuchlin et Coloniensibus. Omni enim securitate et [25] pronitate personam amantes, quicquid illa senserit, parati sumus omni [26] studio fouere et defendere, Non querentes, quomodo bonum vel malum [27] agnoscamus, Sed ne persona huiusmodi malum vel bonum habere videatur. [28] Ideo Simulatȩ dilectionis natura est, quod odit bonum et adheret [29] malo. Omnis enim amor naturaliter excecat. Quis ergo non est cȩcus? [30] Quia quis sine amore — Amore, inquam, sensualitatis — nisi qui non [31] viuit?

Hvis det var den slags mennesker, der var i de pavelige og fyrstelige haller, ville kirken være lykkelig. Men nu, hvor det modsatte er tilfældet, er kirken af den grund ulykkelig, ikke fordi man vil det, der er ens onde, men fordi man ikke hader kirkens onde.

Denne bedømmelse vender op og ned på hadet og gunsten for personer, sådan som det sker nu med Johannes Reuchlin og kølnerne. For de elsker al sikkerhed og personlig tilbøjelighed, uanset hvad han mærker, er vi rede til at omfavne og forsvare ethvert studium, uden at spørge, hvordan vi erkender godt eller onde, blot ikke personen synes at have den slags onde eller gode. Derfor er kærlighedens efterligning vores natur, for den hader det gode og knytter sig til det onde. For enhver kærlighed gør ud fra sin natur blind. Hvem er altså ikke blind? For hvem er uden kærlighed – jeg mener sensuel kærlighed – undtagen den, som ikke lever?

¹⁸   [32] Charitate fraterna Inuicem diligentes [12, 10].

[33] Vna dictio est Grȩcis ‘Charitas fraterna’: ‘Philadelphia’, Vnde (W462) [1] ‘Philadelphus’ ‘fratrum amator’ dicitur, Seu ‘qui diligit fratrem’. In [2] quo Apostolus Exprimit, quod dilectio Inter Christianos debet esse specialis [3] et perfectior, quam qui est ad extraneos et inimicos. Sic alibi [4] Gal. 6.: ‘Dum tempus habemus, operemur bonum ad omnes, maxime [5] autem ad domesticos fidei.’ Et Quod nos ‘diligentes’ habemus, Grȩci [6] ‘Philostorgi’ || ‘Philos’ ‘amor’ ||. Est autem ‘Storge’ ‘affectio’, ‘inclinatio’, [7] vt vulgo dicitur. Ergo ‘Philostorgus’ Est, qui amatorie affectus [8] est ad alium diligendum Philadelphia. Magna itaque Emphasi Vtitur [9] Apostolus, dum componit vocabula amoris quasi superflue, Vt: ‘Philadelphia [10] estote Philostorgi’, i. e. amore fraterno sitis amatorie affecti in [11] inuicem.

”Vær hinanden hengivne i broderkærlighed” (Rom 12,10).

Et ord på græsk for den broderlige kærlighed er ”filadelfia”, derfra kommer ”filadelfus”, ”broderelskeren” eller ”den, der elsker sin broder”. Derved udtrykker apostelen, at kærligheden mellem kristne bør være noget særligt og mere fuldkommen, end den, man har til den udenforstående og fjenden. Således et andet sted, i Gal 6,10: ”Så lad os de gøre godt mod alle, mens det er tid, men især mod dem, der har hjemme i den samme tro”. Og hvor vi har ”elskende”, har grækerne ”filostorgi”, ”filos” betyder ”kærlighed”, men ”storgi” ”følelse”, ”tilbøjelighed”, som det hedder på modersmålet. Altså en ”filostorgus” er én, som af kærlighed er tilbøjelig til at elske den anden med ”filadelfia”. Således bruger apostelen en stor omhu, når han sammensætter ordene om kærlighed, som var det overflødigt, altså: ”filadelfia estote filostorgi”, dvs., af broderkærlighed skal I være elskere, som har gensidig tilbøjelighed.

¹⁹  [12] Honore Inuicem preuenientes [12, 10].

[13] Sic Phil. 2.: ‘In humilitate superiores Inuicem arbitrantes.’ Et Dominus [14] Luce 14.: ‘Cum vocatus fueris, Vade, recumbe in nouissimo loco.’ [15] Loquitur autem hic de honore interiori, Qui est opinio sublimis et ȩstimatio [16] proximi. Nam Exterior sepius est Simulatus et mercennarius, dum [17] exhibetur, vt maior ei reddatur. Vnde si non reddatur, indignatur, [18] cessans et ipse honorare. Hoc est, quod dicit ‘Arbitrantes superiores’. [19] Non ait: locantes vos Inuicem superiores. Hunc autem honorem [20] Non potest exhibere alteri, Nisi abneget sibi et confusione se dignum, [21] quoslibet autem alios honore dignos pre seipso Iudicet; hoc est, Nisi [22] humilis sit, non preuenit honore alium.

”Kappes om at vise hinanden ære” (Rom 12,10).

Således hedder det i Fil 2,3: ”Sæt i ydmyghed de andre højere end jer selv”. Og Herren siger det i Luk 14,10: ”Når du bliver indbudt, gå så hen og sæt dig på den nederste plads”. Men apostelen taler her om den indre ære, som er den højeste mening og bedømmelse af næsten. For den ydre ære er ofte simuleret og løntragtende, når den skal bevirke, at den overordnede skal give gengæld. Og derfor, hvis der ikke gives gengæld, føler man sig krænket, og ophører også med at ære sig selv. Det ligger der i, at han siger ”regn de andre højere”. Han siger ikke: I skal gensidig regne jer højere. Men den ære kan han ikke vise den anden, med mindre han borttager den fra sig selv og bliver værdig til forvirring, men hvilke som helst andre kan han bedømme værdig til ære fremfor sig selv; det vil sige: hvis han ikke er ydmyg, kan han ikke med ære komme den anden i forkøbet.

²⁰ [23] Superbia etiam honorat, Sed subsequitur honore alios, Sicut humilitas [24] preuenit. Illa expectat preueniri, hȩc autem nec subsequi alios cupit, [25] Sed se solum preuenire debere credit. O Magnum Officium, honorem [26] alteri cedere! Facilius est tribuere et corpore seruire quam se | solo | contempto [27] de aliis | omnibus | sublimiter sentire. [28] || Aliqui prompti sunt rehonorare Vel, vt mercennarius, pro rehonoratione [29] sui honorare. Hoc autem et Gentes faciunt, Vt Domitius Romanus: (W463) [1] ‘Cur te habeam vt principem, cum me non habeas vt senatorem?’ [2] Hoc non est Christianum verbum, Sed gentile. Quia honorare [3] debemus Inuicem, etiam sine honore alterius precedente aut sequente. ||

Overmod ærer også, men følger andre med ære, ligesom den kommer ydmyghed i forkøbet. Denne forventer at kommes i forkøbet, mens hin ikke stræber efter at følge andre, men tror, at den alene bør komme sig selv i forkøbet. O hvilket stort embede, at afgive ære til en anden! Det er lettere at give penge og med legemet at tjene end ophøjet at føle, at man alene er foragtet af alle andre. Nogle er tilskyndet til at yde ære til gengæld eller som en købmand at ære for at opnå ære til gengæld. Men dette gør også hedningerne, som Domitius Romanus siger: ”Hvorfor skulle jeg have dig som fyrste, når du ikke vil have mig som senator?” Dette er ikke et kristeligt, men et hedensk ord. For vi bør give hinanden ære, også uden at den anden giver ære tilbage, hverken før eller efter.

²¹  [4] Bl. 130. *Diligentia | Sollicitudine | Non pigri [12, 11]

[5] | i. e. Grece: ‘Diligentia’, ‘Studio’, | ‘officio’, | ‘Sedulitate’ |.

[6] Vide, quam nihil sibi retineat Charitas et solum ea querat, que sunt [7] aliorum. Supra docuit, quomodo substantias et facultates in alios conferre [8] debemus, scil. tribuendo, Miserendo et diligendo etc., deinde Quomodo [9] et honorem et opinionem bonam apud nosipsos. Nunc etiam seipsum [10] docet offerre dicens, Quod ad obsecundandum, obsequendum, [11] succurrendum proprio corpore, Vt est loqui, agere, assistere iis, qui opus [12] habent. Contra hoc agunt Absalomitȩ i. e. patres pacis et nolentes inquieti [13] esse in obsequio aliorum. Aut si faciunt, Inuiti faciunt ac tristes, [14] Vt in Causis, actionibus et iis similibus.

”Kærligheden er ikke tøvende i jeres iver” (Rom 12,11).

det vil fra det græske sige: Omhu, lyst, embede, flid.

Se, hvordan kærligheden ikke søger at holde noget for sig selv og stræber efter det, som er andres. Ovenfor lærte han, hvordan vi bør tilskrive andre egenskaber og evner, nemlig ved at tillægge dem det, forbarme og elske, osv. dernæst, hvordan vi også skal tillægge os selv ære og gode mening. Nu lærer han også sig selv at ofre noget, idet han taler om at overholde, at være lydig, at hjælpe med sit eget legeme, hvilket er at tale med, handle overfor og hjælpe dem, som har brug for det. Det vender Absalomitterne – det vil sige: de, der vil være i fred – sig imod, og de vil ikke plages ved at skulle lyde andre. Eller, hvis de gør det, gør de det modvilligt og trist, både i sag, i handling og den slags.

²² [15] Spiritu feruentes [12, 11].

[16] Contra hoc agunt stertentes et oscitantes in omnibus operibus suis [17] tepidi, Qui operibus suis nihil agunt, nisi vt dissipent illa, Prouer. 18.: [18] ‘Qui mollis et dissolutus est in opere suo, frater est opera sua dissipantis.’ [19] Est autem hoc hominum genus etiam hominibus odiosum, nedum Deo. (W464) [1] Vt nunc passim artifices conducti, velut dormiant, ita laborant. Et [2] religiosi ac sacerdotes inter orandum realiter stertunt, etiam corpore, [3] vt desidiam mentis preteream, Et omnia agunt summa desidia. Loquitur [4] itaque Apostolus hoc loco contra vitium illud Capitale ‘Acidia’ [5] Seu tedium boni operis, Vnde ‘Akedia’ seu ‘Acedia’ grece, ‘tedium’, [6] ‘tristitia’, ‘negligentia’ dicitur.

”Vær brændende i ånden” (Rom 12,11).

Imod dette indvender de snorkende og gabende, som er lunkne i alle deres gerninger, at deres gerninger intet udretter, ud over at de ødelægger dem, jf Ordsp 18,9: ”Den, der er eftergivende og forsømmelig i sit arbejde, er bror tiil den, der ødelægger sine gerninger”. Men den slags mennesker er også frastødende for mennesker, mindre for Gud. Selv om de nu overalt har hyret kunstnere, så er det sådan, at ligesom de sover, sådan arbejder de. Og munkene og præsterne gør jo i virkeligheden det, at de, indimellem at de beder, snorker, også legemligt, for ikke at tale om åndens lediggang, og i det hele taget lever i den største lediggang. Derfor taler apostelen på dette sted imod denne dødssynd, der hedder dovenskab, det, som på græsk hedder ”akedia” eller ”acedia”, altså ”kedsomhed”, ”tristhed”, ”forsømmelse”.

²³ Quod ita late regnat, vt prope nullus [7] attendere dignetur. Ideo Quia feruere spiritu nolunt, necesse est, vt ferueant [8] carne. Nam Necesse est alterum illorum feruere, Vel spiritum Vel [9] carnem. Et vnus feruor alterius est frigus et extinctio, Nisi vbi permittente [10] Deo in tentatione, in medio feruore carnis amplius adhuc feruet spiritus. [11] Igitur, Qui tepide agit, necessario feruet carne; quare necesse est, [12] vt ‘opera sua dissipet’, que facit, scil. per feruorem carnis. Sicut Coquus [13] piger fercula paraturus ita agit, vt inter fundendum frigeat esca. Quis [14] non hunc odiat merito?

Derfor hersker denne dødssynd udbredt, så næsten ingen værdiges at lægge mærke til den. Og derfor, fordi de ikke vil brænde i ånden, sker der nødvendigvis det, at de brænder i kødet. For det må nødvendigvis gå sådan, at én af de to brænder, enten ånden eller kødet. Og når den ene brænder, er den anden kold og udslukt, undtagen hvor Gud tillader fristelsen, så at ånden midt i kødets brand brænder endnu stærkere. Derfor, den, der opfører sig dovent, brænder nødvendigvis i kødet; derfor er det nødvendigt, at han 'ødelægger sine gerninger' , hvad han også gør, nemlig derved, at kødet brænder. Sådan som en doven kok forbereder måltiderne således, at der mellem de flydende retter er varm mad. Hvem vil ikke med rette hade denne kok?

²⁴ [15] Domino Seruientes [12, 12].

[16] Hoc non tantum Contra eos, qui Auaritiȩ, sȩculo aut ventri suo [17] seruiunt, Sed multo fortius contra pertinaces in opere bono, Vocante eos [18] alio obedientia. Hii sunt Sicut illi, qui asinum subiugalem habent et non [19] sinunt eum solui, vt Domino seruiat, hoc est, suis studiis se fatigant et [20] ad alia sese auocari nulla pietate Vel causa Dei permittunt. Ideo potius [21] sibi seruiunt quam Domino. Quia non sunt parati ad omnem voluntatem [22] Bl. 130b. Dei nisi a sese electam, *hoc scil. sese excusantes: Non est bonum relinquere, [23] quod modo ago, Et illuc operari. Ex horum numero Si principes [24] pertinaces in Ecclesia Aut pontifices in Aula dixerim, forte non mentiar.

”Tjen Herren” (Rom 12,11).

Dette er ikke blot sagt imod dem, som tjener griskhedens århundrede eller deres bug, det er meget mere sagt imod dem, der er stædige i gode gerninger, idet de kaldes til en anden lydighed. Disse er som dem, der har et trællende æsel og ikke tillader, at det gives fri, så det kan tjene Herren, dvs., udmatter det ved deres anstrengelser og ikke tillader, at det distraheres af nogen fromhed eller gudsdyrkelse. Derfor tjener de snarere sig selv end Herren. For de er ikke beredt til at [udføre] al Guds vilje, men kun den, der er udvalgt af dem selv, og de undskylder sig således: Det er ikke godt at forlade det, jeg på den måde udfører for at udføre hint. Hvis jeg blandt disse skulle medregne stædige kirkefolk eller paverne i domstolen, ville jeg måske ikke lyve.

²⁵  [25] Vt Fridricus, dux noster, Et officiales, Qui, si querantur, nolunt [26] Inueniri; Vocantur a Deo Et dicunt: hei! oportet me orare et Deo seruire, [27] Adeo insipientes, Vt propter obsequium Dei recusent obsequium [28] Dei, Quia nesciunt, Quid sit Domino seruire, Scil. Indifferentem esse, [29] quocumque Dominus Vocauerit, et in nullo fixe ac pertinaciter stare. (W465)

Som Frederik, vor fyrste, og hans embedsmænd, hvis de bliver spurgt, ikke vil findes [blandt dem]; de er kaldet af Gud og siger: 'hør, jeg skal bede og tjene Gud'. Derfor er de mennesker tåber, som på grund af lydighed mod Gud nægter lydighed mod Gud, fordi de ikke véd, hvad det er at tjene Herren, at det nemlig er ligegyldigt, hvortil Herren kalder, og at man ikke skal forblive fast og stædigt i noget.

²⁶ [1] Spe gaudentes [12, 12]

[2] i. e. Nolite gaudere de presentibus et expertis ac cognitis. Gaudium [3] enim Est duplex. De visibilibus i. e. quocunque modo cognitis intus Vel [4] extra; Et hoc est vanum, quia transitorium. Aliud de Inuisibilibus i. e. [5] incognitis, Sed solum creditis; Et hoc gaudium est verum, ȩternum, solidum, [6] Verum Sine spe eius non est gaudium de illo. Quis enim de illo [7] gaudet, quod desperat Vel dubitat se adepturum? Vult itaque Apostolus [8] Christianos omnino quidem gaudere, Sed de nulla re, immo per spem.

”Vær glade i håbet” (Rom 12,12)

Dvs. I skal ikke glæde jer over det nærværende eller det, der kan erfares eller erkendes. For glæde er af dobbelt art. Der er en glæde over det synlige, dvs., det, der på en hvilkensomhelst måde kan erkendes enten indre eller ydre; den glæde er tom, fordi den er foreløbig. En anden glæde er glæden over det usynlige, dvs., det, der ikke kan erkendes, men kun tros på; og den glæde er sand, evig, fast, men uden håb om den kan man ikke glæde sig over den første glæde. For hvem kan glæde sig over det, som han fortvivler om eller tvivler på, at han vil opnå? Således vil apostelen, at de kristne ganske vist i det hele taget skal glæde sig, men ikke over nogen ting, men i håbet.

²⁷ [9] Quia ‘Beati, Qui lugent’ scil. in re; Quia tales gaudent in spe. Spem [10] autem non potest habere, ergo nec gaudium per spem, Nisi Qui omnibus [11] renunciauit, Nihil habet, quod cupit, confidit, in quo delectetur, Insuper [12] et multis malis opprimitur, vt nullis bonis hic gaudere possit. Et [13, 14] sic si Volenter sustineat, peruenit ad spem ac spe ad gaudium. Ideo sequitur:

Derfor hedder det: ”Salige er de, som sørger” (Matt 5,4), dvs. sørger i den virkelige verden, for disse mennesker glæder sig i håbet. Men kun den, der giver afkald på alt, ikke har noget, som han stræber efter eller stoler på eller glæder sig over, ja oven i købet undertrykkes i mange onder, så han ikke kan glæde sig over noget godt her i verden, kun et sådant menneske kan have et håb, og derfor glæde sig i håbet. Og hvis han således frivilligt holder ud, når han frem til håbet og ved håbet til glæden. Derefter følger:

²⁸  [15] In Tribulatione patientes.

[16] ||Ro. 5.: || ‘Tribulatio patientiam operatur, patientia probationem, [17] probatio spem, spes vero non confundit’, i. e. gaudet et hilaris est ac [18] secura. At spem Nostri Subtiles theologi in actus elicitos pepulerunt. [19] Inde nullus intellexit, Quid sit spes, tam frequens in ore omnium. Quia [20] scil. actum spei est elicere, etiamsi salua sint omnia visibilia, in quibus [21] confidimus; Nunquam ad gustum spei per talem actum elicitum peruenimus. [22] Spes autem denudat hominem, saltem quoad affectum, omnibus [23] bonis et circundat omnibus malis. Et hic ‘patientia est necessaria’, quȩ [24] spem operetur.

”Tålmodige i trængslen” (Rom 12,12)

I Rom 5,3f hedder det: ”Trængslen skaber udholdenhed, udholdenheden fasthed, fastheden håb, men håbet gør ikke til skamme”, dvs., det glæder sig og er munter og sikker. Men håbet har vore udmærkede teologer slået hen i de udførte handlinger. Derfor er der ingen, der har forstået, hvad håb er, selv om alle ofte tager det i munden. Men håbets handling skulle være til at udføre, som om alt det synlige, som vi stoler på, er stensikkert. Gennem en sådan udført handling når vi aldrig frem til at smage håbet. For håbet afklæder mennesket, helt derhen, at det anfægtes af alt det gode og omkranses af alt det onde. Og her er ”tålmodighed nødvendig”, den, der udvirker håbet.

²⁹ [25] Orationi Instantes.

[26] Hoc Est Contra eos, Qui psalmos solum legunt sine corde. Et timendum, [27] Quod orationes Ecclesiasticȩ hodie sunt maius Impedimentum quam [28] remedium. Primo, Quod Deum plus offendimus sine corde eas legendo, [29] Vt dicit: ‘Populus hic labiis me honorat’ etc. Secundo, Quod harum [30] specie decepti securi efficimur, quasi vere orauerimus. Et ita Nunquam [31] ad verȩ orationis studium accingimur, Sed ista cum orauerimus, putamus (W466) [1] Bl. 131. *nos orasse Et nihil amplius sumus solliciti. Quod est horribile periculum. [2] Et pro iis tum redditus ac pensiones et Subsidia populi in ocio et Securitate [3] consumimus!

”Vær vedholdende i bønnen” (Rom 12,12).

Dette siges imod dem, som læser salmer uden at hjertet er med i det. Og man kan frygte, at de kirkelige bønner i dag mere er en hindring end en hjælp. For det første, fordi vi krænker Gud mere, når vi læser uden at hjertet er med, sådan som han siger: ”Dette folk ærer mig med læberne, men deres hjerte er langt borte fra mig” (Matt 15,8). For det andet, fordi vi udfører den slags sikre bedrag, som om vi beder i sandhed. Og således har vi aldrig rustet os til det sande studium af bønnen, men når vi beder disse bønner, mener vi, at vi har bedt, og at vi ikke skal bekymre os yderligere. Hvilket er en forfærdelig fare. Og for dette modtager vi fra folket både ophold og underhold, og vi fortærer det i lediggang og sikkerhed.

³⁰ [4] Idcirco Vigilantissimum verbum et omnibus, clericis presertim, notandum [5] ac tremendum verbum posuit ‘Instantes’. Quod significat assiduam [6] operam orationi dandam. Nec frustra. Quia vt Antiqui patres [7] dixerunt: ‘Non est labor sicut orare Deum.’ Ideo volens sacerdocium [8] inire prius cogitet, Quod subit laborem super omnem laborem, Scil. [9] orationem. Hȩc enim requirit victum conculcatumque sensum, eleuatum [10] victoremque spiritum. Sed habent Nunc Iuristȩ pulchram Glosam, Quia [11] orationes horarias orare non est preceptum, Sed ‘Legere’ Seu ‘dicere’. [12] Sic enim ponderant Canonem in verbis Ac Sic securi stertunt. At [13] omissis horis Canonicis dicendum Aliquid de oratione.

Derfor er det ord ”vedholdende” et opvækkende ord, som alle, ikke mindst de kirkelig, skal lægge mærke til og bæve for. For det betegner, at bønnens gerning skal gennemsyre os. Og det vil ikke være forgæves. For som de gamle fædre sagde: ”Der er ikke nogen gerning som at bede til Gud”. Derfor skal den, der påtænker en præstegerning, først overveje, at han påtager sig en gerning, der står over alle andre gerninger, nemlig bønnens gerning. For den kræver sejr og nedtrædelse af alle sanser, og ophøjelse og sejr for ånden. Men her har nu juristerne et udmærket ord, for de siger ikke, at det er foreskrevet at bede tidebønnerne, men at læse eller sige dem. For sådan lægger de med deres ord vægt på bestemmelsen og sådan kan de snorke sikkert videre. Men at udelade ordet ”bøn” i omtalen af ”de kanoniske tider” burde sige noget om bønnen.

³¹ [14] Quȩ est duplex:

[15] Vocalis, de qua nunc vsitatus est sermo, Quod satis est Intentio Virtualis; [16] pulchrum pigritiȩ ac nequitiȩ operculum! Hinc enim In principio [17] violenter sibi extorquent bonam intentionem, Cȩterum ea freti omnem [18] penitus conatum remittunt.

[19] Et huius est triplex attentio.

[20] Materialis | Sensualis |, Vbi solum attenditur ad verba, sicut [21] orant Moniales et alii, qui Simplices laici, non Intelligentes | nec | orationem [22] Dominicam. Et hȩc non plus est oratio, quam materia sit res, Idest, [23] secundum naturam suam non est oratio propria denominatione, Sed (W467) [1] extrinseca, Qua | et | omne aliud opus bonum vocatur oratio.

Hvilket kan forstås på to måder:

Den mundtlige måde, som man nu bruger i prædikenen, hvor intentionen om dyd er tilstrækkelig; hvilket smukt kunstgreb med små dovne gerninger! For på den måde fordrejer de i princippet voldeligt deres egen gode intention, stoler på det øvrige og forhindrer næsten enhver stræben.

Og her er der tre ting, man skal lægge mærke til:

Bønnen forstået som den ligefremme, hørlige bøn, hvor man alene er optaget af ordene, sådan som nonnerne og andre beder, de, som blot er lægfolk og ikke forstå noget, ikke engang fadervor. Og dette er ikke i højere grad en bøn, end det ydre er det egentlige, det vil sige: ifølge sin natur er det ikke en bøn efter den egentlige betegnelse, men kun noget ydre, hvorigennem også enhver anden gerning kan kaldes en bøn.

³² Sic enim [2] orare Est opus obedientiȩ tantum persoluere, quȩ facit ipsum Deo placitum. [3] Nec Est Contemnenda talis oratio, Quia preter hoc, quod [4] est opus obedientiȩ, multis modis bona Est. Primo, Quia diabolum [5] fugat, si modo in simplicitate cordis recitetur, || i. e. si ‘psalletur spiritu’, || [6] ac spiritum sanctum Conciliat. || Sicut figuratum est in Dauid percutiente [7] Cytharam coram Saul. || Verbum enim Dei etiam recitari non [8] sustinet, vt in multis Exemplis legitur. || 1. Cor. 14.: ‘Qui lingua loquitur, [9] Deo loquitur.’ ||

For at bede således er kun en erstatnings- lydighedshandling, som gennemfører noget gudvelbehageligt. Den slags bøn skal ikke fordømmes, for den er, udover, at den er en lydighedshandling, på mange måder god. For det første, fordi den driver djævelen på flugt, hvis den fremsiges i hjertets enfoldighed, dvs., hvis man ”lovsynger med ånden” (1 Kor 14,15), og helligånden er forenet med den. Sådan som det billedligt blev fremstillet med David, der slog lyren for Saul. For han kunne ikke udholde, at Guds ord blev fremsagt, sådan som vi læser det i mange eksempelhistorier. 1 Kor 14,2: ”Den, der taler i tunger, taler for Gud”.

³³ Secundo, Quia naturaliter afficit Sermo [10] diuinus animum, etiam non intellectus. Est enim verbum gratiȩ, psalmo [11] 44.: ‘Diffusa est gratia in labiis tuis.’ | Item: ‘Fauus distillans labia [12] tua.’ | Tercio occasionem dat intellectui et affectui, quam alias [13] non haberet. || Sicut in psalterio Helisei figuratum est. || Quarto, [14] etsi tales orantes non habent affectum proprium istorum verborum, [15] habent tamen multi communem i. e. eleuatum spiritum in Deum.

[16] Intellectualis, Vbi attenditur ad sensum et intelligentiam verborum, [17] Ad quam sunt obligati doctiores et intelligentes, suum talentum [18] Deo soluendum.

For det andet, fordi Guds ord på naturlig måde påvirker sjælen, også selv om den ikke forstår. Der er nemlig et ord om nåden i Sl 45,3: ”Nåde er udgydt på dine læber”. Ligeledes Højs 4,11: ”Dine læber drypper af nektar”. For det tredje giver det lejlighed til at forstå og berøres, en lejlighed, man ellers ikke ville have. Således billedligt fremstillet i den måde, Elisa blev grebet på (2 Kong 3,15). For det fjerde: Selv om de, der taler således ikke bliver påvirket i deres egen sjæl af sådanne ord, så er der dog mange, der har noget tilfælles, nemlig at de opløfter deres ånd mod Gud.

Så er der den intellektuelle lovsang, hvor man lægger mærke til betydningen og forståelsen af ordene. Den lovsang er de mere lærde og forstående forpligtet på, idet de udøser deres evner for Gud.

³⁴ [19] Spiritualis Seu affectualis, Vbi attenditur ad affectum seu spiritum [20] verborum, Vbi cum gementibus gemit, cum gaudentibus gaudet, [21] cum Iubilantibus Iubilat et in omnem Verborum motum sese accomodat. [22] Hȩc est vera oratio. De istis duabus dicit Apostolus 1. Cor. 14.: ‘Psallam [23] Bl. 131b. spiritu, psallam et mente.’ ‘Psallere spiritu’ *Vocat attentionem Sensualem, [24] sine intelligentia, tamen cum affectuali coniunctam, Vt deuote [25] Moniales Vel ideotȩ. ‘Mente psallere’ dicit attentionem intellectualem; [26] que tam sine spiritu, quam cum spiritu fieri potest. || Mentalis oratio [27] Est ascensus mentis, immo spiritus in Deum. || Hȩc est oratio, de (W468) [1] qua hic dicit: ‘orationi Instantes.’ In quo Exprimit frequentiam pariter [2] et diligentiam orationis Christianos habere debere.

Den åndelige eller følelsesmæssige forståelse er den, hvor man berøres af ordenes følelser eller ånd, hvor man græder med de grædende og glæder sig med de glade, jubler med de jublende og tilpasser sig hver bevægelse i ordene. Dette er den sande bøn. Om disse to siger apostelen i 1 Kor 14,15: ”Jeg vil lovsynge med ånden, men jeg vil også lovsynge med forstanden”. ”At lovsynge i ånden” kalder han den ordrette opmærksomhed uden forståelse, dog med tilknyttede følelser, som de fromme nonner eller de uvidende lovsynger, ”at lovsynge med forståelse” kalder han det, når man har en forstående opmærksomhed; men den kan forekomme både uden ånd og med ånd. Den åndelige bøn er forstandens, ja åndens ophøjelse til Gud. Det er den bøn, om hvilken han siger: ”vedholdende i bønnen”. Derigennem udtrykker han, at de kristne bør have hyppige og ordensmæssige bønner.

³⁵ ‘Instare’ enim non [3] tantum assidue vacare, Sed etiam vrgere, incitare, expostulare significat. [4] Quia Vere Sicut Nullum opus Christianis esse debet frequentius, ita [5] nullum aliud est laboriosius et violentius ac per hoc et efficacius et fructuosius. [6] Hic enim ‘regnum cȩlorum vim patitur, et violenti rapiunt [7] illud’. Est enim oratio meo Iudicio Assidua Violentia spiritus in Deum [8] Leuati, Sicut Nauis contra vim torrentis acta sursum. Vnde b. Martino [9] in laudem dicitur, Quod Inuictum spiritum eo habuerit, quod nunquam [10] illum ab oratione relaxarit.

”Vedholdende” betyder nemlig ikke blot konstant at være tom, men også at bedømme, at opmuntre, at presse på. For ligesom ingen gerning for de kristne bør foregå hyppigere, således er ingen anden mere anstrengende og voldsom og derigennem mere virksom og frugtbringende. Her sker der nemlig det, at ”himmeriges rige bliver stormet, og de fremstormende river det til sig”. (Matt 11,12). For bønnen er efter min bedømmelse åndens konstante opløftende stormen ind på Gud, ligesom et skib sejler op mod flodens kraft. Derfor siges det til den hellige Martins ros, at han havde en ubesejret ånd heri, som aldrig lod ham ophøre med at bede.

³⁶ [11] Fit quidem ea Violentia Lenior Vel nulla, Si quando spiritus trahit [12] et vehit cor nostrum per gratiam sursum, Aut certe, cum prȩsens et [13] maior angustia cogit ad orationem confugere. Sine istis duabus difficillima [14] res est et tediosissima oratio. Verum Effectus ille grandis est. [15] Quia omnipotens est vera oratio, Sicut ait Dominus: ‘Qui petit, accipit’ [16] etc. Vis igitur facienda est | vnicuique | et cogitandum, quia contra [17] diabolum et carnem pugnat, qui orat.

Ganske vist bliver denne fremstormen mildere eller ophører helt, hvis eller når ånden drager og trækker vort hjerte gennem nåde opad, eller bedre: når dens nærvær og en større trængsel tvinger os til at tage vor tilflugt til bønnen. Uden disse to vanskeligheder er bønnen en meget vanskelig og kedelig ting. Men denne virkning er stor. For den sande bøn er almægtig, sådan som Herren siger: ”Den, som beder, han får” (Matt 7,8). Altså: Kraften til at udføre det gives til enhver, og det må medtænkes, for den, der beder, kæmper mod djævelen og kødet.

³⁷ [18] Dicitur ergo de oratione horarum, quomodo sit sub precepto. Et [19] Respondetur, quod ad attentionem Sensualem obligat Ecclesia, i. e. vt [20] singula verba proferantur, Non autem ad intellectualem Vel affectualem, [21] saltem proprium. Quia Ecclesia requirit et presupponit affectum communem. [22] Et non est in eius potestate precipere intelligentiam Vel proprium [23] affectum habendum, Sed solum prestat occasionem illis suo precepto.

Der siges altså om tidebønnerne, på hvilken måde de hører under buddet. Og der svares, at kirken forpligter til at have den ydre opmærksomhed, dvs., til at udtale de enkelte ord, men ikke til at forstå eller til at berøres følelsesmæssigt, det hører kun den enkelte til. For kirken kræver og forudsætter en almen følelsesberøring. Og det står ikke i dens magt at forlange forståelse eller at den enkelte skal berøres følelsesmæssigt, den giver kun lejlighed til det med sit bud.

³⁸ [24] Quocirca mira stultitia Nunc fundantur horȩ Canonice, ea scil. superstitione, [25] quod non curant, quid oretur, Sed tantum, vt multa canantur, [26] cum tamen orari pro se velint. Orationem autem ipsi prescribunt, quasi (W469) [1] sit in eorum potestate orationem emere. Quanto melius darent, quod [2] dant absolute, vt oraretur pro eis, Quando orator posset! Sed Imitantur [3] antiquas fundationes. Respondeo, quod non, Quia illi gloriam [4] Dei in istis quesierunt, non tantum comodum orationis. Sic [5] enim Sonant et nostrȩ huius fundationis Literȩ ‘propter salutem animarum [6] nostrarum’. Scil. Deus non potuisset Scire, propter quid donares? [7] Aut non potuit tibi satis retribuere, | si propter eum pure dedisses, | nisi [8] ei prescripsisses, pro quo voluisti dare, et coram hominibus Buccinares? [9] || Quid si mentiris? Et pro gloria Dei facis minime? || Det Deus me [10] fieri prophetam mendacem, Timeo, ne hoc monasterium grandem miseriam [11] tandem paret huic misero fundatori | suo |, Similiter et Ecclesia [12] omnium sanctorum.

Følgelig er det ud fra en mærkelig tåbelighed at nu tidebønnerne indstiftes, det sker nemlig i den overtro, at man ikke bryder sig om, hvad der bedes, men kun om, at der synges meget, skønt de dog vil, at der skal bedes for dem selv. Men det er dem selv, der foreskriver bønnen, som om det stod i deres magt at købe for bønnen. Hvordan de giver bedre, hvad de giver i absolut henseende, så der bedes for dem, når den bedende vil kunne! (?) Men (vil man sige) de efterligner gamle traditioner. Jeg svarer: Nej, det gør de ikke, for de gamle søgte Guds ære i disse ting, ikke blot bønnens overskud. For således lyder også den slags traditioner hos os, ordret: ”for vore sjæles frelses skyld”. Vil det sige, at Gud ikke skulle kunne vide, hvad du giver for? Eller ikke skulle kunne give dig tilstrækkelig gengæld, hvis du havde givet for hans egen skyld, uden at du på forhånd havde sagt, hvad du ville give til, og havde blæst i trompet for mennesker? Hvad hvis du lyver? Og gør uhyre lidt for Guds ære? Gud give mig at blive en løgneprofet, men jeg er bange for, at dette kloster foranstalter en stor ulykke for sin arme grundlægger, på samme måde som kirken for alle de andre helgener gør det.

³⁹ [13] Bl. 132. *Necessitatibus Sanctorum communicantes [12, 13].

[14] ‘Sanctorum’ nomine isto tempore eos intelligunt, qui sunt Beati et [15] glorificati, Apostolus autem, immo tota Scriptura ‘Sanctos’ omnes, qui [16] in Christo credunt fideles. Inde forte nostro tempore eo Liberius non [17] communicant sanctis, quia nullos amplius esse credunt. Cur ergo Apostolus [18] Ro. 1. ‘Vocatis Sanctis Dei’ dicit? Et 1. Cor. 7.: ‘Sanctificatus est [19] vir infidelis per mulierem fidelem.’ 1. Pe. 1.: ‘Sancti eritis, quia ego (W470) [1] sanctus sum’, Dominus Deus vester. Loquitur autem hic de affectu [2] compassionis, Vt necessitates sanctorum communes faciant etiam [3] sibi | per compassionem |, vt Heb. X.: ‘In altero opprobriis et tribulationibus [4] spectaculum facti, In altero autem socii taliter conuersantium [5] effecti. Nam et vinctis compassi estis’ etc. Contra Quod agunt, Qui [6] erubescunt necessitates sanctorum.

”Vær med til at hjælpe de hellige, når de har behov for hjælp” (Rom 12,13).

Ved betegnelsen ”de hellige” forstår man på denne tid dem, som er salige og herliggjorte, men apostelen, ja, hele skriften kalder dem ”hellige”, som trofast tror på Kristus. Derfor gør man måske i vore dage det, at man snarere lader være med at tale om hellige, fordi man ikke tror, at nogen er tilstrækkelig hellig. Men hvorfor siger apostelen da i Rom 1,7, at det er ”kaldede til at være Guds hellige”? Og i 1 Kor 7,14: ”Den ikke troende mand er helliget ved sin troende hustru”? Og 1 Pet 1,16: ”I skal blive hellige, for jeg er hellig”, jeg, Herren, jeres Gud? Jo, her taler han om medlidenhedens følelse, hvor de helliges fælles behov får også dem til at have medlidenhed, som der står i Hebr 10,33: ”På den ene side blev de gjort til et skue under spot og mishandling, på den anden side gjorde I fælles sag med andre, når de blev behandlet sådan; for I led med de fængslede” osv. De handler modsat det, når de skammer sig over de helliges behov.

⁴⁰ Quamquam potest hoc etiam ad [7] subueniendi effectum pertinere et aliud quam supra: ‘Qui miseretur, in [8] hilaritate’, Quod ibi de miseris et egentibus dixerit generaliter, siue [9] sanctis siue aliis, Hic autem de iis, qui in persecutionibus, qui suis priuati [10] facultatibus, quibus preter affectum nihil conferri potest, Vt olim [11] Sancta Anastasia et Natalia fȩcerunt, Carceres visitando et martyres [12] exhortando, Vel si conferri potuit, Non vt egenis tantum, sed vt propter [13] Iustitiam necessitatem patientibus, alias non egentibus, Nisi persecutio [14] ferueret.

Selv om dette også kan henvise til at hjælpe på virkningen og er noget andet end det foregående: ”Den, der øver barmhjertighed, skal gøre det glad og gerne” (Rom 12,8), fordi han dèr talte om de elendige og trængende i almindelighed, enten de hellige eller andre, men her om dem, som er forfulgte, og som er frataget lejlighed til at gøre noget, for hvem man udover medfølelsen intet kan hjælpe med, som i sin tid den hellige Anastasia og Natalia gjorde, ved at besøge fængsler og opmuntre martyrer, eller hvis de kunne hjælpe, så ikke blot fordi de var trængende, men på grund af den nødvendige retfærdighed for de lidende, også andre ikke trængende, hvis de ikke bliver brændt i forfølgelsen.

⁴¹ [15] Sancti autem Nostro tempore latent, ideo et necessitates eorum. [16] Possunt tamen ii Vice martyrum intelligi, Qui penuria occulta premuntur [17] et mendicare erubescunt aut egestatem suam publicare. Et hoc in [18] temporalibus. Alii in spiritualibus, qui in magnis tentationibus sunt [19] ab homine Vel a diabolo, quibus patrocinium Vel consolationem debemus [20] propter hoc, quia iniuriam patiuntur. Igitur Istud verbum differt ab [21] illo superiori: ‘Qui miseretur’, Quod ibi loquitur de egenis extra passiones, [22] hic de patientibus etiam extra egestatem.

Men de hellige i vor tid er skjulte, det er også deres behov. Dog kan de mennesker forstås som en slags martyrer, som i det skjulte lider mangel, og kvier sig ved at tigge eller vise deres fattigdom offentligt frem. Og dette sker i det timelige. Andre er der i det åndelige, som er i store fristelser fra et menneske eller fra djævelen, som vi skylder beskyttelse eller trøst på grund af, at de lider uret. Derfor adskiller dette ord sig fra det ovennævnte: ”Den, der øver barmhjertig, skal gøre det glad og gerne” (Rom 12,8), for dèr tales der om de fattige, som ikke er forfulgt, her om de, der forfølges uden at de er fattige.

⁴² [23] Hospitalitatem sectantes [12, 13].

[24] Hoc officium Singulariter Apostolus ad Tit⌊um et Timo⌊theum [25] Commendat Episcopis, hic generaliter omnibus. Heb. 13.: ‘Hospitalitatem [26] nolite obliuisci; per hanc enim quidam placuerunt’ (alias [27] ‘latuerunt’) | i. e. latuit eos, quod angelos receperunt hospicio | ‘angelis (W471) [1] hospicio receptis’, Vt Abraam et Loth. Sic et nunc fit, vt sancti vel recipiantur [2] vel repellantur hospitio ignoranter. ‘Hospitalitatem’ porro Non [3] hic mercennariam illam et Cauponariam intelligit, Sed gratuitam, Vnde [4] Grec⌊e ‘Philoxenia’, ‘amor hospitum’ vel ‘hospitationis’ dicitur, et [5] ‘Philoxenus’, ‘Amator hospitum’. Qui ergo ex gratuito amore, Non ex [6] mercennaria cupiditate hospitales sunt, hic commendantur. Nam illam [7] et Gentes agunt, Quamquam non sit malum opus, Sed meritorium etiam [8] ipsa, | Si recte agatur. |

”Læg vægt på at være gæstfri”.

Dette embede anbefaler apostelen i Tit 1,8 og i 1 Tim 3,2 alene til biskopperne, her i almindelighed til alle. Hebr 13,2: ”Glem ikke gæstfriheden, for ved den har nogle behaget engle, som modtog gæstfrihed” (andre skriver ”skjulte”, dvs. de vidste ikke selv, at de modtog engle som gæster) som f.eks. Abraham og Lot. Sådan noget sker også nu, at hellige enten modtages eller afvises gæstfrihed uden at man véd det. Men ”gæstfrihed” skal her ikke forstås om den betalte på en kro, men om den gratis, hvorfor også det græske ”philoxenia” betyder ”kærlighed til fremmede” eller ”gæstfrihed”, og ”philoxenus” betyder ”én, der elsker den fremmede”. Det er altså dem, der er gæstfrie ud af gratis kærlighed og ikke ud af pengebegærlighed, som her får ros. For hin udøver hedningerne også, selv om det ikke er en ond gerning, men denne er mere fortjenstfuld, hvis den udføres ret.

⁴³ [9] Bl. 132b. *Non Alta Sapientes etc. [12, 16].

[10] ‘Alta’ et ‘humilia’ in neutro genere ponit pro masculino, Vt et 1. [11] Corinth. 1.: ‘Infirma mundi elegit Deus, vt confundat fortia.’ Et iterum: [12] ‘Stultum Dei sapientius est hominibus.’ Vult ergo dicere: Nolite sapere [13] i. e. non vobis placeant sublimes in hoc mundo et displiceant abiecti, [14] Sed potius afficiamini humilibus et in illis vobis placete, Vt b. Aug⌊ustinus [15] in Reg⌊ula: ‘Non de parentum diuitum dignitate, Sed de pauperum fratrum [16] sotietate gloriari.’

”Stræb ikke efter det høje”.

”Det høje” og ”det ydmyge” sætter apostelen her i intetkøn i stedet for hankøn, sådan som han også gør det 1 Kor 1,27: ”det, som er svagt i verden, udvalgte Gud, for at gøre det stærke til skamme”. Og i vers 25: ”Guds dårskab er visere en menneskene”. Han vil altså sige: Lad være med at være vis, dvs., I skal ikke behage de ophøjede i denne verden og undlade at behage de forkastede, men I skal snarere knytte jer til de ydmyge og finde behag i dem, som den salige Augustin siger i sin regel: Man skal ikke finde ære i forældrenes rigdom, men man skal rose sig af samværet med de fattige brødre.

⁴⁴ [17] Id notandum,

[18] Quod ‘humile’ nostra trans⌊latio promiscue accipit, Cum in Grec⌊o [19] aliud sit ‘Tapinosis’, ‘Tapinos’ i. e. ‘humilitas’, ‘humilis’ seu ‘vilis’, ‘vilitas’ [20] propria significatione Latina, Qua ‘humilis’ dicitur contrarium [21] sublimi Seu nobili. Aliud porro Est ‘Tapinophrosyne’, quod a ‘Tapinos’ et [22] ‘Phronin’ i. e. ‘sapere humilia’ venit, humilitas scil. sensus ad inferiora [23] sese accomodans et vilia non despiciens, i. e. Qui habet affectum ad ignobilia [24] ac contemptibilia, fugiens sublimia. talis affectus est humilitas, que [25] virtus vocatur. Vnde ibi: ‘Quia respexit humilitatem ancille suȩ’, [26] Grec⌊us ‘Tapinosin’. At Phil. 2.: ‘In humilitate superiores Inuicem (W472) [1] arbitrantes’, Grecus ‘Tapinophrosyne’. Eph. 4.: ‘In humilitate et mansuetudine’, [2] Grec⌊us ‘Tapinophrosynes’.

Dette skal man lægge mærke til:

at ”det lave” i vores oversættelse betyder noget dobbelt, efter på græsk ”tapinosis” er én ting - ”tapinos”, dvs. ydmyghed, underordnet eller billig, værdiløshed har en særlig betydning på latin, så ”det lave” betyder det modsatte af det ophøjede eller det ædle. Men ”tapinophrosyne”, der kommer af ”tapinos” og ”phronin”, dvs. at tænke ydmygt, altså at affinde sig med en underdanighed eller en følelse af at være mindreværdig og ikke foragte det billige, dvs.

⁴⁵ [3] Potest etiam Accipi in neutro genere ‘Alta’, ‘humilia’, Sed magis [4] violenter; Et sic sensus erit, Vt nemo sublimia affectet habere, vnde [5] videri et reputari possit, Sed magis vilia, vnde potius ignorari possit et [6] despici. Et ita est contra Ambitiosos vtrunque dictum, Qui volunt in [7] sublimibus apparere.

[8] || Hic superfluum est adducere dissensiones, animositates mutuas [9] regnorum, ducatuum, ciuitatum, quasi plus quam gentilium, Vt Veneti, [10] Itali, Franci, Germani. Germanos preferunt poete Germani, Gallos Galli. [11] Et hȩc sunt Virtutes maximȩ, [quas solent maximi] facere, penitus obliti, [12] quod Christiani sumus. Ideo Impletur Verbum Christi: ‘Regnum aduersus [13] regnum, gens contra gentem.’ ||

cm

⁴⁶ [14] Nolite esse prudentes apud vosmetipsos [12, 16].

[15] Hoc est Contra Opiniosos, Capitosos, Ceruicosos, quos vulgo ‘Immansiuos’ [16] dicimus, Scriptura vero ‘durȩ ceruicis’ et ‘incredibiles’. Ad [17] quod vitium mira pronitate sumus omnes propensi et rarissimus est, qui [18] eo careat, teu⌊tonice: Steiffsynnig, Nullis cedere consiliis, etiamsi quacunque [19] ratione conuicti sint. Immo etiamsi contrarium exequatur, ipsi [20] nihilominus manent, Expectantes, vt gaudeant | et rideant |, si aliorum [21] consilium irritum fieret. Hii authores sunt contentionum et efficacissimi [22] pacis turbatores et dissipatores vnitatis spiritualis. De quo et [23] Eph. 4., Phil. 2. dicit: ‘Solliciti seruare vnitatem spiritus in vinculo pacis.’ [24] Item Phil. 2.: ‘Vnanimes Idem sentientes, idem sapiatis’ etc. (W473)

cm

⁴⁷ [1] Nulli malum pro malo reddentes [12, 17].

[2] Sic psalmo 33.: ‘Declina a malo’, quod b. Petrus non solum de non [3] faciendo, Sed etiam | non | reddendo exponit 1. Pe. 3. Similiter ‘fac [4] bonum’, non tantum de reddendo, Sed etiam de offerendo. Et Christus [5] || Luce 9. || prohibuit discipulos volentes ignem de cȩlo petere dicens: [6] ‘Nescitis, cuius spiritus filii estis?’ Ita et nos non sumus nati perdere, [7] Sed saluare animas.

cm

⁴⁸ [8] Bl. 132 bis. *Prouidentes Bona etc. [12, 17].

[9] Sic 1. Pet. 2.: ‘Conuersationem vestram habentes bonam, Vt in eo, [10] quod detractant de vobis tanquam de maleficis, ex bonis operibus vos [11] estimantes, glorificent Deum.’ 1. Timo. 5.: ‘Volo Nullam occasionem dare [12] aduersario, maledicti gratia.’ Et Ti. 3.: ‘Ad omne opus bonum paratos [13] esse, omnem ostendentes mansuetudinem ad omnes homines.’ || 1. Cor. X.: [14] ‘Sine offensione estote Iudȩis et Gentibus et Ecclesie Dei. Sicut et ego [15] per omnia omnibus placeo’ etc. i. e. placere cupio, quantum in me est. ||

cm

⁴⁹ [16] Ex hoc dicto fluit preclarum illud dictum B. Aug⌊ustini: ‘Qui negligit [17] famam suam, crudelis est. Conscientia tua tibi sufficit, Sed fama tua [18] proximo necessaria est.’ Sed miro abusu multi hanc authoritatem assumunt [19] in patrocinium Impatientiȩ et contentionis ac superbiȩ suȩ, Intelligentes, [20] quod oporteat nullam contumeliam sustinere, Nullum detractorem [21] sine vindicta dimittere, Cum B. Aug⌊ustinus id Scil. velit, quod hic [22] Apostolus, Vt nemo ea agat, quȩ specie mala offendunt, fretus conscientia [23] sua. Aut certe, Si contumeliam sustinuerit, non furiosis, Sed quietis [24] verbis sese excuset, Non contendat atque irascatur Aut contumeliam [25] agnoscat quasi Iustam. Sicut Mulier illa septies percussa sustinuit iniuriam, [26] Sed non agnouit culpam nec lesit famam tacendo foris, licet intus erat [27] innocentis conscientiȩ.

cm

⁵⁰ [28] Contra hȩc monstrum hodie Libertatis Non solum conscientiȩ, Sed [29] quod amplius est, Intentionis seu conscientiȩ fictȩ Grassatur. Quicquid (W474) [1] enim libuerit, passim omnes Superiores dispensant, Inferiores licentiam [2] impetrant, solum addita bona Scil. intentione, Vt in conferendis, permutandis, [3] copulandis ecclesiasticis beneficiis, in pecuniis emungendis, [4] miris titulis excogitatis.

cm

⁵¹ [5] Carbones ignis etc. [12, 20].

[6] B. Aug⌊ustinus: ‘Intelligendum est hoc dictum esse, vt eum, qui [7] nos leserit, ad pȩnitentiam facti sui prouocemus, cum nos ei benefaciamus. [8] Isti enim “Carbones” | i. e. benefacta | ad exustionem i. e. contribulationem [9] spiritus valent, de quibus dicitur in psalmis: “Sagittȩ potentis [10] acutȩ cum Carbonibus desolatoriis.”’

cm

⁵² Sic enim et Deus conuertit, [11] quos conuertit, per intuitum suȩ bonitatis. Et iste est solus modus [12] vere conuertendi, Scil. per amorem et benignitatem. Nam qui minis [13] et terrore conuertitur, Nunquam Vere conuertitur, Si maneat in ea [14] conuersionis forma, Quia timor facit odisse conuersorem suum. Qui [15] autem amore conuertitur, totus contra se ardet et irascitur sibi plus, [16] quam ille posset in eum irasci, displicens vehementer sibi. Et huic tandem [17] non est opus prohibitione, custodia, satisfactione. Amor ille omnia eum [18] docebit; iam tactus sequitur et languet post eum, quem offendit.

cm

⁵³ [19] Igitur Beneficia aduersariis exhibita sunt ‘carbones igniti’. Non [20] Bl. 132 bis b. autem ita amicis. *Amicus enim non ita sentit beneficium sicut inimicus, [21] Quia ille sibi ius arrogat beneficii et non saturatur Nec miratur [22] benefactoris gratiam. Inimicus vero, quia Indignus esse sibi videtur, [23] totus rapitur in benefactorem. Sic Deus pro Inimicis suis dedit filium [24] suum vnigenitum, Vt nos vehementissime in sese accenderet et nostri [25] odium summum in nobis efficeret. Caminus totus Est Christus, Vt [26] Isa. 31.: ‘Dixit Dominus, Cuius ignis est in Zion, et Caminus eius in [27] Ierusalem.’ Nos congerimus ‘Carbones ignis’, Deus autem ipsum ignem [28] super caput aduersarii. (W475)

cm

⁵⁴ [1] Noli Vinci A malo [12, 21].

[2] Idest, Vide, Ne ille te ledendo faciat sibi similem malum Et vincat [3] eius malicia tuam bonitatem. Quia victor est, qui mutat alium et sibi [4] similat manens immutatus ipse. Sed potius fac tu benefaciendo illum [5] similem tibi bonum. Vincat tua bonitas eius malitiam et mutet illum [6] in te. Nunc Vero ille victor putatur apud homines, Qui non nouissimus [7] tacet vel ledit, Cum sit ille peior, qui nouissimus et vltimus est ledendo, [8] quia apud eum manet malum, quod alius finiuit. Vnde b. Gre⌊gorius: [9] ‘Gloriosius est iram tacendo fugere quam respondendo superare.’

cm

⁵⁵ Prouer. [10] 26.: ‘Ne respondeas stulto iuxta stultitiam suam, ne similis ei efficiaris. [11] Responde autem stulto iuxta stultitiam suam, ne sibi sapiens [12] videatur.’ Quod verbum quidam, omisso precedente, ad furiȩ suȩ [13] velamen vsurpant, Quod sapienti licitum sit stulto reddere stulta, malum [14] pro malo. Et eruditissime etiam multi docti sic allegantes sibi dicere [15] videntur. Respondet ergo stulto iuxta stultitiam suam et similis ei fit, [16] Qui ‘vincitur a malo’ et non emendat stultum, Sed etiam ipse in similem [17] passionem cadit. Respondet Vero, vt Stultus non videatur sibi sapiens, [18] Qui ‘vincit in bono malum’, Vt stultus agnoscat suam stultitiam et odiat [19] ac doleat.

cm

⁵⁶   Nam similia reddendo Nunquam efficies, vt ille stultus sibi [20] videatur, Sed magis auget per redditam stultitiam. Sed Quid Est [21] ‘Iuxta stultitiam Respondere et non Respondere’? Credo, Quod ‘Iuxta’ [22] hic pro ‘ad’ positum sit Vel pro ‘Contra’. Sic enim, Quando vnum contra [23] aliud statuitur, ‘iuxta statui’ dicitur, ‘vt oppositum iuxta oppositum [24] suum magis clarescat’ i. e. contra Vel ad oppositum suum comparatum. [25] Ita hic ‘Iuxta stultitiam’ non vult similem stultitiam reddi, Sed aliud [26] Iuxta eam reponi, cuius comparatione illa agnoscatur, quam feda sit, [27] Et non illud, cuius similitudine magis augescat et magis ignoretur, | [28] minus agnoscatur. | Quia dum Videt sibi simile, non displicet sibi, displicet [29] autem, si dissimile sibi Viderit. (W476)

m

⁵⁷ [1] Bl. 133. *Cap. 13.

[2] Omnis Anima potestatibus [13, 1].

[3] An Mysterium habeat, Quod non dicit: Omnis homo, Sed ‘omnis [4] Anima’? Forte propter Synceram subiectionem et ex animo prestandam. [5] Secundo, Quia Anima est medium inter corpus et Spiritum; Vt ergo [6] ostendat, Quod fidelis simul et semel est exaltatus super omnia et tamen [7] subiectus, Et sic Gemellus duas in se formas habens, sicut et Christus. [8] Nam secundum spiritum est super omnia. Omnia enim ‘cooperantur in [9] bonum sanctis’ (8.28). Et 1. Cor. 3.: ‘Omnia vestra, siue mundus siue vita siue [10] mors.’ (1 Kor 3,22) Quia per fidem subiicit sibi hȩc omnia fidelis, dum non illis afficitur [11] neque in ea confidit, Sed cogit ea sibi seruire ad gloriam et salutem. [12] Quod Est Deo seruire | et sic regnare | et spirituale regnum, de quo [13] Apoc. 5.: ‘Fȩcisti nos Deo nostro regnum, et regnabimus super terram.’

Kapitel 13:

“I skal underordne jer enhver øvrighed”.

Mon det er et mysterium, at han ikke siger “ethvert menneske”, men “enhver sjæl”? Det sker måske på grund af alvoren i underordnelsen og i det, at den skal gøres af hjertet. For det andet, fordi sjælen er midtpunktet mellem kroppen og ånden; sådan som han jo påviser, at den troende samtidig og på én gang er ophøjet over alle ting og dog underlagt, og som Gemellus har to former i sig, således også Kristus. For ifølge ånden er han over alle ting. For alt “samvirker til bedste for de hellige”. Og 1 Kor 3,22: “Alt er jeres, hvad enten det er verden, eller livet, eller døden”. For ved troen underkaster den troende sig alt dette, idet han ikke berøres af det og ikke stoler på det, men men tvinger disse ting til at tjene sig til herlighed og frelse. Hvilket er at tjene Gud og således at herske og have et åndeligt herredømme, om hvilket Åb 5,10: “I har gjort os for vor Gud til herskere, og vi skal herske over jorden”. (?)

⁵⁸ [14] Non enim melius vincitur aut subiicitur mundus quam per contemptum. [15] Hoc autem regnum spirituale adeo nunc ignoratur, Vt fere [16] omnes vno ore dicant temporalia Ecclesiȩ data Esse res spirituales. Quas [17] et solum Spirituales nunc ȩstimant Et in illis regnant, Nisi Quod Iurisdictiones [18] et sententiarum fulmina ac potestates Clauium adhuc agunt, Sed [19] multo minore cura ac studio quam illa | sua | ‘spiritualia’ i. e. temporalia.

For verden vindes ikke bedre eller underkastes ikke bedre end gennem foragt. Men dette åndelige herredømme er nu i den grad ligeglad med, at næsten alle med én røst siger, at kirkens timelige goder er givet for kirkens åndelige sager. Og det er også alene præsteskabet, der nu bedømmer og hersker i disse sager, bortset fra, hvad jurisdiktionerne og Sentensernes lyn og nøglemagten indtil nu har gjort, men det sker med meget mindre omsorg og lyst end de bruger på deres “åndeligheder”, dvs. timeligheder.

⁵⁹ [20] Igitur Spiritus fidelium Nulli est aut esse potest subiectus, Sed est [21] cum Christo in Deo Exaltatus, omnia hȩc sub pedibus suis habens, Vt [22] Apoc. 12. In Muliere figuratur habente sub pedibus Lunam i. e. temporalia. [23] ‘Anima’, Que est idem spiritus hominis, Sed inquantum viuit [24] et operatur, in sensibus ac temporalibus occupatur, debet esse ‘subiecta [25] omni etiam Creaturȩ humanȩ propter Deum’. Qua subiectione Deo [26] obedit et idem cum Deo vult; ideo iam per eam subiectionem superat illa.

 Derfor er der ingen med de troendes ånd, der enten er eller kan være underkastet, men han er sammen med Kristus ophøjet i Gud, og har alt dette liggende ved sine fødder, som det hedder i Åb 12,1-5, hvor den kvinde, der fremstilles, har månen, dvs det timelige under sine fødder. “Sjælen”, som er det samme som menneskets ånd, men for så vidt det lever og handler, og lever i den sanselige og timelige verden, må den være “underkastet alle, også den menneskelige skabning på grund af Gud”. Gennem denne underkastelse adlyder den Gud og vil det samme som Gud; derfor overgår den hin [hvilken?,rr] gennem denne underkastelse.

⁶⁰ [27] Paululum digrediar.

[28] Mirari necesse est nostri temporis densissimas tenebras. Spirituales [29] hodie i. e. Voragines Amplissimȩ rerum temporalium Nihil molestius (W477) [1] hodie ferunt, quam libertates Ecclesiarum, Iura, ditiones, facultates [2] lȩdi. Hic statim omnibus fulminibus excommunicant et hȩreticos proclamant, [3] Inimicos Dei et Ecclesie ac Apostolorum Petri et Pauli mira [4] audatia iactitant, Interim Nihil solliciti, vt saltem ipsi amici essent aut [5] non magis inimici quam illi. Adeo statuerunt obedientiam et fidem in [6] rerum temporalium custodia, ampliatione ac defensione. Superbias, [7] luxuries, auarus sis, contentiosus, Iracundus, Ingratus, et totum Cathalogum [8] vitiorum possideas, quem 2. Tim. 3. Apostolus ponit: Licent hȩc, [9] vsque ad Clamorem in cȩlum habeas, Christianus tamen piissimus es, [10] Si iura et Libertates Ecclesiȩ tuearis; Que si negligas, Non es fidus Ecclesie [11] filius et amicus.

Jeg tillader mig en lille sidebemærkning.

Man må virkelig undre sig over vor tidsalders tykke mørke. De “åndelige” i vore dage, dvs., disse højtoplukkede svælg, der sluger timelige sager, udøver i dag intet mere ødelæggende, end at de beskadiger de kirkelige friheder, juraen, rigdommene, fakulteterne. Her ekskommunikerer de straks med alle mulige banstråler og erklærer for kættere, og hævder med forunderligt vovemod, at disse er Guds og kirkens og apostlene Peters og Paulus' fjender. Samtidig er de ikke det mindste i tvivl om, at de selv i hvert fald er venner eller ikke mere uvenner end hine. Og samtidig fastholder de lydigheden mod og troen på bevogtningen, forøgelsen og forsvaret af timelige ting. Du kan være overmodig, luksuriøs, grisk, du kan besidde konkurrencementalitet, vrede, utaknemlighed, hele kataloget af laster, som apostelen fremsætter i 2 Tim 3,2ff: det tillader de, indtil du får bifaldsråb i himlen, du er dog den frommest tænkelige kristen, hvis du ser hen til den kirkelige jura og de kirkelige friheder; men hvis du fornægter dem, er du ikke en tro kirkens søn og kirkens ven.

⁶¹ [12] Bl. 133b. *Deinde principes sȩculi tribuerunt diuitas Ecclesiȩ, multis eos [13] libertatibus condonauerunt. Sed vide mirabilia: Tempore Apostolorum, [14] Vbi erant omnium fauore dignissimi sacerdotes, tamen tributa pendunt, [15] potestatibus subditi sunt. Nunc, cum nullam vitam minus agant quam [16] sacerdotum, Iuribus tamen exemptionis gaudent. An, quod illis debebatur, [17] isti possident? Et quod isti debent exhibere, satis illi exhibuerunt? [18] Permutatione Scil. mirabili illi laborauerunt et meruerunt, fructum non [19] percipientes, isti fructu fruuntur sine merito et labore. Non Quod [20] mala sint illa Iura, dico, Sed Quod malis hominibus et impiis donata [21] sunt hodie, que non nisi bonis collata sunt.

Dernæst uddeler de sekulære fyrster kirkens rigdomme og de bortgiver mange friheder. Men se det forunderlige: På apostelenes tid, hvor de ærværdige præster var afholdte i alle ting, måtte de dog betale skat, og var underlagt fyrsterne. Nu, hvor de lever et liv, der langtfra ligner præsternes, nyder de dog undtagelser i kraft af lovene. Mon de besidder det, de skyldte hine? Mon vore tilstrækkeligt viser det frem, som hine fremviste? Ved en forunderlig forvandling har disse arbejdet og fortjent, men ikke modtaget frugten, mens vore nyder frugten uden fortjeneste og arbejde. Jeg siger ikke, at disse love er onde, men at de er givet af onde og ufromme mennesker i vore dage, som kun samler goder til sig.

⁶² [22] Quod Si quis Osor Clericorum Laicus (Si quidem querimur [23] hodie omnes, Quod Laici sint clericorum inimici, Sed non dicimus, Quare. [24] Cur enim non et olim erant inimici Apostolis et Sanctis, Qui eis duces [25] ad paupertates, passiones et mortes fuerunt, et authores omnium malorum [26] huius vitȩ?) — Sed dicat aliquis: Vobis quidem Clericis Beneficia [27] Iuris et diuitiarum propter officia data sunt, Vt Regula habet: ‘Beneficium [28] propter officium.’ Statim Respondent et remittunt nos ad murmura [29] precum suarum atque aliud nihil. Horȩ Canonicȩ sunt officia [30] sacerdotum et quidem frigide murmuratȩ, immo demum per dispensationes [31] suspensȩ et Indultȩ, Quum Apostolus, quando Sacerdotem [32] descripsit, ne meminerit quidem orationis (1 Tim 3,1ff). Quȩ vero meminit, Nullus [33] meminit modo, vt exhibeat. (W478)

Så at, hvis en lægmand hader de kirkelige (hvis endda vi alle i vore dage hævdede, at lægfolk er præsternes fjender, men det siger vi slet ikke. For hvorfor skulle de ikke være det, når i gamle dage de var fjender af apostlene og de hellige, som ledte dem til fattigdom, lidelse og død, og var ophavsmænd til alle onder i dette liv) – men nogen kunne sige: i hvert fald for jer kirkelige er lovenes og rigdommenes velgerninger givet på grund af jeres embede, som den kirkelig regel forlanger det: “velgerninger på grund af embedet”. Straks svarer de og sender os tilbage til at knurre over deres rigdom og intet andet. At overholde de kanoniske tidebønner er præsternes embede og det med en kold mumlen, ja, og til syvende og sidst lever de gennem dispensationer, ophævelser og aflad, skønt apostelen, når han beskriver præsteembedet, overhovedet ikke nævner bønnerne. Men dem husker de, men ingen husker på den måde, de udføres på.

⁶³ [1] Igitur Quales Sacerdotes, talis et merces, Quale officium, tale et [2] beneficium. Vmbratiles Clerici, Vmbratile etiam premium habent; tantum [3] in specie sunt sacerdotes, Ergo et tantum bonorum speciem possident. [4] Quanto rectius et fidelius, vt qui vellet priuilegiis sacerdotum [5] gaudere, bonum sacerdotem sese exhiberet! Aut si bonus esse nollet, non [6] contentiose ius suum expostularet, quo teste conscientia sua coram Deo [7] indignus est. Quod si perurget et expostulat et obtinet, Quid restat, nisi [8] vt recipiat mercedem hic suam?

Derfor som præsterne er, sådan er også købmænd. Som embedet, sådan velgerningen. De studerende præster har også studereværelsets løn; blot af navn er de præster, altså besidder de også blot af navn deres goder. Hvor meget mere rigtigt og troværdigt ville det ikke være, hvis den, der ville nyde præsteembedets privilegier, også fremviste præsteembedets gode sider! Og hvis én ikke ville det, skulle han ikke insistere på sin påståede ret, hvortil han, hvis han prøvede deres samvittighed overfor Gud, er uværdig. For hvis han urgerede den og insisterede på den og opnåede den, hvad mangler der da i, at han modtager sin løn her?

⁶⁴ [9] Queruntur Iuristȩ pessimum esse vltimas voluntates non Impleri. [10] Et quis est nunc sacerdotum, qui Impleat fundatorum voluntates? An [11] quia non fȩcerunt Instrumentum super hanc voluntatem, tuti sunt et [12] non possunt circumueniri? Sed demus, Quod pauperes sacerdotes [13] Ecclesia teneatur alere, etiam non propter orationem, Sed gratis: Quid [14] de Auaris et diuitibus Insaturabilibus?

Juristerne hævder, at det værste er, hvis den sidste vilje ikke opfyldes. Og hvem er nu den præst, som opfylder testamentets vilje? Mon dette, at de ikke har gjort sig til instrument for denne vilje, bevirker, at de alle tænkes at opfylde denne vilje og ikke kan komme udenom det? Men lad os indrømme det: det er de fattige præster, der bliver ved med at være til gavn for kirken, ikke på grund af bønnen, men af nåde: hvad har her de gerrige at gøre og de, der ikke kan mættes af rigdomme?

⁶⁵ [15] Sic Iudȩi, cum nollent Romanis subesse, Vastati sunt; Item Sub [16] Nabocodnosor, Semper Garrientes id, quod etiam nunc garrimus: ‘Serui [17] Dei cȩli sumus’, hominibus non oportet seruire. Hoc est Nec Deo nec [18] hominibus seruire. Ita et nos, cum Deo non seruiamus, etiam hominibus [19] Bl. 134. seruire nolumus, cum homines nos propter seruitium Dei *a suo seruitio [20] liberos fȩcerint. Verum hucusque fuerunt rudes laici, Qui facile suaderi [21] potuerunt et non intellexerunt, licet odirent, merito offensi. Nunc autem [22] Ecce Incipiunt certe nosse mysteria iniquitatis nostrȩ Et discernere [23] officia nostra. Nisi ergo nos veros eis rursus Clericos exhibuerimus, vt [24] rem non specie cogantur credere, Sed serio sentire, frustra nobis tandem [25] de Iuribus et exemptionibus blandiemur.

Således blev jøderne ødelagt, fordi de ikke ville være underlagt romerne. Det samme skete under Nebukadneser, de pludrede altid om det, som også vi i vore dage pludrer om: “Vi er tjenere for himlens Gud”, vi bør ikke tjene mennesker. Det vil sige: De ville hverken tjene Gud eller mennesker. Således også os, når vi ikke vil tjene Gud, vil vi heller ikke tjene mennesker, eftersom menneskene på grund af vor tjeneste for Gud gør os fri fra at tjene dem. Men hidtil har der været dumme lægfolk, som let har kunnet overbevises og som ikke har forstået, selv om de hadede det, og de blev med rette krænket. Men nu, se nu begynder de sikkert at kende vor udueligheds mysterium og at gøre forskel på vore tjenester. Med mindre vi da igen fremviser de sande præster for dem, så de ikke tvinges til at tro på sagen i almindelighed, men til alvorligt at føle, at det er forgæves, at vi kærtegnes af love og undtagelser.

⁶⁶ [26] Et ego Nescio, Mihi sane videtur, Quod potestates Sȩculi hodie [27] fȩlicius et melius suum officium agant quam Ecclesiasticȩ. Quia Rigide [28] puniunt furta, homicidia, nisi quantum Insidiosis Iuribus inficiuntur. [29] Ecclesiasticȩ Vero preter libertatis, facultatum, Iurium Ecclesiȩ inuasores, [30] quos solos super omnia damnant, pompas, ambitiones, luxurias, contentiones [31] etiam nutriunt, nedum puniant, || Ita vt forte tutius esset res [32] temporales etiam clericorum sub potestate sȩculari positas esse; || Et [33] indoctos, insulsos, ineptos non tantum non prohibent a sacris, Sed etiam [34] ad sublimiora prouehunt. Scientes, Videntes, sentientes perdunt Ecclesiam [35] pestiferis hominibus eleuatis, et tamen Iudicia ferunt super Inuasores [36] suos, Quibus tantam Inuadendi prebent occasionem, vt plus ad odium (W479) [1] sui eos cogant quam alliciant.

Og jeg for mit vedkommende véd ikke, men jeg synes sandelig, at vore dages sekulære fyrster handler heldigere og bedre i deres embeder end de kirkelige myndigheder. For de straffer tyveri, drab strengt, medmindre forræderiske love blander sig. Men de kirkelige myndigheder dømmer uden frihed, lejlighed eller love dem, der trænger sig ind på kirken, som de alene dømmer for alle ting, mens de understøtter pomp, ambitioner, luksus, konkurrence, og aldrig straffer det, sådan at det måske ville være mere sikkert at lade de timelige forhold, også kirkens timelige forhold, være underlagt den sekulære fyrste; så de ulærde, smagløse, uegnede ikke blot ikke blev forhindret af de hellige, men også blev forfremmet til de næstøverste. Men vidende, seende, følende taber de kirken til de ophøjede, pestbærende mennesker, og dog holder de dom over dem, der trænger ind, hvorved de giver den, der trænger ind, så meget mere lejlighed til at tvinge dem til at hade sig fremfor at lokke dem til sig.

⁶⁷ Quod si tantum peccant, qui Inuadunt, [2] quantum queso, qui mala specie, immo re contra Apostolum occasionem [3] tantam prebent? si autem excusari non possunt, puta Christiani, qui [4] occasione mouentur ad malum, Quomodo excusabuntur, qui Scandalum [5] huiusmodi occasionemque prebent scientes, volentes, non indigentes? [6] Igitur Sedent illi parietes dealbati et Iudicant secundum leges transgressores, [7] ipsimet impiissimi transgressores, Non solliciti, quomodo sint [8] irreprehensibiles, Sed quomodo tantum reprehendant alios, Iustitiȩ aliene [9] exactores, suȩ propriȩ vero pessundatores. Quod si alios quoque haberent [10] timere, quantum, queso, cautius in omnibus agerent!

 b

⁶⁸ [11] Sic Episcopus Versus ad Executionem Canonum fatigat ciuitatem [12] tediosa ista causa. Quare? Quia traditio est hominum, Non Violare [13] Ecclesias. Cȩterum, precȩpta Dei Si vellet exequi, non haberet extra [14] d mum suam necesse venire. Non quod mala sint, que facit, Sed quod [15] Culices sunt Colati glutito Camelo.

[16] Et piissimus Dominus Deus hanc et similes transgressiones fieri permittit, [17] vt eos moneat officii sui et preceptorum euangelicorum. Quam [18] monitionem | Dei | in opere eiusmodi non attendentes ruunt et ardent [19] in vindictam ac penitentiam aliorum infligendam Et Pharaonicos, [20] Sathanicos aut si quid peius haberent, nominant, solum, quia festucam [21] inuenerunt in oculo fratrum, trabem in suo non videntes. Vnde ipsi [22] incomparabiliter magis Sunt Pharaonici, Satanici, Behemotici.

b

⁶⁹ [23] Bl. 134b. *Det Dominus Deus, Vt Aliquando Iura eiusmodi cum suis cultoribus [24] perdantur ac destruantur, Scil.: Mortua est anima, Que sacratos (W480) [1] lapides violauerit manu. Et non est Mortua, que in ambitione et sine [2] fide viuit, Et tamen hȩc illam damnat et Iudicat atque condemnat!

[3] Obsecro autem, ne [quis] me in istis imitetur, que dolore | cogente | [4] et officio requirente loquor. Nam pro intelligentia valet plurimum [5] Applicatio prȩsentis vitȩ ad doctrinam, que docetur. Simul quia authoritate [6] Apostolica officio docendi fungor. Meum est dicere, quȩcunque videro [7] non recta fieri, etiam in sublimioribus.

b

⁷⁰ [8] Sic enim et Veneti grauissime peccauerunt Iulio secundo ablatis [9] Ecclesie facultatulis et magno merito eas per tot Christianorum cȩdem [10] et perditionem ad Ecclesiam reduxit. Sed nullum peccatum Est Totius [11] Curie Corruptissima labes et portentosissima colluuies omnium luxuriarum, [12] pomparum, Auaritiarum, ambitionum, Sacrilegiorum. Recte itaque [13] B. Bern⌊ardus li. 4. [de] consyd⌊eratione irridet dicens: ‘Mira res! Satis superque [14] ad manum habent Episcopi, quibus animas credant, et cui suas facultatulas [15] committant, non inueniunt; optimi videlicet rerum ȩstimatores, [16] Qui magnam de minimis, paruam aut nullam de maximis curam gerant.’

b

⁷¹ [17] Sed hȩc satis. Reuertendum ad Apostolum.

[18] Vt Ergo dixi: Tria sunt in homine, Corpus, Anima, spiritus; Anima [19] medium vtriusque. Corpus subiectum est potestati, Sed consentiente et [20] volente anima ac Iubente spiritu, qui est Liber super omnia. Sed [21] queritur:

[22] Cur ergo Apostolus Gal. 5.: ‘Vos in libertatem vocati estis, tantum [23] ne libertatem detis occasionem carnis’? (Gal 5,13) Et Eiusdem 2.: ‘Falsi fratres [24] subintroierunt explorare nostram libertatem, vt nos in seruitutem redigerent.’ (Gal 2,4) [25] Et alibi 1. Cor. 6.: ‘Omnia mihi licent, Sed ego sub nullius (W481) [1] redigar potestate.’ (1 Kor 6,12) Et | 1. Corinth. 7.: ‘Pretio empti estis, | Nolite [2] fieri serui hominum.’ (1 Kor 7,23) Et frequens Est Apostolo assertio Libertatis et [3] abiectio seruitutis. Immo 1. Cor. 9. dicit: ‘Cum essem Liber | ex omnibus |, [4] omnium seruum me fȩci, vt plures lucrifacerem, Et factus sum Iudȩis [5] tanquam Iudȩus, vt Iudȩos lucrarer.’ (1 Kor 9,19) Et infra: ‘Omnibus omnia factus [6] sum, vt omnes saluos facerem.’ (1 Kor 9,22) Quid ergo ad hȩc dicemus? Quomodo [7] concordant?

Men nok om det! Lad os vende tilbage til apostelen!

Som jeg før sagde: mennesket består af tre dele, legeme, sjæl og ånd; sjælen ligger midt imellem de to. Legemet er underlagt øvrigheden, men sjælen giver sin tilslutning og vil det, og ånden befaler det, den, som er fri overfor alle ting. Men så kan man spørge:

Hvorfor siger apostelen da i Gal 5,13: “I blev kaldet til frihed, brug blot ikke friheden som påskud for kødet”? Og samme brev kap. 2,4: “Nogle falske brødre sneg sig ind for at udspejde vores frihed, så de kunne føre jer i trældom”. Og et andet sted i 1 Kor 6,12: “Alt er tilladt mig, men jeg skal ikke lade noget få magt over mig”. Eller i 1 Kor 7,23: “I blev købt dyrt, bliv ikke menneskers trælle”. I det hele taget er en opfordring til frihed og en forkastelse af trældom almindelig hos apostelen. Ja, i 1 Kor 9,19 siger han: “Skønt jeg er fri overfor alle, har jeg gjort mig til alles træl, for at kunne vinde flere, og jeg har overfor jøderne gjort mig til jøde for at kunne vinde jøderne”. Og lidt senere: “Jeg er blevet alt for alle, for at kunne frelse alle”. Hvad skal vi da sige til det? Hvordan rimer det med det forrige?

⁷² [8] Respondetur,

[9] Quod Apostolus, sicut omnibus omnia factus est, Ita et omnibus [10] loquitur, vnicuique in suis terminis. Ideo necessario ȩquiuocus fit in [11] verbis illis ‘Libertas’, ‘Seruitus’. Nam illis, qui sunt serui et liberi secundum [12] Ius Gentium, loquitur in vsu vocabulorum eiusmodi, Vt Seruis [13] precipiat obedire dominis et, si possunt, fiant liberi, 1. Cor. 7. (1 Kor 7,21) et in [14] omnibus ferme Epistolis. Sed illud 1. Cor. 6.: ‘Omnia mihi licent, Sed [15] ego sub nullius redigar potestate’ (1 Kor 6,12) Et illud eiusdem 7.: ‘Precio empti [16] Bl. 135. estis, nolite fieri *serui hominum’, (1 Kor 7,23) et similia loquitur de seruitute metaphorica, [17] Qua qui se temporalibus inuoluit et negociis cum hominibus, [18] amittit libertatem. Cogitur enim hȩrere illis, cum quibus negociatur, et [19] vt fidelis sit, inseruire mutuam fidem negociis. Ideo quodammodo seinuicem [20] habent captiuos, qui eiusmodi sunt. Quia distracti et occupati [21] temporalibus Deo intendere non possunt.

Hertil kan svares:

At apostelen, ligesom han har gjort sig til alt for alle, således også taler til alle, til hver enkelt på hans facon. Derfor bliver det nødvendigvis det samme, han siger med ordene “frihed” og “trældom”. For til dem, som er trælle og frie ifølge hedningernes ret, taler han med den sprogbrug, at det for trælle er påkrævet, at de adlyder deres herrer, og at de, hvis de kan, bliver frie, og det samme siger han i næsten alle sine breve. Men på dette sted fra kap 6 “Alt er mig tilladt, men jeg skal ikke lade noget få magt over mig” og ligeledes dette fra kap 7 “I er købt dyrt, bliv ikke menneskers trælle” og andre steder taler han om en metaforisk trældom, nemlig den, hvorved man indvikler sig i timelige ting og i forhandlinger med mennesker og giver afkald på friheden. For han regner nemlig dem for galt afmarcherede, som, skønt de er troende, ikke tjener den fælles tro i deres forhandlinger. Derfor holder de på en måde sig selv gensidigt fanget, når de handler sådan. For når de er optaget af og beskæftiger sig med de timelige ting, kan de ikke holde sig til Gud.

⁷³ [22] Aliam seruitutem optimam appellat Gal. 5.: ‘Seruire Inuicem per [23] charitatem’, (Gal 5,13) de qua dicit, Quod, cum liber esset, omnium se seruum [24] fȩcit. Que seruitus est summa libertas, Quia nullius eget, non accipit, [25] Sed dat et exhibet. Ideo est vere libertas optima et propria Christianorum. [26] Quod etiam hoc c⌊apitulo dicit: ‘Nemini quicquam debeatis, [27] nisi vt Inuicem diligatis.’ (13,8) Hȩc est spiritualis seruitus bona: Illis omnia [28] seruiunt, ‘omnia cooperantur in bonum’, ipsi vero nulli seruiunt, Quia [29] nullius egent, vt dixi.

En anden trældom kalder han i Gal 5,13 den bedste trældom: “Tjen hinanden i kærlighed”, om hvilken han siger, at han, skønt han er fri, har gjort sig til træl for alle. Og denne trældom er den største frihed, fordi den ikke trænger til noget, ikke modtager noget, men giver og giver sig hen. Derfor er det i virkeligheden også den sande frihed og de kristnes særlige egenskab. Hvad han også siger her i dette kapitel: “Vær ingen noget andet skyldig, end at I elsker hinanden”. Dette er den gode, åndelige trældom: at tjene de andre i alt, “alt samvirker til det gode”, men ingen tjener sig selv, fordi de ikke trænger til nogen, som jeg har sagt.

⁷⁴ [30] Quarta ȩque est spiritualis, Sed pessima, Contra quam totis viribus [31] pro Christianis pugnat. Hȩc est subesse legi et oneribus eius, hoc est (W482) [1] Credere, quod illis opus sit exterioribus operibus legis ad salutem. Hoc [2] enim qui sapiunt et credunt, manent serui et nunquam saluantur. Quia [3] ipsi seruiunt legi et lex dominatur eis propter eiusmodi eorum stultam [4] fidem et conscientiam. Tales sunt omnes, Qui aliter quam per fidem [5] Christi saluari volunt, respicientes magna sollicitudine, quomodo legi [6] satisfaciant multis operibus et Iustitiis suis. Hȩc enim opera Apostolus [7] et Spirituales etiam fȩcerunt quidem et faciunt, Sed non, quia debeant, [8] Sed quia volunt; non quod sint necessaria, Sed quia licita. Illi autem hipocrite [9] sese illis ita astringunt vt necessariis ac ideo faciunt, quia necessario [10] debeant, Non quia volunt; Immo vellent, quod non essent necessaria, [11] sicut tamen eis videntur. Et hȩc seruitus hodie late grassatur.

Den fjerde trældom er den åndelige, men onde trældom. Den kæmper apostelen imod af alle kræfter til bedste for de kristne. Den består i at være underlagt loven og dens byrder, altså, at tro, at for de kristne er der brug for ydre lovgerninger til frelse. For de, der er vise på den måde og tror på det, forbliver trælle og bliver aldrig frelst. For de træller under loven og loven hersker over dem på grund af deres tåbelige tro og samvittighed. Sådan er alle de mennesker, som vil frelses gennem noget andet end tro på Kristus, de ser med stor bekymring på, hvordan de kan gøre fyldest for loven med dens mange gerninger og lovbestemmelser. Men disse gerninger har apostelen og de åndelige ganske vist også gjort og gør dem stadigvæk, men ikke, fordi de bør gøres, men fordi de vil det; ikke fordi de er nødvendige, men fordi de er tilladte. Men disse hyklere binder sig således ind i dem, at de gør dem nødvendigt, og derfor gør dem, fordi de af nødvendighed bør gøre dem, ikke fordi de vil gøre dem, sådan som de dog selv synes. Og denne trældom er i vore dage vidt udbredt.

⁷⁵ [12] per hȩc pulchre intelligitur in Actibus Apostolorum, Quomodo [13] Apostolus voluit purificari et Timotheum circuncidit, (Apg 21,26) Et tamen contrarium [14] vbique predicauit. Igitur omnia Exteriora sunt libera iis, qui sunt in [15] spiritu. [16] De potestate autem sȩculi nullam facit questionem libertatis. Neque [17] enim seruitus illa est, cum sit omnium hominum in mundo, Quod [18] non est ita de operibus legis.

Herigennem kan det nemt forstår, hvad der fortælles om i Apostlenes Gerninger, hvordan apostelen ville rense og omskære Timotheus, hvilket dog var i modstrid med, hvad han prædikede overalt. For alt det ydre er frit for dem, som er i ånden. Men om den sekulære myndighed gør han ikke noget spørgsmål om friheden. (???)

⁷⁶ [19] Bl. 135b. *Plenitudo Legis Est Dilectio [13, 10].

[20] Dupliciter illud intelligitur preceptum: ‘Diliges proximum tuum sicut [21] teipsum’, Leui. 19., Vbi habetur: ‘Diliges amicum tuum sicut teipsum.’ [22] Primum, Vt vtrunque intelligatur precipi, scil. proximus et ipsemet [23] diligi. Alio modo, Vt solum proximus ad Exemplum dilectionis sui [24] intelligatur precipi diligi. Quod magis placet, Quia homo naturali [25] vitio se pre omnibus diligit, se in omnibus querit, omnia propter [26] se diligit, etiam dum proximum Vel amicum diligit, Quia querit sua [27] in illo.

”Kærlighed er lovens fylde” (Rom 13,10)

På to måder skal det bud forstås: “Du skal elske din næste som dig selv” (3 Mos19,18). Dèr lyder det: “Du skal elske din ven som dig selv”. For det første forstås det begge steder som et bud, at næsten og én selv elskes. I en anden forståelse er det kun næsten, der ud fra eksemplet på kærlighed forstås at skulle elskes. Hvilket behager mere, fordi mennesket i sin naturlige last elsker sig selv over alle ting, søger sig selv i alle ting, elsker alle ting ud fra sig selv, også når han elsker næsten eller vennen, for han søger sit eget i ham.

⁷⁷ [28] Vnde profundissimum Est preceptum et diligenti examine quilibet [29] seipsum ad illud probare debet. Quia per hoc verbum ‘Sicut teipsum’ [30] excluditur omnis Simulatio dilectionis. Vnde Qui diligit proximum Vel [31] propter (W483) (lakune)

[7] Sed ea, que sunt illius, ad suam comoditatem, Ac per hoc non ‘vt seipsum’, [8] Quippe qui seipsum diligit, etiamsi sit pauper, insulsus et penitus [9] nihil. Quis enim tam inutilis, qui sese odiat? Et tamen Nullus tam [10] nihil, Quin seipsum diligat et alios non ita diligat. Ideo istud preceptum [11] arduissimum est, si recte ruminetur. Igitur Nullus vult sibi furari, [12] lȩdi, occidi, adulterari, mentiri, periurari, sua queri. Quod si non ita [13] et proximo vult, iam reus precepti huius est.

Derfor er budet meget dybtborende og enhver bør ved en omhyggelig undersøgelse fremstille sig overfor det. For gennem det ord “som dig selv” udelukkes enhver laden-som-om kærlighed. Derfor, den, der elsker næsten enten på grund af ...

[.. han søger] det, som er hans, er til hans bekvemmelighed, men derigennem ikke “som sig selv”, for den, der elsker sig selv, også selv om han er fattig, ubetydelig og næsten intet. For hvem er så ubrugelig, at han hader sig selv? Og dog er ingen i den grad “ingen”, at han ikke elsker sig selv og således ikke elsker andre. Derfor er dette bud af allerhårdeste art, hvis man tænker over det. Således vil ingen blive vred på sig selv, beskadige sig selv, dræbe sig, begå hor mod sig selv, lyve for sig selv, gøre noget falsk mod sig selv, søge sit eget. Men hvis man ikke også vil det samme mod sin næste, så er han skyldig overfor dette bud.

⁷⁸ Quare hoc preceptum in [14] se continet illud Matt. 7.: ‘Omnia, quȩ vultis, vt faciant Vobis homines, [15] et vos facite illis; hȩc est enim lex et prophetȩ.’ Quare licet hoc preceptum [16] superficie et in genere conspectum exiguum videatur, Si tamen [17] ad particularia applicatur, infinitas doctrinas saluberrime effundit Et [18] in omnibus dirigit fidelissime. Quod autem Non obseruatur et contra [19] ipsum tam innumerabiliter agitur, etiam ignoranter et ab iis, qui non [20] putant, Est, Quod ipsum non comparant ad agibilia sua, Contenti bona [21] intentione sua. Exempli gratia: diuites tezaurisant sacerdotes pro edificio [22] Ecclesiarum Vel memoriis. Si autem induerent affectum pauperis [23] Et secum disputarent, An etiam sibi vellent non donari, Sed potius [24] Ecclesiis, facile quid facere deberent, ex seipsis scirent.

Derfor er dette bud indeholdt i Matt 7,12: “Alt, hvad I vil, at mennesker skal gøre mod jer, det skal I gøre mod dem; for dette er loven og profeterne”. Selv om derfor dette bud på overfladen og betragtet i almindelighed synes lille, så bevirker det dog, hvis man anvender det i særdeleshed, at en uendelig mængde læresætninger udspringer af det på frelsebringende måde og at det på ethvert område styrer os på det mest trofaste. Men hvad der ikke ses, og hvad der fremføres af så mange imod budet, også af uvidenhed af dem, som ikke mener det, er, at de ikke sammenligner med deres handlinger, idet de er tilfredse med deres hensigter. Et eksempel: rige præster samler sig skatte til fordel for kirkens opbyggelse eller til fordel for deres anseelse. Men hvis de lagde vægt på den fattiges følelser, og disputerede det indbyrdes, også selv om de ikke ville give noget til sig selv, men hellere til kirken, så ville de meget let ud fra sig selv kunne vide, hvad de burde gøre.

⁷⁹ [25] Item Princeps et Episcopus reliquiis emulantur sese. Iam quilibet (W484) [1] sibi Vellet cedi ab altero Et tamen vterque in bona specie procedens non [2] cedit alteri.

[3] Item Obseruantes Inuicem propter Deum pugnant. Sed dilectionis [4] preceptum nihil attendunt.

Ligeledes udpiner fyrsten og biskoppen relikvierne til sig selv. Dog ville enhver falde fra den anden, og dog viger den ene ikke for den anden, når de procedere i værdighed.

Ligeledes kæmper de imod hinanden på grund af Gud. Men budet om kærlighed tager de sig ikke af.

⁸⁰ [5] Bl. 136. *Qui autem vult ruminare et applicare hoc preceptum, Non debet [6] niti in actus suos elicitos ab intra, Sed omnia opera, dicta, cogitata totius [7] vitȩ suȩ ad illud preceptum Velut mensuram suam conferre Et semper [8] dicere sibi de proximo suo: Quid velles tu ab illo tibi fieri? Quod cum [9] viderit, incipiat et faciat similiter et illi, Et statim cessabit contentio, [10] detractio, dissensio Et erit presens totum virtutum collegium, omnis [11] gratia, omnis sanctitas Et, vt hic dicit: ‘plenitudo Legis.’ Sic enim [12] Moses docuit filios Israel Deutro. 6.: ‘Erunt Verba hȩc, que precipio tibi [13] hodie, in corde tuo et narrabis ea filiis tuis Et meditaberis sedens in domo [14] tua et ambulans in itinere, dormiens atque consurgens.’ Et sequitur ad [15] propositum: ‘Et ligabis ea quasi signum in manu tua, eruntque et mouebuntur [16] inter oculos tuos. Scribesque ea in limine et ostiis domus tuȩ.’

Men den, der vil overveje og anvende dette bud, bør ikke kæmpe med sine særlige handlinger indefra, men holde alle gerninger, ord, hele sit livs tanker op mod dette bud eller denne målestok, og altid sige til sig selv om sin næste: Hvad ville du, at der skulle gøres imod dig af ham? For når han har set det, kan han begynde at gøre ligeledes imod ham, og straks vil konkurrencen, den nedsættende tale, uenigheden ophøre, og der vil fremstå en samling af alle dyder, al nåde, al hellighed, og, som det her siges: “Lovens fylde”. Således lærte nemlig Moses Israels børn 5 Mos 6,6: “Disse ord, som jeg befaler dig i dag, skal være i dit hjerte, og du skal fortælle dem til dine børn, og du skal overveje dem, når du sidder i dit hjem, og når du er på rejse, når du sover og når du står op”. Og han fortsætter: “Og du skal binde dem som et tegn på din hånd og de skal være som et tegn på din pande. Du skal skrive dem på dørstolperne og portene i dit hus”.

⁸¹ [17] Non vult Moses, Vt Pharisaica philacteria faciamus, Sed ‘Signum in [18] manu fieri illa’ Est omnia opera ad illud applicari et dirigi. ‘Ante oculos’ [19] Est omnes cogitationes secundum ea dirigi, ‘Scribi in ostiis et limine’ est [20] omnes sensus et precipue linguam secundum ea dirigi et Applicari.

[21] Qui hec faceret,

[22] Veniret perfecte ad suorum defectuum cognitionem et humiliationem [23] atque timorem Dei, Qui alias manet securus et sanctus sibi. Quia sepius [24] Inueniret sese non tantum pigrum ad proximum Iuuandum, cum tamen [25] Inueniat se velle omnes esse bene affectos, diligentes, fouentes in se, [26] Verum etiam inimicum et falsum fratrem erga suos fratres, immo detractorem (W485) [1] et plenissimum omnibus peccatis. Ideo Naturam huius [2] precepti Apostolus expressit, quando ait Phil. 2.: ‘Non, que sua sunt, [3] Sed que aliorum, singuli considerantes.’ Et 1. Corinth. 13.: ‘Charitas [4] non querit, que sua sunt’, hoc est, facit hominem abnegare se et affirmare [5] alium, Et induere affectum proximi exuto affectu suo, Se ponere [6] in personam proximi Et tunc Iudicare, quicquid vellet illum facere [7] | sibi | Vel ei fieri ab ipso Vel aliis. Et Inueniet, quid facere debeat, infallibili [8] doctrina. Qua omissa Multiplicantur precepta et non peruenitur, [9] quo tenditur.

Moses vil ikke, at vi skal handle ud af farisæisk kærlighed til gerninger, men “at de skal være et tegn på sin hånd” betyder, at enhver gerning skal henvise til budene og styres af dem. “For øjnene” betyder, at alle tanker skal styres af dem, “skrive på dørstolper og porte” betyder at alle følelser og især al tale skal ledes af dem og henvise til dem.

Den, der gør dette, vil komme fuldkommen frem til erkendelse af sine mangler og til ydmygelse og frygt for Gud, han, som forblev sikker i alt andet og hellig i egne øjne. Fordi han ofte finder, at han ikke blot er doven til at hjælpe næsten, skønt han dog finder, at han vil, at alle skal være venlige, kærlige og varme imod ham, men også finder, at han er uven og en falsk broder imod sine brødre, ja foragter dem og er fuld af al slags synd. Derfor udtrykker apostelen dette buds natur, når han i Fil 2,4 siger: “Tænk ikke hver især på jeres eget, men også på andres vel”. Og i 1 Kor 13,5: “Kærligheden søger ikke sit eget”, dvs., den bevirker, at mennesket siger sig selv fra og tilslutter sig en anden, får det til at iklæde sig kærlig følelse for næsten ud af hans udtørrede følelse, får ham til at sætte sig i næstens sted og således bedømme, hvad han kunne ønske, at han ville gøre mod én selv, eller hvad der kunne gøres af ham eller af andre. Så vil han finde ud af, hvad han bør gøre som en ufejlbar lære. Hvis han ser bort fra den, forøges budene, og han får ikke held med det, han prøver.

⁸² [10] Quot igitur bona siue spiritualia siue corporalia sibi [11] vult fieri, Vt pro se orari, et quomodo (i. e. perfectissime), [12] iam eo voto tot se viciis fecit obstrictum, quia eadem debet et aliis [13] Et Inuenit sese non Velle aliis hoc facere. Aut odiat se et cupiat nullum [14] bonum ab aliis, Et tunc etiam nullum debebit aliis. Quia, qui mortuus [15] est, Iustus est. Vide, quam profundum et latum sit illud mandatum!

Altså, lige så mange goder, åndelige eller legemlige, som han vil skal ske overfor ham, f.eks. at der skal bedes for ham, og det i fuldt omfang, som allerede lovet, ligeså mange laster gør han sig indviklet i, fordi han bør gøre det samme overfor andre og han finder, at han ikke vil gøre det overfor andre. Enten skal han hae sig selv og ikke stræbe efter noget godt af andre, og så vil han heller ikke skylde andre noget. Og så vil den, der er dø, være retfærdig. Se altså, hvor dybtborende og udvidet dette bud er!

⁸³ [16] Bl. 136b *Hora Est iam nos de Somno [13, 11].

[17] Sic 1. Cor. 15.: ‘Euigilate Iusti et nolite peccare.’ Et Eph. 5.: ‘Surge, [18] qui dormis, et exurge a mortuis, et illuminabit te Christus.’ Et non [19] est dubium, quin hiis verbis sicut et hoc loco de spirituali somno loquatur, [20] Quo dormit spiritus, quando in peccatis agit | ac quiescit |. Contra quem [21] somnum et Christus multipliciter nos excitat in Euangelio, precipiens, [22] | vt | Vigilemus. Et notandum, Quod non loquitur de iis, qui sunt in [23] peccato infidelitatis mortui, | nec de fidelibus in mortali peccato iacentibus, [24] | Sed de Christianis tepide agentibus ac pre securitate stertentibus, [25] Volens, vt sollicite proficiant. sicut et Mich. 6.: ‘Indicabo tibi, o homo, [26] quid sit bonum, et quid Dominus requirat a te, vtique facere Iudicium [27] et diligere misericordiam et sollicitum ambulare cum Deo tuo.’

n

⁸⁴ Nam [28] qui non sunt solliciti neque vigilant in timore, Hii sunt, qui incipiunt [29] et non proficiunt, ponunt manum ad aratrum et respiciunt; speciem [30] pietatis habent et virtutem eius abnegant; Corpore exeunt Egyptum, [31] corde redeunt, Securi, sine timore Dei incedentes, indurati, indeuoti, (W486) [1] Insensibiles. De quibus B. Bern⌊ardus: ‘Qui non assidue festinat ad [2] penitentiam, facto dicit se non indigere penitentia.’ Si non penitentia, [3] ergo nec misericordia; si non misericordia, ergo nec salute. Quod non [4] potest facere, nisi qui sit sine peccato sicut Deus et angeli.

n

⁸⁵ [5] Ideo Bene Apostolus Christianis loquens exhortatur, vt surgant, [6] cum tamen non essent Christiani, nisi surrexissent, Sed quia stare in via [7] Dei, hoc est retrocedere, Et proficere, hoc est semper a nouo incipere; [8] || Vnde Ecclesiasticus Non dixit: Cum profȩcerit, Sed ‘cum consummauerit [9] homo, etiam tunc incipiet’. || Sicut Sanctus Arsenius orabat Deum [10] quottidie: ‘Adiuua me, Domine, Vt incipiam tibi viuere.’ Sicut enim [11] Apostolus de scientia dixit, Quod ‘si quis sibi videtur scire, nondum [12] cognouit, quomodo oporteat eum scire’, ita de singulis Virtutibus inferendum: [13] Qui se putat apprehendisse et incepisse, nescit, quomodo [14] oporteat eum incipere.

n

⁸⁶ [15] Et horum hominum genus hodie est | et | portentosissimum et [16] copiosissimum, Qui penitentiam a Christo predicatam in temporalia [17] opera et externa constituerunt, Quibus factis sese Iustos arbitrantur. [18] Inde Confessio illa frequens facta est in perniciem perditȩ fiducie in [19] semetipsum, Quia non tollit, quod presumunt.

[20] ‘Somnus’ autem in Scripturis varie accipitur. Primo ad Literam [21] pro corporali dormitione, Iohann. XI.: ‘Lazarus, Amicus noster, dormit.’ [22] Et in vet⌊ere leg⌊e frequentissime in lib⌊ris Regum et Paralyp.: ‘Dormiuit [23] cum patribus suis.’

[24] Secundo pro dormitione Spirituali et hoc dupliciter. Prima Bona, [25] de qua psalmo 126.: ‘Cum dederit dilectis suis somnum.’ Et 67.: ‘Si dormiatis [26] inter medios cleros’ etc. Et sponsa in Canticis: ‘Ego dormio et [27] cor meum Vigilat.’ Sic dormire Est temporalia bona non aduertere ac [28] Bl. 137. velut Imagi*narias res vmbrasque potius quam res veras ȩstimare propter (W487) [1] res ȩternas, quas corde vigilantissimo per fidem illustrato vident. Ideoque [2] stertunt et negligenter agunt in rebus temporalibus.

n

⁸⁷ [3] Tercio pro dormitione spirituali, Sed mala et contraria isti iam [4] dictȩ, de qua 1. Tessa. 5.: ‘Igitur Non dormiamus sicut | et | cȩteri, Sed [5] vigilemus et sobrii simus. Qui enim dormiunt, nocte dormiunt, Et qui [6] ebrii sunt, nocte ebrii sunt’, Noctem hic Malam et spiritualem significans. [7] Sic psalmo 75.: ‘Dormierunt somnum suum, et nihil Inuenerunt [8] omnes viri diuitiarum in manibus suis.’ Sic ‘dormire’ Est ȩterna bona [9] non aduertere nec ȩstimare. Ideo stertunt, qui eiusmodi sunt, et negligenter [10] ad illa agunt propter res temporales, quas vigilante cupiditate [11] vident. Ideo Sunt Antithesiaci cum illis iam dictis, Quia illorum Nox [12] est istorum dies, illorum vigilia est istorum somnus et econtra. Sicut [13] Bona contraria, Ita et affectus contrarii ac per hoc et homines. || Hȩc [14] breuius dicuntur Somnus Nature, gratiȩ, Culpȩ, Sed obscurius. ||

n

⁸⁸ [15] Et sicut triplex modus est Scripture de somno, Ita et de nocte et [16] de die loquendi, Immo fere de omnibus aliis metaphorice dicibilibus. [17] Dies enim spiritualis est fides, Nox incredulitas. Econtra fides est nox [18] et Incredulitas est dies, Vt psalmo 18.: ‘Dies diei eructat verbum, et | nox | [19] nocti indicat scientiam’ i. e. Spiritualis carnali et prudens prudenti, [20] Stultus Dei Stultis hominum, Sapiens Christo Sapientibus mundo. Patet [21] itaque, quod hoc Loco Apostolus Non loquitur de somno corporali nec [22] de tenebris Nec de nocte sensibilibus, de quibus potius infra Loquitur [23] dicens: ‘Non in Cubilibus et Impudiciciis’ i. e. in somno et libidine. Hȩc [24] vtique in nocte fieri certum est.

n

⁸⁹ [25] Opera ergo tenebrarum sunt opera dormientium in spiritu male [26] i. e. in cupiditatibus mundi stertentium, Non tantum ea, quȩ vulgo mala [27] putantur, Sed etiam ea, quȩ bona, Sed tamen propter internas tenebras [28] mala, quia non in vigilante fide faciunt.'

[29] Nunc enim propior Est Nostra salus [13, 11].

[30] Idem sensus Est, quem 2. Cor. 6. ponit dicens: ‘Adiuuantes autem [31] Exhortamur, ne in vacuum gratiam Dei recipiatis. Ait enim: tempore (W488) [1] accepto exaudiui te, et in die salutis adiuui te. Ecce nunc tempus acceptabile, [2] Ecce nunc dies salutis.’ Et quod hic Apostolus breuiter Velut obiter [3] tangit, ibidem latissime prosequitur copiose describens, quȩ intelligat [4] Arma Lucis et opera tenebrarum [13, 12], dicens: ‘Nemini dantes vllam [5] offensionem, vt non vituperetur ministerium nostrum. Sed in omnibus [6] exhibeamus nosmetipsos sicut ministros Dei. Et In Multa patientia, [7] In Ieiuniis.’ Et infra ‘per Arma Iustitiȩ a dextris et sinistris’ etc. Hic [8] ‘Arma lucis’, illic ‘arma Iustitiȩ’, ergo idem Iustitia et lux.

n

⁹⁰ [9] Bl. 137b. *Non In Comesationibus [13, 13].

[10] Sicut A ‘Grȩcus’ ‘Grȩcari’, Ita A ‘Comos’ ‘Comessari’ videtur venire. [11] Est autem ‘Comos’ grece Conuiuium, immo luxus Conuiuii et effusus [12] immoderatusque conuiuii apparatus seu vsus. Quin et Comos ebrietatis [13] deus dicitur et festum eiusdem eodem nomine. In quo Grȩci vincunt [14] Germanos et totum orbem, Quod Comesationibus tam studiose vacauerunt, [15] Vt eis velut rei conducibili et deum fingerent. Quod hic [16] Negatiue docet Apostolus, 2. Cor. 6. satis affirmatiue docet. Vult enim [17] Ieiuniis inseruiri et temperantie ac sobrietati. Et sane si quis historias [18] legat, saltem B. Hiero⌊nymum, Inueniet ista sex vitia in Rhoma tum non [19] tantum abundasse, Sed et regnasse ac tyrannisasse — Vide Suetonium de [20] vitis Cȩsarum — ita vt et Iuuenalis gentilis exclamauerit: ‘Seuior hostis [21] Luxuria incubuit victumque vlciscitur orbem.’

n

⁹¹ Absterret itaque [22] Apostolus fideles, ne tam furibundis Exemplis Impiȩ Rome concedant. [23] Nam et B. Petrus eiusdem vrbis luxuriem non tacuit 1. Pe. 4., cum etiam [24] non luxuriam tantum, Sed luxurie Confusionem seu colluuiem eam [25] nominaret. Immo et ex huc Babylonem eam ciuitatem appellare non (W489) [1] dubitat, Quod omnia ibi essent Confusa, etiam Catullo teste: ‘Omnia fanda, [2] nephanda malo permixta furore’, Vt iam ad extremam insaniam luxuriȩ [3] perducta ciuitas clamore in celum vocasse videatur Vel Apostolos et eos [4] primarios Vel similem penam Zodomȩ et Gomorrȩ. Vnde 1. Pe. 4. dicit: [5] ‘Sufficit preteritum tempus ad voluntatem Gentium consummandam iis, [6] qui ambulauerunt in luxuriis, desideriis, vinolentiis, comessationibus, [7] potationibus, ebrietatibus et illicitis Idolorum cultibus, In quo admirantur [8] non concurrentibus Vobis in eandem luxuriȩ confusionem blasphemantes.’

n

⁹² [9] Et 2. Pe. 2.: ‘Voluptatem existimantes diei delicias coinquinationis [10] et maculȩ, deliciis affluentes, in Conuiuiis suis luxuriantes Vobiscum.’ At [11] Nunc etiam Roma ad priores mores reuersa totum orbem trahit pene ad [12] Exemplum suum, Si tamen non excedit effusiore luxu hodierna Roma [13] priscam, Vt iterum Videatur Apostolos exigere magis necessarios, Vtinam [14] benigno aduentu antequam seuero venturos.

[15] Id autem obiter notandum, Quod ‘Luxuria’ hic non pro libidine, [16] Sed luxu seu effusiore prodigalitate accipitur, Grȩc⌊e ‘Asotia’, ‘Asotus’.

n

⁹³ [17] Contra Idem Vitium 1. Timot. 2. et 3., Item Tit. 1. et 2. Iubet, Vt [18] Episcopus, diaconus, Viri, Senes, Iuvenes, Mulieres sint sobrii, omnibus [19] velut pestem prohibens ebrietatem et comesationem. Ideo locorum [20] illorum cum isto et istius cum illis dat veram Apostoli intelligentiam, [21] Quando hic, quid nolit, illic, quid velit, ostendit.

[22] Bl. 138. *Non In Cubilibus et impudiciciis [13, 13].

[23] Idest, Vt Vigiles et casti sint. Sic enim in locis supradictis Castitatem [24] et Vigilantiam precipit, Imprimis Episcopo, deinde et Senibus et aliis. [25] Et sane pulcher ordo. Quia Comessatio et ebrietas fomenta sunt Impudicitie, [26] seu Vt Grec⌊us ‘lasciuiis’. Ideo Sancti patres statuerunt, Quod [27] Volenti Deo seruire ante omnia vicium Gulȩ expugnandum, Quod sicut [28] primum Ita et difficillimum.

n

⁹⁴ Eo autem non extirpato, etiamsi ad (W490) [1] Cubilia et lasciuias non perducat, Vt forte in senibus, tamen animum [2] ineptum reddit diuinis. Ideo Ieiunium est vnum de armis potentissimis [3] Christianorum, Gula autem potentissima diaboli Machina. Sed satis [4] de iis in Scriptis Sanctorum abunde.

[5] Non In Contentione et emulatione [13, 13].

[6] Sicut per prȩcedentia hominem in seipso instituit, Vt scil. sit temperatus, [7] vigil et castus, Ita per hȩc instituit eum quoad proximum, Scil. [8] vt in pace, vnitate et charitate Inuicem agant. Quod per omnes Epistolas [9] longe sollicitissime precipit, vt et c⌊apitulo preced⌊enti fȩcit. 1. Timot. 2.: [10] ‘Volo orare Viros in omni Loco lȩuantes manus puras, sine ira et disceptatione.’

n

⁹⁵ [11] Et eiusdem 3. Sicut et Tit. 1. Episcopum Iubet non esse [12] percussorem. Quod de verborum acerbitate exponitur a b. Hiero⌊nymo. [13] Vult ergo eos esse mites, benignos ac inuicem cedentes sensu suo. ‘Contentio’ [14] enim Est digladiatio verbosa, || ‘Contendere’ est | Verbis | Litigare, [15] || Vbi vterque solus vult verax, rectus, vtilis haberi reliquo reprobato, [16] Vbi neuter neutro cedit. ‘Emulatio’ vero latissimum Verbum est. [17] ‘Emulari’ est insectari seu persequi. Sicut autem ‘persequor’ Vel ‘insector’ [18] capitur in bonum et in malum, Vt ‘consector’ et ‘insector’, ‘prosequor’, [19] ‘persequor’, ita et ‘ȩmulor’. Et non proprie significat ‘Imitari’. Nam [20] ‘Emulari’ dicitur ita persequi, vt obtineat seu comprehendat seu excellat, [21] Non tantum exprimens sequelam nudam, Sed et conatum excellentiȩ.

n

⁹⁶ [22] Sic enim, Qui emulatur in bono, Est, qui sic imitatur preceptorem aut [23] Exemplum, vt etiam nitatur superare exemplum, quod non facit, qui [24] imitatur tantum. Et qui in malo emulatur, Est, qui contendentem nititur [25] superare, Vt Vulgo dicitur, Volens nouissimum Verbum habere Vel nouissimum [26] damnum inferre, Vincere scil. malo malum; facit Vel dicit ille [27] malum, Ipse nititur facere Vel dicere maius malum. Ergo Emulatio Est [28] contentionis soror et pedissequa. Inde dicuntur ‘Emulus’, ‘Emula’ Adiectiue [29] et Substantiue.

n

⁹⁷ [30] 38b. *Verum istis Nondum est Euacuatus Vsus huius Vocabuli, licet [31] pro hoc loco satis. Quia Deus dicitur ‘Zelotes’ et ‘emulator’. Et Apostolus: (W491) [1] ‘Emulor enim vos Dei emulatione.’ Et ‘Emulatio’ in Canticis ‘dura [2] sicut Infernus’ dicitur, Vbi pro Contentione alterna accipi non potest, [3] Vt videtur. Verum Quia omnis Emulator id conatur, Vt solus sit id, [4] super quo cum alio contendit, Ideo competit et viro contra adulterum, [5] Deo contra Idolum, Sponsȩ contra adulteram et pellicem, Vt sicut Vir [6] solus vult vxore potiri et alium nititur exclusum habere, Ita Deus Solus [7] vult esse Deus, Ita Apostolus emulabatur Corinthios Velut solus Volens [8] esse pre cȩteris eorum Magister, Inuidens aliis hanc gloriam, Sed [9] sancta Inuidentia.

⁹⁸ Quia timuit eorum sensum corrumpi per astutiam [10] Satanȩ, Quos tamen desponsauerat Christo. Timuit enim pseudo Apostolos. [11] Ergo Emulatio includit Bonum, quod amatur, et cum hoc excludit [12] communionem illius | cum altero | ac per hoc et odium eius, qui vult [13] participare et solum non relinquere. Igitur simul et odit et amat. Ideoque [14] aliquando regit Accusativum amati, aliquando oditi, Vt ‘Maritus emulatur [15] vxorem’ et ‘emulatur adulterum’, primum tamen magis proprie. [16] Vt 1. Cor. 14.: ‘Emulamini charismata meliora.’

⁹⁹ [17] Emulatio Est Inuidia amans Vel Amor Inuidens, Simul mixta Amor [18] et Inuidia et amarus amor et amorosus amaror. Velut penitentia Est [19] dulcis dolor et dolens dulcedo. Quia Emulantem facit amoris suauitas [20] agere et velle, Sed odii amaritudo nolle. Non autem semper Ita proprie [21] capitur, Sed sepius pro affectu, quo conatur superare et obtinere, etiam [22] sine odio, Vt ibi: ‘An Emulamur Dominum?’ i. e. Nunquid conamur [23] superare Dominum et plus facere? Num illo fortiores sumus?

¹⁰⁰ [24] Et Carnis Curam ne fȩceritis in desideriis [13, 14]

[25] i. e. Ad Concupiscentias, Sed bene ad necessitates seu in necessitatibus. Vult [26] Apostolus, Vt non foueatur caro ad concupiscentias. Quia Sicut Vere dicit [27] Hugo de S. Victore: ‘Qui fouet carnem, Nutrit inimicum’, Rursum: [28] ‘Qui destruit carnem, occidit amicum.’ Non caro, Sed vitia carnis destruenda [29] sunt, i. e. concupiscentiȩ. Et Sap.: ‘Qui Nutrit seruum suum delicate, [30] sentiet eum contumacem.’ (W492)

¹⁰¹ [1] Bl. 139. *Ca. 14.

[2] Infirmum fide assumite [14.1].

[3] ‘Infirmus’ hoc loco Non accipitur pro ‘Impotente’ Vt c⌊apitulo [4] Sequente ‘Inbecillitates infirmorum’ i. e. impotentium, Sed pro ‘debilitate’, [5] quȩ opponitur sanitati seu bone valitudini. ||Vt puer quidem Est [6] Impotens contra Virum, Sed non Infirmus. Ideo illud relatiue et transitiue, [7] hoc absolute accipitur. || Sic enim Apostolus in Epistolis suis quosdam [8] dicit Infirmos, alios sanos in fide, Infirmos intelligens scrupulosos aut [9] aliquo adhuc superstitiosos, Qui se credunt debere, quod vere non necessario [10] debent. || Non quod superstitiosos commendet, qui Volenter tales [11] sunt, Sed qui necessitate infirmȩ fidei tales sunt, qui quamuis nondum ob [12] hoc sint in salutis statu, tamen prope sunt Et ideo fouendi et alendi, Vt [13] perueniant. ||

Kapitel 14.

Tag jer af den svage [i troen] ...

”Den svage” skal på dette sted ikke forstås som den svage, sådan som det i det følgende kapitel (15.1) hedder, at vi skal bære over med de svages gebrækkeligheder, men som ”den kraftløse”, som har brug for helbred eller god bedømmelse. Ganske vist er drengen svag i forhold til manden, men han er ikke syg. Derfor skal det ene forstås relativt og forbigående, det andet absolut. Således kalder nemlig apostelen nogle svage, andre stærke i troen, og ved de svage forstår han de ængstelige eller nogle steder ligefrem de overtroiske, som tror, de bør gøre noget, som virkelig ikke er nødvendigt. Ikke sådan, at han kalder dem overtroiske, som frivilligt er på den måde, nej, det er dem, som er sådan ud af en svag tros nødvendighed, nogle som på én eller anden måde endnu ikke er i frelsens stand, men dog er nær derved, så de af den grund skal plejes og næres, så de kan komme igennem.

¹⁰² Vnde Titum Monet: ‘Tu loquere, que sanam decent doctrinam.’ [14] Et ibidem: ‘Verbum sanum et irreprehensibile.’ Et ibidem: [15] ‘Senes, Vt sani sint in fide.’ Et rursum: ‘Vt potens sit exhortari in doctrina [16] sana.’ Quȩ omnia dicit contra superstitionem Iudaicam, [17] quam quidam pseudo Apostoli docebant de differentiis Ciborum et dierum, [18] de quibus ibidem: ‘Sunt enim multi vaniloqui mentium deceptores, [19] maxime qui de circuncisione sunt. Quamobrem argue illos dure, Vt Sani [20] sint in fide.’ Et 1. Timot. 1.: ‘Vt denunciares quibusdam, ne aliter docerent [21] neque intenderent Iudaicis fabulis. Finis enim precepti Charitas [22] ex corde puro et conscientia bona et fide non ficta. A quibus quidam [23] aberrantes conuersi sunt in vaniloquium, Volentes esse legis doctores, [24] Non intelligentes, neque quȩ loquuntur, Neque de quibus affirmant.’

Derfor formaner han Titus: ”Du skal sige det, der stemmer overens med den sunde lære” (Tit 2,1). Og samme sted: ”din tale skal være sund og uangribelig” (Tit 2,8). Og igen: ”De gamle, at de skal være sunde i troen” (Tit 2,2). Og atter: ”at han kan opfordre til den sunde lære” (Tit 1,9). Dette siges altsammen imod den judaiske lære, som nogle falske apostle lærer om forskel på mad og dage, om hvilket han taler sammesteds: ”For der er mange frasemagere og bedragere, især blandt de omskårne. Dem bør man derfor stå imod, at de kan blive sunde i troen” (Tit 1,10f). Og i 1. Tim 1, hedder det: ”.. at du skal vende dig imod visse vranglærere, der ikke har andet for øje end jødiske fabler. ... hensigten med det påbud er kærlighed at et rent hjerte og en god samvittighed og en uskrømtet tro. Derfra har nogle vendt sig bort til frasemageri, de vil være lærere i loven, men forstår ikke, hverken hvad de siger eller hvad de påstår”. (1 Tim 1,6).

¹⁰³ Item [25] Gal. 4.: ‘Quomodo Conuertimini iterum ad infirma et egena elementa, [26] quibus denuo seruire vultis? Dies obseruatis | et menses et tempora | et [27] annos! timeo, ne sine causa laborauerim in vobis.’ Et Multo Clarius [28] Colos. 2.: ‘Nemo vos Iudicet in cibo aut potu aut in parte diei festi [29] aut Neomeniȩ aut sabbatorum, que sunt vmbra futurorum, Corpus autem (W493) [1] Christi. Nemo vos seducat, Volens in humilitate et religione angelorum, [2] que non vidit, ambulans, frustra inflatus sensu carnis suȩ et non tenens [3] caput, ex quo totum corpus per nexus et coniunctiones subministratum [4] et constructum crescit in augmentum Dei. Si ergo mortui estis cum [5] Christo ab elementis mundi, Quid adhuc tanquam viuentes mundo [6] decernitis? Ne tetigeritis neque gustaueritis neque contrectaueritis, que [7] sunt omnia in interitum ipso vsu secundum precepta et doctrinas hominum; [8] Quȩ sunt rationem quidem habentia sapientiȩ in superstitione et [9] humilitate et ad non parcendum corpori, non in honore aliquo ad saturitatem [10] carnis.’ Et Heb. 13.: ‘Doctrinis Variis et peregrinis nolite abduci; [11] optimum enim est gratia stabilire cor, non escis, Quȩ non profuerunt [12] Ambulantibus in eis.’ Et late disserit 1. Cor. 8. et 10. in huius Capituli [13] sententiam.

Det samme i Gal 4,9f: ”... hvordan kan I vende tilbage til svage og ynkelige magter? Vil I atter trælle for dem? I overholder måneder og tider og år! Jeg er bange for, at jeg har arbejde forgæves med jer”. Og meget klarere i Kol 2,16-23: ”Lad ingen dømme jer på grund af mad eller drikke eller på grund af fester eller nymåne eller sabbatter; det er skygger af det, der skal komme, men legemet selv er Kristus. Lad jer ikke forføre af nogen, som vil vandre i englelig ydmyghed og dyrkelse, som ingen ser, og forgæves er opblæst i kødets fornemmelser og ikke holder sig til hovedet, ud fra hvilket hele legemet, støttet og sammenholdt af sener og led, opvokser i Guds vækst. Hvis I altså med Kristus er døde bort fra verdens magter, hvorfor underkaster I jer så påbud, som om I stadig levede efter verden: Tag ikke, smag ikke, rør ikke, hvilket altsammen er noget, der skal bruges og forgå ifølge menneskers bud og forskrifter; det går for at være visdom med selvvalgt gudstjeneste og skånselsløshed mod legemet, men det har ingen værdi, tjener kun til kødelig tilfredsstillelse”. Og Hebr 13,9: ”Lad jer ikke føre på afveje af forskellige doktriner og valfarter; for det er godt, at hjertet styrkes af nåden og ikke af en bestemt slags mad, som aldrig har styrket dem, der lagde vægt på det”. Og han udformer denne opfattelse udførligt i 1 Kor 8,1ff og 10,6ff.

¹⁰⁴ [14] Sensus Ergo Apostoli est, [15] Quod In Noua Lege omnia sunt Libera et nulla necessaria iis, qui [16] credunt in Christo, Sed sufficit ‘Charitas’ (Vt ait) ‘de corde puro et conscientia [17] bona et fide non ficta’. Et Gal. 6.: ‘In Christo Ihesu neque [18] circuncisio neque preputium aliquid valet, Sed noua creatura et obseruatio [19] Bl. 139b. mandatorum Dei.’ Et Dominus *In Euangelio | Luce 17. |: [20] ‘Regnum Dei non venit cum obseruatione, Neque dicent: Ecce hic, aut [21] Ecce illic. Ecce regnum Dei intra vos est.’ Idem Matt. 24.: ‘Multi pseudoprophetȩ [22] et multi pseudochristi surgent et seducent multos.’ ‘Cum ergo [23] dixerint Vobis: Ecce in deserto est, Nolite exire; Ecce in penetralibus est, [24] nolite credere.’ || Et Isa. 66. Vlt⌊imo: ‘Erit Mensis ex Mense et sabbatum [25] ex Sabbato.’ Et idem 1.: ‘Neomenias et calendas Vestras nolui’, per [26] totum prolixe. ||

Apostelens mening er, at i den nye lov er alting frit og uden nødvendighed for dem, der tror på Kristus; som han siger 1 Tim 1,5: det er nok med ”kærlighed af et rent hjerte og en god samvittighed og en uskrømtet tro”. Og i Gal 6,15: ”Kristus Jesus gælder hverken omskærelse eller forhud, men en ny skabning og overholdelse af Guds bud”. Og Herren siger i evangeliet, Luk 17,20: ”Guds rige kommer ikke, så man kan se det, ejheller kan man sige: sse her, eller se dèr, for Guds rige er inden i jer”. Det samme siger han Matt 24,11: ”Mange falske profeter og mange falske kristusser skal fremstå og forføre mange”. ”Når de derfor siger til jer: Se, han er i ørkenen, så gå ikke derud, se, han er i kamrene, så tro det ikke” (Matt 24,26). Og i Es 66,23 hedder det: ”Der skal komme måneder ud af en måned og sabbatter ud af en sabbat”. Og Es 1,13f: ”Jeg hader jeres nymånedage og fester”. Det ses tydeligt gennem alt dette.

¹⁰⁵ [27] Quare ad Nouam Legem Non pertinet aliquos dies deputare pro [28] ieiunio, alios vero non, Vt lex Mosi fȩcit. Nec pertinet aliquos cibos [29] excipere et discernere, Vt carnes, oua etc., Sicut iterum lex Mosi Leui. XI., [30] Deut. 14. facit. Nec pertinet aliquos dies festos et alios non festos deputare. [31] Nec pertinet illas Vel illas Ecclesias ȩdificare aut sic ornare aut [32] sic cantare. Deinde Nec organa Nec altarium decora, Calices, Imagines (W494) [1] et omnia, que nunc in templis habentur. Tandem nec necesse Est [2] sacerdotes et religiosos radi aut distinctis habitibus incedere, | sicut in [3] lege vet⌊eri. Quia hec omnia sunt Vmbra et signa rerum et puerilia. | [4] Sed omnis dies est festus, omnis cibus est Licitus, omnis locus est sacer, [5] omne tempus est Ieiunii, omnis habitus est Licitus; omnia libera, tantum [6] vt in iis modestia seruetur Et Charitas ac reliqua, que docet Apostolus. [7] Contra hanc libertatem assertam ab Apostolo Multi predicauerunt [8] pseudo Apostoli, Vt ad illa Velut necessaria ad salutem populos inducerent, [9] Quibus Apostolus miro studio restitit.

Derfor hører det ikke hjemme i den ny lov at afsætte nogle dage til at faste, andre til ikke at faste, sådan som moseloven gør. Ejheller at undtage og bestemme nogle madvarer, f.eks. kød, æg, osv., sådan som igen moseloven gør, (Lev 11,4ff; Deut 14,7ff). Det hører heller ikke med til den nye lov at fastsætte nogle dage til fester og andre ikke. Det hører heller ikke dertil at bygge sådanne kirker eller udsmykke dem på denne måde eller synge således. Og det hører heller ikke med til den at have orgler, altre, udsmykninger, kalke, billeder og alt det, som man nu har i kirkerne. Og endelig er det heller ikke nødvendigt at præster og munke er ragede eller bærer særskilte klæder, sådan som det står i den gamle lov. For alt dette er skygger og tegn og barnagtige ting. For alle dage og fester, al mad er tilladt, alle steder er hellige, alle tider er fastetider, enhver dragt er tilladt; alt er frit, blot at der tjenes med mådehold i dem og med kærlighed og med de andre ting, som apostelen lærer. Mange falske apostle prædiker imod denne sikre frihed fra apostelens hånd, for at de kan påføre folket disse ting som nødvendige til frelse, selv om apostelen modsatte sig det med forunderlig iver.

¹⁰⁶ Quid ergo? Nunquid confirmabimus [10] Pighardorum hȩresim? Ii enim ad istam regulam sese transtulerunt. [11] Ac sic omnes ecclesias, omnia decora earum, omnia officia in [12] illis, omnia loca sacrata, omnes dies Ieiunii, omnes dies festos, omnes [13] tandem differentias sacerdotum et Episcoporum et religiosorum tam in [14] gradibus quam habitibus ac ceremoniis eorum a tot sȩculis hucusque [15] obseruatis ac tot monasteria et fundationes, Beneficia, prebendas — [16] omnia tollenda diffiniemus? Sic enim faciunt illi et sic requirit Libertas [17] nouȩ Legis. Absit.

Hvad så? Skal vi da igen bekræfte det pighardiske kætteri? For disse mente, at de stod over denne regel. Skal vi således fastholde, at alt sådant er ophævet – alle kirker, alle deres udsmykninger, alle embeder i dem, alle hellige steder, alle fastedage, alle festdage, endelig alle forskelle på præster og biskopper og munke, både hvad deres grader og skikke og ceremonier angår, det, som igennem så mange århundreder indtil idag er blevet overholdt, og så mange klostre og indstiftelser, velgørenheder, præbender, er det altsammen ophævet? Det er jo, hvad pigharderne gør og således kræver den nye lov. Nej, langtfra!

¹⁰⁷ [18] Quia sic si intelligatur Apostolus, statim sequetur illud, quod ei talia [19] docenti obiiciebatur: Ergo ‘faciamus mala, vt veniant bona’, cessemus [20] benefacere, ociosi in cȩlum Veniemus. Quod autem hoc sequatur, | patet, | [21] Quia si illa opera iam dicta Apostolus repulit, Nulla supersunt alia opera, [22] quȩ non similiter repellantur. Quia nulla sunt huiusmodi, Vt sine illis [23] non possit esse salus, Vt patet in infantibus et pueris, Item in egrotantibus [24] aut captiuis et pauperibus, Quibus non sunt necessaria, Sed nec possibilia [25] opera pietatis, saltem omnia, immo nulli sunt omnia necessaria aut [26] possibilia. Sed sufficit ‘Charitas de corde puro’ etc., vt supra. (W495)

For hvis apostelen forstod det sådan, så ville konsekvensen straks bliver noget, som han bebrejder dem, der lærer det: altså, ”lad os gøre det onde, for at de gode kan komme deraf” (Rom 3,8), lad os undlade at gøre godt, lad os komme i himlen, fordi vi er dovne. Men hvis det bliver konsekvensen, kan man se, at hvis apostelen afviser de nævnte gerninger, så er der ikke nogen gerninger tilbage, som ikke møder en tilsvarende afvisning. Fordi der ikke er nogen af den slags gerninger, og ligesom man ikke kan blive salig uden dem, som det fremgår af spædbørnene og børnene, således er det blandt de syge eller fangne eller fattige, for hvem fromhedens gerninger ikke er nødvendige, men heller ikke mulige, simpelthen allesammen, ja, for ingen er de alle nødvendige eller mulige. Men det er nok med ”kærlighed af et rent hjerte”, osv. som ovenfor anført. (#102).

¹⁰⁸ [1] Et contra Idem Est, Quod ipsemet Apostolus | 1. ad Timo. 5. | [2] Quasdam Viduas dicit habere damnationem, Quod priorem fidem fȩcerint [3] irritam et vellent nubere; ergo necessarium erat eas viduas manere, [4] || ‘cum fuissent in Christo luxuriatȩ’ i. e. laute, pastȩ. || Et Dominus [5] Bl. 140. in Euangelio etiam de minimis dixit: ‘Hȩc oportet facere *Et illa non [6] omittere.’ Et idem apud Ieremiam Vehementer commendat domum [7] Rechabitarum, quod vinum non biberent et domum non edificarent, [8] immo quod in iis patri suo Ionadab obedierint. Et ipse Apostolus in [9] Actibus Circuncidit Timotheum Et obtulit ac purificatus fuit in templo.

Og imod dette står det, som apostelen selv siger 1 Tim 5,3ff: Han siger, at nogle enker er fordømte, fordi de har gjort deres første tro ugyldig og vil gifte sig; altså var det nødvendigt for dem at forblive ugifte, for når de ”glemmer Kristus for sanselige lyster” (vers 11), dvs, når de bliver overdådige fyldebøtter(??). Og Herren siger i evangeliet om de mindste ting: ”Det ene bør I gøre, og ikke undlade det andet” (Matt 23,23). Og hos Jeremias anbefaler han stærkt rekabitternes hus, fordi de ikke drikker vin og ikke bygger huse, men i disse ting adlød deres fader Jonadab. (Jer 35,6). Og apostelen selv omskar ifølge ApG 16,3 Timotheus, og han ofrede og gennemførte renselse i templet (ApG 21,22-26).

¹⁰⁹ [10] Respondetur, Quod

[11] Verum est Ex lege noua nullum illorum esse necessarium, ita vt [12] non illo omisso liceat contrarium facere Vel aliquod aliud. Sed ‘ex [13] Causis dicendi’, Vt ait Hila⌊rius, ‘sumenda est intelligentia dictorum’. [14] Apostolus enim contra Iudȩos loquitur et eorum similes, Qui illa sic [15] necessaria docebant, vt nisi fierent illa, nec fides Christi satis esset ad [16] salutem. Vnde dixerunt Act. 15. etiam ad fideles iam in Christo Baptisatos: [17] ‘Nisi circuncidamini secundum morem legis Mosi, Non potestis [18] saluari.’ Et infra: ‘Oportet eos circuncidi et precipue seruare legem [19] Mosi.’ Et id ipsum patet ex Gal. 2., Vbi ad Petrum dixit: ‘Quare tu [20] cogis Gentes Iudaisare?’ q. d. Cogis eos i. e. facis, quod illi putant [21] necessarium esse ad salutem, vt a cibis Gentium abstineant. ||

Hertil kan man svare

at det er sandt, at ifølge den nye lov er intet af dette nødvendigt, ligesom det ikke er tilladt, når man undlader det, at gøre det modsatte eller noget andet. Men som Hilarius siger: ”Ud fra begrundelsen for at tale kan man slutte sig til ordenes betydning”. For apostelen taler imod jøderne [dvs. de jødekristne, rr] og deres lige, for de lærte, at den slags var i den grad nødvendigt, at hvis ikke man gjorde det, var heller ikke tro på Kristus nok til frelse. Derfor sagde de også ifølge ApG 15,1 til dem, der allerede var døbt til Kristus: ”Hvis ikke i lader jer omskære efter moselovens skik, kan I ikke blive frelst”. Og nedenfor, vers 5: ”Man bør omskære dem og befale dem at overholde moseloven”. Og det samme fremgår af Gal 2,14, hvor han sagde til Peter: ”Hvordan kan du tvinge hedninger til at leve på jødisk vis?” Meningen er: du tvinger dem, dvs., du bevirker, at de mener, det er nødvendigt til frelse, at de afholder sig fra at spise sammen med hedninger.

¹¹⁰ Ibidem: [22] ‘Neque Titus, cum esset gentilis, coactus est circuncidi.’ || Item et hoc [23] loco ex Verbo ‘Iudicare’, quod toties hic repetit. Quia Qui Iudicat alium, [24] Vtique talia eum credit facere, quȩ sint contra salutem, et quod necessarium [25] sit eum aliter agere. Cessante itaque ista infirmitate fidei [26] et superstitiosa opinione licitum est etiam vniuersam legem, immo omnia [27] seruare secundum vniuscuiusque Votum. Sic enim Ecclesia primitiua [28] diu permissa fuit Iudaicis Ceremoniis vti, de qua re B. Aug⌊ustinus cum [29] B. Hiero⌊nymo longam habet contrauersiam, Epist. 8. 9. 10. et 19. (W496)

Sammesteds, Gal 2,3, hedder det: ”Ejheller Titus blev, skønt han var hedning, tvunget til at lade sig omskære”. Og det fremgår også på dette sted af ordene ”at leve på jødisk vis”, (Gal 2,14) som han her gentager flere gange. For den, der dømmer en anden, tror i hvert fald, at han kan få ham til at gøre, hvad der er imod frelsen, og hvad der er nødvendigt for at få ham til at handle anderledes. Når derfor en sådan troens usikkerhed og en overtroisk opfattelse ophører, så er også en universel lov tilladt, ja, det er tilladt at adlyde alt ifølge enhvers bestemmelse. For således var det længe tilladt i urkirken at bruge de jødiske ceremonier, og den salige Augustin har haft en lang uenighed med den salige Hieronymus om denne sag, se brev 8, 9, 10 og 19.

¹¹¹ [1] Igitur sicut tunc stultum fuit illa tantum ponderare, Vt in iis salutem [2] statuerent, neglecta interim et fide et Charitate, que solȩ sufficiunt; [3] || hoc fuit Christo summe aduersum, Vnde dixit Matt. 23.: ‘Liquantes [4] culicem, camelum autem glutientes’: || Ita et nunc et semper stultum [5] et preposterum Est, pompis istis (Vt nostro sȩculo mos est) specietenus [6] religionem Christianam in dierum festorum, ciborum, habitus ac locorum [7] differentiis statuere, interim explosis mandatis Dei et fide et charitate.

[8] Vnde quamquam hȩc omnia sint Nunc Liberrima, tamen ex amore [9] Dei licet vnicuique se voto astringere ad hoc Vel illud. Ac sic iam non [10] ex lege noua astrictus est ad illa, Sed ex voto, Quod ex amore Dei super [11] seipsum protulit. Nam Quis tam insipiens est, Qui neget posse vnumquemque [12] suam libertatem pro obsequio alterius resignare et se seruum [13] [facere] ac captiuare Vel ad hunc locum Vel tali die Vel tali opere? [14] Verum si ex charitate id fuerit factum et ea fide, Vt credat se non necessitate [15] salutis id facere, Sed spontanea voluntate et affectu libertatis.

Derfor ligesom det dengang var dumt at lægge så stor vægt på disse ting, at de fastsatte frelsen, og samtidig negligere troen og kærligheden, som alene er tilstrækkelig – det var imod Kristi hovedsag, hvor han siger i Matt 23,24: ”De frasier myggen, men sluger kamelen” – således er det i vore dage altid dumt og bagvendt særligt at fremhæve den kristne gudsdyrkelse med denne pomp og pragt (som det i vort århundrede er skik) med forskel på dage, fester, mad, klæder og steder, og samtidig lade hånt om Guds bud og troen og kærligheden.

Skønt alt dette nu om stunder derfor er frit, så kan enhver ud fra kærlighed til Gud med sit munkeløfte holde igen med både dette og hint. Og således er det vel ikke af den nye lov indskrænket til dette, men det er det ud fra munkeløftet, fordi man af kærlighed til Gud foretrækker det, der ligger ud over én selv. For hvem er så uvidende, at han nægter, at enhver kan opgive sin frihed af lydighed mod en anden og gøre sig til slave og lade sig indfange enten af et bestemt sted eller en særlig dag eller en særlig gerning? Men hvis det blev gjort af kærlighed og ud af den tro, at han troede, at han ikke gjorde det, fordi det var nødvendigt til frelse, så ville det være gjort ud af en umiddelbar vilje og tilskyndet af friheden.

¹¹² [16] Bl. 140b. *Omnia Itaque sunt libera, Sed per Votum ex Charitate [17] offeribilia. || Quod Vbi factum fuerit, iam sunt necessaria, non ex natura [18] sua, Sed ex Voto Voluntario. ideo tunc curandum, Vt eadem charitate [19] soluantur, qua sunt promissa, Sine qua solui non possunt. Qua sine si [20] soluantur i. e. Inuite, melius erat non vouere. Quia Vouens et non reddens [21] est huiusmodi; reddit enim corpore, Sed recepit corde, sacrilegus, dum non [22] facit Voluntarie. Ideo Apostate sunt multi Et non videntur. || Verum [23] qui omissa Charitate et aliis necessariis ad salutem preceptis Et illis [24] intendit, Vt nunc passim fit in sacerdotibus et religiosis, immo et sȩcularibus, [25] suis Iuribus occupatis et doctrinis hominum — nimirum Iudaicam [26] superstitionem nobis retulimus et Mosaicam seruitutem refȩcimus.

Alting er derfor frit, men kan i kraft af et munkeløfte ud fra kærligheden vise sig. Og hvis det bliver gjort, så er det nødvendigt, ikke ud fra sin natur, men ud fra viljens munkeløfte. Derfor skal man i den henseende passe på, at det, som er lovet, løses ud fra den samme kærlighed, for uden den kan intet løses. For hvis det løses uden den [kærligheden], dvs., ufrivilligt, så var det bedre ikke at aflægge løfte. Derfor forholder det sig således med den, der aflægger løfte og ikke holder det: han overholder det nemlig med legemet, men han holder hjertet tilbage, og så begår han helligbrøde, fordi han ikke handler frit. Derfor er mange frafaldne, selv om man ikke kan se dem. Men den, der udelader kærligheden og de andre bud, der er nødvendige til frelse, og dermed intenderer, at han nu vidt og bredt befinder sig i præsteembedet og blandt munkene, ja også blandt de sekulære, optaget som han er af sine egne domme og af menneskelære – han har uden tvivl ført os tilbage til den jødiske overtro og igen ført os ind under den mosaiske trældom.

¹¹³ Quia [27] hȩc Ita facimus, vt non solum Inuiti, Verum Vt sine hiis non esse salutem [28] ac cum iis sine omnibus salutem esse confidamus. Sed quid de generalibus [29] preceptis Ecclesiȩ, de Ieiuniis et festis? Respondetur: Quȩ consensu [30] antiquo totius Ecclesiȩ et amore Dei ac Iustis causis imposita sunt, [31] necessario sunt seruanda, Non quod ipsa sint necessaria et immutabilia, [32] Sed quod obedientia ex charitate debita Deo et Ecclesie est necessaria. [33] Quamquam id pontifices agere deberent, Vt ea quantum possent, paucissima [34] preciperent Et Vigilare, Vbi, quantum et quomodo ad charitatem (W497) [1] prodessent Vel nocerent, vt ea mutarent. || Item Si magno clamore templa [2] fatigent, organis crepuerint, omni pompa missam perfecerint, bonum se [3] fȩcisse ita putant, Vt pauperi dedisse auxilium nihil ducant. || || Nam [4] periuria, mendacia, detractiones, etiam in festis diebus si fiunt, nemo [5] curat. Verum Si carnes Vel oua comedat in 6. feria, stupor est hominibus. [6] Adeo nunc omnes fere desipiunt. || Vnde hodie necessarium esset, Vt [7] tollerentur dies Ieiuniorum et multorum festorum. Quia populus rudis [8] ea conscientia obseruat | illa |, vt sine iis salutem esse non credat. Deinde [9] contra hanc ipsam conscientiam passim omnes agunt. Peruenit enim in [10] istam stultam opinionem populus verbi veri predicationibus neglectis, [11] Vt rursum Apostolis indigeat ipsis, Vt Veram disceret pietatem.

Derfor har vi gjort dette således, at vi ikke blot er modvillige, men bekender, at der uden disse ting ikke er frelse og med disse ting uden alt andet er frelse. Men hvad med kirkens generelle påbud om faste og fester? Jeg svarer: Hvad der er indført ved hele kirkens enighed fra gammel tid og af kærlighed til Gud og af retfærdige grunde, skal man nødvendigvis overholde, ikke fordi de er nødvendigt og uforanderlige, men fordi den lydighed, som man ud fra kærligheden skylder Gud og kirken, er nødvendig. Men paverne burde godt nok handle således, at de, så meget de kunne, kun foreskrev ganske lidt, og var opmærksomme på, hvor, hvor meget og hvordan de gavnede, skadede eller ændrede kærligheden. Hvis de således med stor ståhej plager kirkerne, lader orglerne lyde, fuldender al messens pomp, så mener de, at de derved har gjort så meget godt, at de fattige ikke kan hjælpes. For meneder, løgne, eftergivelser, også hvis de sker på festdage, det er der ingen, der tager sig af. Men hvis man spiser kød eller æg om fredagen, er det en dumhed for menneskene. Derfor handler næsten allle nuomstunder tåbeligt. Og derfor vil det i vore dage være nødvendigt, at fastedagene og de mange festdage ophæves. For det jævne folk overholder disse ting med den samvittighed, at man tror, at der ikke er nogen frelse uden dem. Og således handler næsten alle overalt imod denne samvittighed. For folket er nået frem til den tåbelige opfattelse ved at vende sig bort fra dem, der prædiker det sande ord, så at det igen trænger til selve apostelordene, at de kan lære den sande fromhed.

¹¹⁴ [12] Sic etiam Vtile esset totum pene decretum purgare et mutare Ac [13] pompas, immo magis ceremonias orationum ornatuumque diminuere.

[14] Quia hȩc crescunt in dies Et ita crescunt, Vt sub illis decrescat fides [15] et Charitas, Et nutriatur Auaritia, superbia, Vana gloria, immo quod [16] peius est, Quod illis homines sperant saluari, Nihil solliciti de interno [17] homine.

[18] An ergo Bonum Nunc Religiosum fieri?

[19] Respondeo: Si aliter salutem te habere non putas, nisi religiosus [20] fias, Ne ingrediaris. Sic enim Verum est proverbium: ‘Desperatio facit [21] Monachum’, Immo Non Monachum, Sed diabolum. Nec enim vnquam [22] bonus Monachus erit, qui ex desperatione eiusmodi Monachus est, Sed [23] Qui ex charitate, scil. Qui grauia sua peccata videns Et Deo suo rursum [24] aliquid magnum ex amore facere | volens |, Voluntarie resignat libertatem [25] suam, Et induit habitum istum stultum et abiectis sese subiicit [26] officiis.

Ligeledes ville det også være nyttigt at rense og forandre næsten hele dekretet og formindske pompen eller snarere bønne- og udsmykningsceremonierne.

For disse øges dag for dag og øges således, at troen og kærligheden formindskes, og havesygen, overmodet, den falske ære, ja det, som værre er, næres, fordi mennesker håber på frelse fra disse ting, og ikke bekymrer sig om det indre menneske.

Mon der derfor sker noget godt ved munkevæsnet?

Jeg svarer: Hvis du ikke mener, du har frelse på anden måde end ved at blive munk, så vil du ikke gå ind [i himmeriget]. For det ordsprog er sandt: ”Fortvivlelse gør et menneske til munk”, ja, ikke til en munk, men til en djævel. For der vil aldrig kunne være en god munk, når han er munk ud fra en sådan fortvivlelse, men kun den munk er god, som er det ud af kærlighed, dvs., som ser sin store synd, ønsker, at han igen overfor sin Gud kan gøre noget stort, frivilligt giver afkald på sin frihed, tager på sig denne tåbelige vane, og underkaster sig forkastede embeder.

¹¹⁵ [27] Quamobrem Credo Nunc melius esse religiosum fieri, quam in [28] ducentis annis fuit; Ratione tali Videlicet, Quod hucusque monachi [29] recesserunt a cruce Et fuit gloriosum esse religiosum. Nunc rursus incipiunt [30] displicere hominibus, etiam qui boni sunt, propter habitum [31] stultum. Hoc enim est Religiosum esse, mundo odiosum esse ac stultum. [32] Bl. 141. Et qui huic *sese ex charitate submittit, optime facit. Ego enim non (W498) [1] terreor, Quod Episcopi persequuntur et sacerdotes nos. Quia sic debet [2] fieri. tantum hoc mihi displicet, Quod occasionem malam huic damus [3] displicentiȩ. Cȩterum Quibus non est data occasio et fastidiunt monachos, [4] nescientes quare, optimi sunt fautores, quos in toto mundo [5] habent religiosi. Deberent enim gaudere religiosi tanquam voti sui [6] compotes, Si in suo isto voto pro Deo assumpto despicerentur confunderenturque, [7] Quia ad hoc habent habitum stultum, vt omnes alliciant ad [8] sui contemptum. Sed Nunc aliter agunt multo, habentes speciem [9] solam religiosorum. Sed ego scio fȩlicissimos eos, si charitatem [10] haberent, Et Beatiores, quam qui in heremo fuerunt, Quia sunt cruci [11] et ignominiȩ quottidianȩ expositi. Nunc Vero nullum est genus arrogantius, [12] pro dolor!

Af den grund tror jeg, at det i vore dage er bedre at blive munk end det har været i to hundrede år. Grunden til det er nemlig, at munkene hidtil har kunnet henfly til korset og at det var ærefuldt at være munk. Men nu er de begyndt at mishage menneskene, også de munke, der er gode, på grund af en dum skik. For det er at være munk, at være hadet og dum overfor verden. Og den, der af kærlighed underkaster sig dette, handler bedst. For jeg frygter ikke, når biskopper og også vore præster forfølges. For sådan bør det ske. Blot dette mishager mig, at vi får en dårlig lejlighed til et sådant mishag overfor de øvrige, hvem der ikke får lejlighed [til noget sådant], og de væmmes ved munkene, og de véd ikke, hvorfor der er nogle meget gode velyndere, som i hele verden regner med munkene. Derfor burde munkene glæde sig som nogle, der er knyttet sammen med deres løfter, hvis de hades og bringes i uorden med dette løfte, der er anerkendt af Gud, for det er af den grund, at de har en dum klædedragt, at alle kan lokkes til at foragte dem. Men nu handler de meget anderledes, når de alene holder sig til deres munkevæsen. Men jeg véd, at de er meget lykkelige, hvis de har kærligheden, og saligere end de, der var i forgårs, fordi de er udsat for kors og vanære i dag. Men i vore dage er ingen mennesker mere overmodige, minsandten!

¹¹⁶ [13] Vt Itaque ad textum reuertamur,

[14] Vult Imprimis Apostolus, Vt Infirmi in fide tolerentur | et formentur [15] | a firmioribus, deinde, ne infirmiores temere Iudicent. Ac sic eos ad [16] pacem et vnitatem hortatur. Quia etsi infirma fides non sit satis | ad | [17] salutem, | Vt patet in Galatis, | suscipiendi tamen | interim | sunt, Vt [18] firmentur, ac non relinquendi in sua infirmitate, Vt faciunt fastidiosi [19] et suȩ tantum salutis solliciti. || huius doctrine Exemplum cum in omnes [20] alios tum in Galatas singulariter exhibuit, ita vt propria manu eis [21] epistolam Scripserit. || Vnde hoc verbum ‘Assumite’ in Grec⌊o sonat [22] ‘Vobis adiungite’, q. d. Non solum non debetis eum fastuose reiicere [23] aut relinquere, Sed etiam suscipere ad Vos, Vt foueatis eum, donec perficiatur [24] et ipse. Quod si non fȩceritis, Sed despexeritis Vt inutilem, Videte, [25] ne forte Deus ipse eum statuat. Vtrisque ergo dicit: Qui firmi sunt, [26] erudiant infirmos, Qui infirmi, patiantur se erudiri, Et erit pax et Charitas [27] vtrinque.

Lad os derfor vende tilbage til teksten.

Apostelen vil for det første, at de svage i troen skal tåles og påvirkes af de stærkere, dernæst, at de ikke skal dømme de svagere uden videre. Og på den måde opfordrer han dem til fred og enighed. For selv om den svage tro ikke er tilstrækkelig til salighed, som det fremgår af galaterbrevet, så skal man dog holde det hen i mellemtiden, så de kan styrkes, og ikke efterlades i deres svaghed, så at de kan gøres mere kræsne og kun bekymre sig om deres egen frelse. At eksemplet på denne lære gælder alle andre såvelsom galaterne i særdeleshed, viser han derved, at han med sin egen hånd skriver til den i brevet (Gal 6,11). Ordet ”assumite” (Rom 14,1) hedder på græsk ”I skal knytte jer til”, dvs., ikke blot skal I ikke hovmodigt forkaste ham eller forlade ham, men I skal også knytte ham til jer, så I giver ham næring, indtil han også selv forbedrer sig. For hvis I ikke gør det, men forkaster ham som ubrugelig, pas så på, at ikke Gud selv stadfæster ham. Han siger altså til begge parter: de, der er stærke, skal belære de svage, de, der er svage, skal finde sig i at blive belært, så vil begge parter opleve fred og kærlighed.

¹¹⁷ [28] Non in disceptationibus cogitationum [14, 1].

[29] Non satis apte transtulit. Quod enim ‘disceptationibus’ hic dicit, in [30] Grec⌊o Est ‘in diiudicationibus’. Et quod ‘cogitationum’, grec⌊e est (W499) [1] ‘Dialogismon’, Quod magis proprie ‘disceptationem’ seu ‘disputationem’ [2] | significat |, vt supra 1.: ‘Euanuerunt in cogitationibus suis’, hoc est, [3] quod vulgo passim Motiua et rationes vocamus. Vult ergo Apostolus, [4] Vt nullus alterius Iudicet disceptationes seu rationes, quibus mouetur [5] sic aut sic agere. Nam firmus habet suam opinionem rationibus suis [6] | motus |, Infirmus item et suam. ideo infra dicit: ‘Vnusquisque [7] in sensu suo abundet’ i. e. satisfaciant ei et quiescat in suis motiuis, [8] (seu Vt Vulgatius dicam) in informationibus suȩ conscientie stet securus [9] et fixus.

Uden at sætte jer til doms over hans meninger.

Det er ikke oversat godt nok. For hvad han her kalder ”meninger” hedder på græsk ”afgørelser”. Og hvad der kaldes ”overvejelser” hedder på græsk ”samtaler”. Men det betyder snarere ”afgørelser” eller ”disputationer”, sådan som han i kap 1,21 siger, ”at deres tanker endte i tomhed”, dvs, i det, vi i almindelighed overalt kalder motiver og begrundelser. Apostelen vil altså, at ingen skal dømme en andens afgørelser eller begrundelser for, hvorfor han bevæger sig sådan eller gør sådan. For den stærke kan have sin mening, bevæget af sine begrundelser, den svage ligeledes sine. Derfor siger han senere: ”Enhver skal stå fast på sin overbevisning” (Rom 14,5), dvs., de skal være tilfreds med den, og enhver skal falde til ro med sine motiver, eller (hvis jeg skal sige det mere ligefremt) skal stå sikkert og fast på sin samvittigheds oplysninger.

¹¹⁸ [10] Bl. 141b. *Nostro autem tempore superstitiosas istas pietates, immo species [11] pietatis non est necesse ex infirmitate tolerari, Quia ex crassa ignorantia [12] eas perpetrant, Nescientes, quod sese mutari oporteat, non opera. Veruntamen [13] Apostolus monet Galatas, Ne hanc libertatem ‘dent in occasionem [14] carnis’, Vt nunc faciunt Romȩ, Vbi Nihil eorum amplius curant, [15] quȩ dicta sunt; omnia sunt deuorata per dispensationes. Libertate ista [16] potiuntur perfectissime. Verum Alia, que precipit Apostolus, penitus [17] omittunt Et habent libertatem hanc ‘occasionem carnis Et velamen [18] nequitiȩ’. Quia scil. non tenentur ad illa, quod verum est. Et nunc [19] quoque, O quam multi, si scirent hanc libertatem, Quando intrarent [20] religiones aut alios status? Immo quam multi dimitterent libentissime [21] suas ceremonias, orationes, regulas, si modo papa dissolueret illas, [22] sicut potest!

Men i vore dage er disse fromheder overtro, ja fromhedens art er det ikke nødvendigt at tåle, hvis den er svag, fordi man fuldfører dem af rå uvidenhed, uden at være klar over, at man selv, ikke gerningerne bør forandre sig. Men apostelen formaner galaterne til ikke at ”lade friheden føre til anledning for kødet”, (Gal 5,13), sådan som romerne nu gør, hvor de ikke kerer sig om disse ting udover, hvad der er sagt; alt er opslugt i kraft af dispensationer. Den frihed deltager de særdeles perfekt i. Men den anden, som apostelen foreskriver, udelader de fuldstændig. Og de har denne frihed som anledning for kødet og som dække for ondskab (1 Pet 2,16), hvorved de jo ikke holder sig til det sande. Og også i dag, oh, om de blot kendte denne frihed, når de bliver munk eller går ind i en anden stand? Ja, hvor mange ville så ikke frit opgive deres ceremonier, bønner, regler, hvis blot paven opløste dem, sådan som han kan!

¹¹⁹ Adeo nunc omnes ferme sine Charitate et Inuiti agunt in [23] suis vocationibus. Aut si qui agunt, eo timore agunt, vt in illa miserrima [24] cruce conscientiȩ confidant. Et fortasse Deus Vult Sic nunc esse nos [25] astrictos variis ordinibus et regulis ac statutis, Vt saltem compellat intrare. [26] Verum si ista Libertas rursum daretur, scil. Vt Ieiunia, orationes, [27] obsequia, Ecclesiarum ministeria etc. vnicuique ad liberum [arbitrium] et [28] conscientiam suam committerentur, Vt faceret, quantum vellet motus [29] amore Dei, Credo, quod in vno anno omnes Ecclesie ferme et altaria [30] deserta | fierent |. Et tamen sic esse deberet, Vt ad hȩc omnia non nisi [31] Libere et hilariter tanquam Deo seruituri accederemus, Non timore [32] conscientiȩ nec penȩ, nec spe lucri aut honoris. (W500)

Som det er nu, handler næsten alle uden kærlighed og modvilligt i deres kaldelser. Eller hvis de handler, handler de af den grund af frygt, fordi de stoler på denne elendige korsets samvittighed. Og måske vil Gud i vore dage, at vi skal være bundet af forskellige ordener og regler og statutter, om han dog blot kunne tvinge os til at trænge ind på ham. Men hvis den frihed igen blev givet til os, nemlig den frihed, at fasten, bønnerne, lydigheden, kirkens embeder osv., blev overladt til hver enkelts frie afgørelse og samvittighed, så at han gjorde, så meget han ville, bevæget af Guds kærlighed, så tror jeg, at på ét år ville næsten alle kirker og altre blive opgivet. Og dog burde det være sådan, at vi kun gik til alt dette frit og muntert, fordi vi kunne tjene Gud, ikke af frygt for samvittigheden eller for straf eller i håb om fortjeneste eller ære.

¹²⁰ [1] Exempli gratia,

[2] Si exiret Mandatum, Vt Nullus sacerdos, nisi Velit, sit sine Vxore, [3] sit | cum | rasura, sit | in | habitu discreto, sit obligatus ad horas Canonicas, [4] Quot, queso, Inuenias, Qui eligant formam istam, in qua nunc sunt? [5] Nonne sicut dicitur: Wens bisß auff die conscientz kumpt? Et tamen sic [6] deberet omnino fieri, Relinqui scil. ad arbitrium, Vt faciant, quantum [7] coram Deo excusare presumunt. Sed dicunt: O quis tunc non Vellet [8] esse sacerdos! Respondetur, Quod qui sic dicunt, ostendunt manifeste, [9] Quod libertatem querunt ad occasionem carnis, Et sunt in seruitute [10] Inuiti, non merentes aliquid apud Deum.

[11] Timeo, Quod omnes pereamus hodie. Quis enim istam sequitur [12] Regulam?

At et populus, Quid daret? Qui ȩque Insipiens est, Quia [13] coactis seruis dat et non potius liberis fratribus.

For eksempel:

Hvis budet faldt bort, så at ingen præst skulle være uden hustru, hvis ikke han selv ville det, ingen skulle have tonsur, skulle bo ydmygt, skulle være forpligtet på at deltage i tidebønnerne, hvis ikke han selv ville det, så er det, jeg vil spørge, hvor mange der mon så ville fortsætte det liv, de nu lever? Mon ikke man ville sige: ”Hvis det kom an på samvittigheden?” Og dog bør det jo netop ske således, at det overlades til de enkeltes forgodtbefindende, at de gør alt det, som de mener, de skal overfor Gud. Men de siger: Oh, hvem ville så ikke være præst! Her må man svare, at det, at de siger sådan, tydeligt viser, at de søger friheden til anledning for kødet, og at de befinder sig i de uvilliges slaveri og ikke fortjener noget hos Gud.

Jeg er bange for, at alle vi, der lever nu, vil gå fortabt. For hvem følger reglen på den måde?

Og med hensyn til folket, hvad vil man give det? Det er jo lige så uvidende, fordi man giver det tvunge slaver og ikke snarere frie brødre.

121 [14] Discute itaque te,

[15] Cum oras, sacrificas, chorum Vadis | aut quippiam aliud [16] facis |, An si in tua situm esset libertate, id ipsum faceres, [17] et Inuenies, quis sis apud Deum. Si enim non faceres, si [18] liberum et integrum haberes, Iam nihil facis, Quia Seruus [19] Bl. 142. es et mercennarius. *Verum Sunt aliqui, qui cum id sciant, in angulo [20] quopiam sese ponunt Et dicunt: Faciam mihi bonam intentionem et [21] ex necessitate voluntatem. Interim ridens diabolus retro dicit: Schmug [22] dich, libs ketzle, wir werden geßte habenn, tunc surgit, Vadit chorum et orat [23] Et dicit: Sih eulichen, Wie schon bistu, hastu nu pfawen federnn? Si ego [24] nescirem (secundum fabulam) esse asinum, te crederem leonem, ita clamas; [25] Sed pelle tectus leonis, penes aures cognosceris. Deinde incipit tedium, [26] numerat folia et versus, num prope sit finis orandi, Sibique consolator (W501) [1] factus dicit: Scotus concludit, quod sufficit intentio virtualis, non requiritur [2] actualis. Tum diabolus: O bene, recte, Securus esto.

Derfor må du holde dig for øje

når du beder, når du fejrer messe, når du synger korsang eller når du gør nogetsomhelst andet, om det er ud af frihed i din situation, at du gør det, så vil du finde ud af, hvordan du har det i forhold til Gud. For hvis du ikke gør det, fordi du forholder dig som fri og helstøbt, så gør du ikke noget, for så er du en træl og en lønslave. Men der er nogen, som skønt de véd dette, stiller sig hen i en krog og siger: jeg vil handle ud fra en god intention ud fra viljens nødvendighed. Men dertil griner djævelen bagfra og siger: ”Vogt dig, kære karl, vi får gæsteer” (??), så rejser han sig op, så går han med i koret, så beder han og siger: ”Se, din ugle, hvor smuk du er, nu har du fået påfuglefjer”? Hvis jeg, ifølge fablen, ikke véd, at jeg er et æsel, men tror, at du er en løve, så råber du således; men dækket med løveskind, kan du næsten kun se øjnene. Derefter begynder han med ”tedeum”, nævner kapitler og vers, nu næsten til ende med at bede, gør sig til trøster for sig selv og siger: Scotus konkluderer, at det er nok med intention om dyd, der kræves ingen handling. Så siger djævelen: Fint, det er rigtigt, du er sikker.

122 [3] O Deus, quanto ludibrio sumus hostibus nostris! Non ita facilis [4] est bona intentio, Nec in tua (bone Deus), o homo, potestate constituta, [5] Sicut nocentissime Vel docet Vel discitur Scotus. Ea enim presumptio [6] est hodie perniciosissima, Quod ex nobis formamus bonas intentiones, quasi [7] sufficientes simus cogitare aliquid ex nobis, contra Expressam sententiam [8] Apostoli. Inde securi stertimus, freti lib⌊ero arb⌊itrio, quod ad manum [9] habentes, quando Volumus, possumus pie intendere. Vt quid ergo Apostolus [10] orat: ‘Dominus autem dirigat corda et corpora Vestra?’ Et Ecclesia: [11] ‘Sed semper ad tuam Iustitiam faciendam nostra procedant eloquia, [12] dirigantur Cogitationes et opera.’ Hȩc sunt Insidie iniquorum, de quibus [13] psalmo 5.: ‘Interiora eorum Insidiȩ.’ Et Prouer. 11.: ‘In Insidiis suis [14] capientur iniqui.’

O Gud, hvor stor en spot er vi ikke for vore fjender! Så let er den gode intention ikke, ejheller er der – gode Gud – for dig, menneske, magt til at fremkalde den; således lærer Scotus og belæres på det mest skadelige. Den antagelse er i vore dage den mest skadelige, at vi ud af os selv danner vore gode hensigter, som om vi var gode nok til at udtænke noget af os selv, imod apostelens udtrykte anskuelse. Imens snorker vi sikkert, i tillid til vores frie vilje, som går os til hånde, så vi, når vi vil, kan intendere fromt. Men hvad er det så, apostelen beder: ”Herren lede jeres hjerte og legeme”? (2 Thess 3,5). Og kirken: ”Men vor tale bør altid føre frem til til retfærdighed, lede tankerne og gerningerne”. Dette er de uretfærdiges rænker, hvorom Sl 5,10 taler: ”Deres indre er rænker” og Ordspr 11,6: ”De troløse fanges i deres eget begær”.

123 [15] Non sic, Impii, non sic! Sed opus est, Vt prostratus in cubiculo [16] tuo totis Viribus Deum ores, vt etiam intentionem, quam presumpsisti, [17] ipse tibi det, Non in securitate a te et in te concepta Vadas, Sed a misericordia [18] eius petita et expectata.

[19] Totus itaque error in hac parte est, Quod non cogitamus, Quia [20] hȩc omnia non necessitate pellente aut timore sollicitante, Sed hilaritate [21] ac Voluntate liberrima excitante facienda sunt, Vt Deo placeant. Nam [22] qui sic ea facit, Vt mallet omittere, Si liceret, ceteris paribus Nihil facit. [23] Facit tamen et putat sese satisfacere, cum sic fȩcerit, conscientiam nullam [24] habens Vlterius. Conscientiam autem magnam habet, Si non fȩcerit. [25] Hic defectus passim et apud religiosos abundat. Quia in iis, quȩ sine [26] Voluntate, immo coacti Vel necessitate, timore aut consuetudine faciunt, [27] securi sunt, nihil compunguntur. Si autem omiserint, tunc confitentur [28] et penitent.

Ikke således, I ufromme, ikke således! Nej, der er brug for, at du falder på knæ i dit kammer og af alle kræfter beder Gud, at han selv vil give dig den hensigt, som du tror, du har, så du ikke vandrer i sikkerhed med dig selv og i dig selv, men beder og forventer hensigten fra hans barmhjertighed.

Det er da hele fejlen ved denne del, at vi ikke mener, at alt dette er det ikke nødvendigt at bede om eller bekymre sig om med frygt, men alt dette skal udøves muntert og med den frieste vilje, for at det kan behage Gud. For den, der gør det således, at han hellere udelader de andre ting, udøver intet. Men han gør det og mener, at han tilfredsstiller sig selv, når han gør det således, uden at have yderligere samvittighed over det. Men han har dårlig samvittighed over det, hvis han ikke gør det. Denne fejl er udbredt overalt især hos munkene. For i de ting, som de gør uden vilje, ja tvunget eller af nødvendighed, af frygt og vane, er de sikre, intet stikker dem. Men hvis de udelader noget, så bekender de det og gør bod.

124 Cum illi ab iis non differant, Nisi quod habent Velamen [29] nequitiȩ suȩ et operturam externȩ operationis, sub qua Voluntatis infirmitatem [30] non agnoscunt, hii Vero propius agnoscunt suum defectum, nisi [31] forte et ipsi magis omissionem operis quam tepiditatem Voluntatis (W502) [1] Bl. 142b. peniteant. Vnde deberemus in operibus omnibus *attendere, Non [2] quid fȩcerimus aut faciendum sit Neque quid omiserimus Vel omittendum [3] Neque quid boni Vel fecimus aut omisimus Neque quid mali fecimus [4] aut omisimus, Sed quali et quanta Voluntate, quanto et quam hilari [5] corde omnia fecerimus aut facere Velimus. Sic 1. Cor. Vlt⌊imo dicit [6] se Appollo multum rogasse, cum tamen potuisset cogere. Et tamen dicit: [7] ‘Rogaui eum multum, vt iret ad vos, Et omnino non erat Voluntas [8] eius.’ Item Sic Philemonem orat pro seruo, cui potuisset imperare. [9] ‘Ne’, inquit, ‘bonum tuum ex necessitate esset, Sed Voluntarium’.

Skønt disse ikke adskiller sig fra hine, bortset fra, at de har et dække over deres ondskab og et skjult sted for deres ydre gerninger, og ikke erkender viljens svaghed på grund af det, men hine snarere erkender deres mangel, medmindre de måske også selv mere gør bod for udeladelse af gerningerne end for viljens lunkenhed. Derfor bør vi i alle gerninger lægge mærke til, ikke hvad vi har gjort eller vil komme til at gøre, ejheller hvad vi undlader eller udelader, ejheller hvad vi gør eller undlader af gode gerninger, ejheller hvad vi gør eller undlader af ondt, men med hvilken og med hvor stærk vilje, hvor meget og hvad vi altsammen har gjort eller vil gøre med et muntert hjerte. Således siger han i 1 Kor 16,12, at han indtrængende har opfordret Apollos, selv om han dog kunne have tvunget ham. Og dog siger han: ”Jeg har indtrængende opfordret ham til at besøge jer, men han var slet ikke til sinds at rejse nu”. Ligeledes beder han Filemon for hans slave, selv om han kunne påbyde ham, for, som han siger, ”at din gode gerning ikke skal være af tvang, men af fri vilje”. (Filem 14).

125 [10] Nunc vero pueri principes et effȩminati dominatores in Ecclesia [11] Id solum agunt, Vt austeritate et potentia in timore cogant subiectos, [12] Cum id prudenter agere debuerant, Vt Voluntarios facerent primum, [13] deinde si non Vellent, pudore et terrore agerent.

[14] Huius autem erroris tota substantia est Pelagiana opinio. Nam [15] etsi nunc Nulli sunt Pelagiani professione et titulo, plurimi tamen sunt [16] re vera et opinione, licet ignoranter, Vt sunt, Qui nisi Libertati arbitrii [17] tribuant facere, quod in se est, ante gratiam, putant sese cogi a Deo [18] ad peccatum et necessario peccare. Quod cum sit Impiissimum sentire, [19] putant secure et audacter, Quod cum bonam intentionem forment, infallibiliter [20] Dei gratiam obtinuerint infusam. Deinde incedunt securissimi, [21] certi Videlicet, Quod opera bona, que faciunt, Deo placeant, Nihil [22] timoris amplius habentes et sollicitudinis super gratia imploranda. [23] Non enim timent, Quod eo ipso forte male agant, Sed certi sunt, quod [24] bene agant. ||

Men i vore dage har vi barnlige fyrster og kvindeliggjorte herskere i kirken, og de handler kun, for at de med bitterhed og magt kan tvinge de underordnede til frygt, skønt de klogere burde have handlet sådan, at de først havde stillet dem frit, dernæst, hvis de ikke ville, havde skammet dem ud og truet dem.

Hovedsagen ved denne fejl er den pelagianske opfattelse. For selv om der i vore dage ikke findes nogen, der kalder sig pelagianere, så er de fleste det dog i virkeligheden efter deres mening, selv om de er uvidende om, at de er det, for de mener, at det kun er den frie vilje, der udfører, hvad der er i dem, før nåden, de mener, at de tvinges af Gud til at synde og synde med nødvendighed. Men skønt det er højst ufromt ata mene dette, mener de sikkert og forvovent, at når de danner en god hensigt, så opnår de ufejlbarligt at få Guds nåde indgydt. Derefter går de stolt og sikkert frem, de er nemlig sikre på, at de gode gerninger, som de gør, behager Gud, og de har ingen yderligere frygt og bekymring om at anråbe om nåden. For de frygter ikke for, at de derved handler ondt, men de er sikre på, at de handler godt.

126 Isa. 44. || Quare? Quia non intelligunt, Quod Deus [25] Impios etiam in bonis operibus sinit peccare. Vbi non quidem coguntur [26] ad peccatum, Sed faciunt, que Volunt et secundum bonam intentionem [27] suam. Quod si intelligerent, in eo timore incederent, quo Iob, cum [28] quo et dicerent: ‘Verebar omnia opera mea.’ Et iterum alius: ‘Beatus, [29] qui semper est pauidus.’ Vnde, Qui Vere bona faciunt, Nulla faciunt, [30] Quin semper cogitant: Quis scit, si gratia Dei hȩc mecum faciat? Quis [31] det mihi scire, quod bona intentio mea ex Deo sit? Quomodo scio, quod [32] id, quod fȩci meum, seu quod in me est, Deo placeat? Hii sciunt, quod (W503) [1] homo ex se nihil potest facere. Ideo absurdissima est et Pelagiano [2] errori vehementer patrona Sententia Vsitata, Qua dicitur: ‘Facienti, [3] quod in se est, Infallibiliter Deus infundit gratiam’, Intelligendo per [4] ‘facere, quod in se est’, aliquid facere Vel posse. Inde enim tota Ecclesia [5] pene subuersa est, Videlicet huius verbi fiducia.

Es 44,20. Hvorfor? Fordi de ikke forstår, at Gud også tillader de ufromme at synde i de gode gerninger. Dèr nemlig, hvor de ganske vist ikke tvinges til at synde, men gør, hvad de vil og hvad der er deres gode hensigt. Hvis de dog bare ville forstå at gå ind i den frygt, som Job har, når han siger: ”Jeg gruer for alle mine gerninger” (Job 9,28). Og igen et andet sted: ”Lykkelig det menneske, der altid lever i frygt” (Ordsp 28,14). Derfor, de, der virkelig gør gode gerninger, gør ingenting, med mindre de samtidig tænker: ”Hvem véd, om Guds nåde gør det sammen med mig? Hvem kan gøre mig klog på, om min gode hensigt er fra Gud? Hvordan kan jeg vide, om det, som jeg har gjort af mit eller som er i mig, behager Gud?” Disse véd, at mennesket i sig selv intet kan gøre. Derfor er det absurd og udtryk for den pelagianske fejl hele tiden at dække sig ind under og bruge Sentenserne, når det siges: ”Til den, som gør, hvad der er i ham, indgydes Guds nåde ufejlbart”, når man ved ”at gøre, hvad der er i én”, forstår at gøre eller kunne noget. For derfor er næsten hele kirken fejlvendt i dens tiltro til dette ord.

127 Vnusquisque interim [6] secure peccat, cum omni tempore in arbitrio suo sit facere, quod in se [7] est, ergo et gratia. Ergo sine timore eunt, scil. suo tempore facturi, quod [8] in eis est, et gratiam habituri. De quibus Isa. 44.: ‘Neque dicent: forte [9] mendacium est in dextera mea.’ Et Prouer. 14.: ‘Sapiens timet et [10] Bl. 143. declinat *a malo, Stultus transilit et confidit’, i. e. non timet, quod [11] ‘forte mendacium sit in dextera sua’, Non pauet, ne forte bonum suum [12] sit malum, Sed confidit ac securus est.

[13] Quare enim et Apostolus Petrus precipit: ‘Deum timete?’ Et Paulus [14] ‘Hominibus timorem Dei suademus.’ Et iterum: ‘cum timore et tremore [15] vestram ipsorum salutem operamini.’ Et psalm⌊us: ‘Seruite Domino in [16] timore et exultate ei cum tremore.’ Quomodo potest timere Deum Vel [17] opera sua, Nisi ea mala et suspecta habeat? Timor enim a malo est. Ideo [18] Sancti solliciti sunt pro gratia Dei semper Inuocanda.

Nej, enhver synder med sikkerhed, når han hele tiden gør, hvad der er i hans forgodtbefindende, hvad der er i ham, og tror, at han således har nåden. Altså vandrer de uden frygt, for når de til sin tid vil gøre, hvad der er i dem, så vil de have nåden. Om dem hedder det i Es 44,20: ”Ejheller siger de: måske er der løgn i min højre hånd”. Og Ordsp 14,16 siger: ”Den vise frygter og holder sig fra det onde, tåben kaster sig ud i det og føler sig tryg”, dvs., han frygter ikke, skønt ”der måske er løgn i hans højrehånd”, han gruer ikke for, om mon ikke hans god gerning er ond, men er tryg og sikker.

Hvorfor mon apostelen Peter foreskriver: ”Frygt Gud”? (1 Pet 2,17). Og Paulus siger: ”Da vi véd, hvad det er at frygte Herren, søger vi at overbevise mennesker” (2 Kor 5,11). Og igen: ”Arbejd med frygt og bæven på jeres frelse” (Fil 2,12). Og Sl 2,11 siger: ”Tjen Herren i frygt (og jubl for ham med bæven, kun Vulgata)”. Hvordan kan man frygte Gud eller hans gerninger, undtagen ved at regne dem for onde og betænkelige? For det er kun det onde, man frygter. Derfor er de hellige bekymrede for hele tiden at påkalde Guds nåde.

128 Non confidunt in [19] bonam intentionem aut vniuersam diligentiam suam, Sed semper adhuc [20] sese malum agere timent. Quo timore humiliati gratiam querunt et [21] gemunt, Qua humilitate et Deum sibi propitium faciunt. Pestilentissimum [22] itaque genus predicantium Est hodie, Quod de signis presentis (W504) [1] gratiȩ predicat, Vt securos homines faciat, Cum hoc sit optimum signum [2] gratiȩ, timere scil. et tremere, Et presentissimum signum irȩ Dei securum [3] esse et confidere. Ad quod tamen omnes anhelant miro furore. Sic [4] enim per timorem gratia Inuenitur Et per gratiam Voluntarius homo [5] efficitur ad opera bona, Sine qua Inuitus est. Qua tamen (Vt ita dixerim) [6] Inuititate fit sine timore, durus et securus, quod externe illa perficit in [7] oculis suis et hominum.

De stoler ikke på den gode hensigt eller hans universelle kærlighed, men de frygter altid, at de handler ondt. Ud af denne frygt søger og sukker de efter ydmyghedens nåde. Ved denne ydmyghed gør de også Gud nådig imod sig. Derfor er den måde, man bruger at prædike på i vore dage, forfærdelig, når man ud fra de tilstedeværende tegn prædiker nåde, så man gør menneskene sikre, skønt det at frygte og bæve skal være det bedste tegn på nåden, og det at være sikker og afgjort det mest nærværende tegn på Guds vrede. Dog holder alle sig til det med en forunderlig styrke. For således findes nåden gennem frygten og gennem nåden bliver menneskets vilje dueliggjort til gode gerninger, men uden den er de ufrivillige. Hvorved god – at jeg skal sige det sådan – man ufrivilligt bliver uden frygt, hård og sikker, fordi man har ydet de ydre gerninger i sine egne og i andre menneskers øjne.

129 [8] Bl. 143b. *Scio et Confido [14, 14].

[9] Istud ‘Confido’ hoc loco non pro ‘sperare’ accipitur, Sed | absolute [10] et | pro ‘securum ac certum esse ac prope audacem’ seu ‘audere’, Quomodo [11] et supra dixit: ‘Isaias autem Audet et dicit’ i. e. confidenter et [12] audacter dicit. Sic enim paulo animosiores ‘confidentes’ vocantur latine, [13] Vt Apud Plautum, teu⌊tonice keck. || Denique idem 2. Timo. 1.: ‘Verit⌊atem [14] Scio, cui credidi, et certus sum’, q. d. Non fallor. || Sensus est ergo [15] Apostoli: Scio et confido, teu⌊tonice: Jch weyß vnnd byn keck, darffs kecklich [16] sagen. Alioquin debuit dicere: Confido in dominum Ihesum, si pro [17] ‘sperare’ illud acciperet. Nunc dicit: In domino Ihesu i. e. eo, quod sum in [18] Christo, per ipsum hoc audacter sentio. Vtitur autem eo Verbo [19] audatiȩ propter Scrupulum aliorum, qui timidi et diffidentes erant in [20] hac sententia, deinde propter pseudo Apostolos contrarium docentes.

Jeg véd og stoler på (Rom 14,14).

Dette ”stoler på” skal her ikke forstås som ”håber på”, det skal forstås absolut som identisk med ”er vis og sikker på og jeg drister mig til at sige det” eller ”jeg vover”, sådan som han også tidligere sagde: ”Esajas vovede at sige”, (Rom 10,20), det vil sige, han taler tillidsfuldt og dristigt. Således hedder dette at være lidt mere frejdig, som på latin hedder ”tillidsfuld”, som hos Plautus, på tysk ”kæk”. Endelig siges det samme i 2 Tim 1,12: ”Jeg véd, hvem jeg tror på, og jeg er sikker”, dvs. jeg tager ikke fejl. Apostelens mening er altså: 'Jeg véd og stoler på', på tysk: 'Jeg ved og er kæk, jeg kan sige det kækt'. Ellers burde han sige: 'Jeg stoler på Herren Jesus', hvis han ville have det forstået som ”at håbe på”. Nu siger han: 'I Herren Jesus', dvs. 'i ham, som jeg er i Kristus, gennem ham mener jeg dristigt dette'. Men han bruger ordet ”dristigt” på grund af nogles betænkeligheder, som var frygtsomme og uenige om denne opfattelse, og også fordi de falske apostle lærte det modsatte.

130 [21] Nihil commune per ipsum [14, 14].

[22] ‘Commune’ idem, quod ‘immundum’, Sed hebraico more loquendi, [23] Apud quos Est et verbum oppositum huic, quod ‘sanctum’ significat, (W505) [1] scil. Separatum, segregatum. Vnde psalmo 4.: ‘Mirificauit Dominus [2] sanctum suum.’ Aliqui sic transferunt (Vt Reuchlin proprietatem eius [3] testatur): ‘Separauit Dominus misericordificatum seu gratificatum seu [4] sanctificatum suum.’ Vnde et Apostolus se Ro. 1. dicit ‘Segregatum in [5] Euangelium Dei’ i. e. a communi vsu ad officium euangelii sanctificatum. [6] Vnde et figuraliter in lege dictum: ‘separabis mihi omne primogenitum’. [7] Item: ‘Separaui Vos a cȩteris gentibus’ et frequenter ibidem habetur. [8] Ideo, quod non est ita separatum, hebraice ‘commune’ Vocatur. [9] Inde procedente Vsu ‘separatum’, pro Mundo, sancto, puro, ‘Commune’ [10] autem pro immundo, prophano, Impuro acceptum est. Vnde Act. X. et [11] XI.: ‘Quod Deus mundauit, tu ne commune dixeris.’ Hic dici debuit: [12] Quod Deus mundauit, tu ne immundum dixeris, Nisi idem per commune [13] et immundum intelligeret.

Intet er urent i sig selv. (Rom 14,14).

”Almindeligt” det er det samme som ”urent”. Men det er den hebraiske måde at tale på; hos dem er det et ord, der er modsat det, der betyder ”hellig”, nemlig 'udskilt', 'adskilt'. Derfor hedder det i Sl 4,4: ”Forunderlig er Herren imod sin hellige”. Måske skal det oversættes således (som Reuchlin bevidner i sin ejendommelige bog): ”Herren har adskilt dem, han viser barmhjertighed, eller dem, han viser nåde, eller sin hellige”. Og således siger apostelen i Rom 1,1: ”Udset til at forkynde Guds evangelium”, dvs., helliget fra den almindelige brug af evangeliet til evangeliets tjeneste. Derfor siges der også billedligt i loven: ”Udskil for mig enhver førstefødt” (Ex 13,2). Ligeledes: ”Jeg har adskilt jer fra de andre folk” (Lev 20,24), og ofte har man det samme. Derfor, det, der ikke således er adskilt, kaldes på hebraisk ”almindeligt”. Derfor skal man forstå ”adskilt” som det ophøjede, det hellige, det rene, men ”almindeligt” som det snavsede, det profane, det urene. Derfor hedder det også i Apg 10 og 11: ”Hvad Gud har erklæret rent, skal du ikke erklære urent”. (Apg 10,15; 11,9). Her bør man sige: 'Hvad Gud har erklæret rent, børdu ikke erklære urent, medmindre man ved almindeligt og urent forstår det samme.

131 [14] Nemo enim sibi Viuit [14, 7].

[15] Arguit Apostolus a Maiori. Quia si non viuimus nec sumus nobis, [16] quod maius est, Multo minus edimus aut bibimus aliudue quid facimus [17] aut patimur, Sed omnia Domino. Vnde 1. Cor. 6.: ‘An nescitis, Quod [18] corpora Vestra templum sunt spiritus sancti et non estis vestri?’ Et [19] iterum: ‘Glorificate Deum in corpore vestro et in spiritu vestro, quȩ [20] sunt Dei.’ Et Gal. 6.: ‘Viuo ego, iam non ego, Viuit Vero in me Christus.’

Ingen lever for sig selv. (Rom 14,7).

Apostelen argumenterer ud 'a majori'. For hvis vi ikke lever og er for os selv, hvilket er det større, så er det meget mindre sådan, at vi spiser eller drikker eller gør noget andet eller lider for os selv, men vi gør det altsammen i Herren. Sådan hedder det også i 1 Kor 6,19: ”Eller véd I ikke, at jeres legemer er Helligåndens og at I ikke tilhører jer selv?” Og i næste vers: ”Ær Gud i jeres legeme og i jeres ånd, som er Guds”. Og i Gal 2,20: ”Jeg lever ikke mere selv, men Kristus lever i mig”.

132 [21] Vnusquisque in sensu suo abundet [14, 5].

[22] Hoc Verbum passim Sancti patres et doctores vsurpant in generalem [23] sententiam, Qua vnumquemque in Scripturarum intelligentia suo sensu (W506) [1] abundare dicunt. Verum Apostolus specialiter hoc Loco Vult, Quod [2] Bl. 144. vnusquisque sua mente seu, Vt dicitur, sentimento sit contentus *nec [3] alium Iudicet in illius neque alius rursum hunc spernat; Ne forte, qui [4] infirmus est fide, suum habens sensum, sentimentum seu conscientiam, [5] alterius sensu perturbatus et scandalisatus incipiat contra suum sensum [6] agere Ac sic aliud Iudicare et aliud facere sibique ipsi dissidere. Quia cum [7] propter infirmitatem non possit Iudicare, quam quod hoc Vel hoc sit [8] illicitum, tamen ne contemnatur ab illis, qui firmi sunt, facit, quod illi [9] faciunt; Et tamen Iudicat non faciendum.

Enhver skal så fast på sin egen mening. (Rom 14,5).

Dette ord anvender de hellige fædre og lære ofte i den almindelige mening, så de siger, at enhver må strømme over med sin forståelse af skriften. Men apostelen vil på dette sted i særlig grad, at enhver skal være tilfreds med sit sind eller, som man siger, med sin fornemmelse, og ikke dømme en anden ud fra den og den anden heller ikke foragte den første af den grund; så at den, som er svag i troen, måske ikke skal have hans følelse, fornemmelse eller samvittighed, og forvirres og forarges ud fra en andens opfattelse og begynde at handle imod sin egen fornemmelse og således bedømme anderledes og handle anderledes og blive uenig med sig selv. For når han på grund af svaghed ikke kan bedømme, om dette eller hint er forkert, så gør han dog, for ikke at blive fordømt af dem, som er stærke i troen, hvad de gør; og dog bedømmer han dette ikke at gøre noget.

133 De quibus 1. Cor. 8.: ‘De [10] escis, que Idolis imolantur, Scimus, Quia nihil est Idolum in mundo. [11] Sed non in omnibus est scientia. Quidam enim cum conscientia vsque [12] nunc idoli quasi idolothytum manducant et conscientia illorum, cum [13] sit infirma’ (i. e. non potest aliter Iudicare, quin sit illicitum), ‘polluitur’, [14] quia contra Iudicium suum manducat. Et huius pollutionis causa est [15] Superbia fortium, Qui comedunt idolothyta in oculis eorum cum contemptu [16] ipsorum, Cum potius deberent eos suscipere et informare, aut [17] si informari non possunt pro infirmitate sua, deberent propter charitatem [18] cum eis infirmi fieri et similiter abstinere seruata fide intus in [19] conscientia. Quia quamuis sibi omnia Liceant, tamen pro salute fratris [20] debet suam Licentiam non ostentare.

Om disse hedder det i 1 Kor 8,4: ”Om det at spise det kød, der har været ofret til afguderne, véd vi, at der ikke er nogen afgud i verden”. Og i vers 7: ”Men ikke har den kundskab. Der er nogle, der spiser kødet som offerkød, fordi de hidtil har været vant til at dyrke afguderne, og deres samvittighed, skrøbelig, som den er (dvs., den kan ikke bedømme det anderledes, end at det er forkert) tilsøles”, fordi han spiser imod sin egen bedømmelse. Og denne tilsøling er årsag til de stærkes overmod, for de spiser afgudsofferkød og det er i deres øjne i foragt for de andre, skønt de snarere burde tage sig af dem og oplyse dem, eller hvis de ikke kan oplyse dem på grund af deres svaghed, så burde de på grund af kærligheden sammen med dem blive svage og på lignende måde afholde sig fra kødet, mens de indvendig i kraft af troen kunne bevare deres samvittighed. For selv om alt er tilladt dem, bør de dog ikke vise deres frihed af hensyn til brødrenes frelse.

134 Melius est enim, Quod ipse foris [21] priuetur libertate sua, quam quod infirmus frater pereat. Nam Si habet [22] Infirmam conscientiam Et super hoc spernitur, Nihil aliud fit, quam quod [23] eo contemptu cogitur facere, quod illi faciunt, et tamen non Iudicat [24] illud faciendum, quod illi. In eodem itaque opere licito alius peccat, [25] alius bene agit propter diuersitatem conscientie. Ideo dicit: ‘Vnusquisque [26] in sensu suo abundet’, sit certus et quietus, fortis, propter scrupulum [27] infirmi non mutet fidem suam, Nec infirmus propter fortes agat contra [28] Iudicium suum; sinat illos agere et faciat ipse suȩ conscientiȩ satis.

For det er bedre, at man selv i det ydre afstår fra at bruge sin frihed, end at en svag broder skal fortabes. For hvis nogen har en svag samvittighed og forsmås af den grund, så sker der ikke andet, end at han på grund af denne foragt tvinges til at gøre, hvad de andre gør, og dog bedømmer han ikke det, han gør, som dem. Derfor synder den ene i den samme gerning, som er tilladt, men den anden handler godt på grund af forskel i samvittighederne. Derfor siger han: ”Enhver skal stå fast på sin overbevisning” (Rom 14,5), lad ham være sikker og tavs, den stærke forandrer ikke sin tro på grund af den svages skrupler, ejheller skal den svage på grund af den stærke handle imod sin bedømmelse; han tillader dem at handle og han gør selv, hvad der er nok for hans samvittighed.

135 [29] Nihil commune per ipsum [14, 14].

[30] Hoc ‘per ipsum’ Videtur posse Vel ad ‘dominum Ihesum’ Vel ad ‘commune’ [31] referri. Quia Nihil scil. commune est per Ihesum Christum, Vel Nihil [32] est commune per se seu ex natura sua et interna substantia, Sed tantum (W507) [1] externa opinione et conscientia. Et hoc magis concordat cum sequenti. [2] Dicit enim: Nisi ei, qui existimat, illi commune est. Quia si per Ihesum [3] vellet intelligere Nihil commune, iam etiam hic subintelligeretur: ‘Nisi [4] qui existimat, illi commune est’, scil. per Ihesum. Ergo debuit interpres [5] vitare amphibologiam, quȩ est in Grȩco, et dicere ‘per se’ pro ‘per ipsum’, [6] Vt Eras⌊mus facit.

Intet er urent i sig selv (Rom 14,14).

Dette 'i sig selv' synes at kunne henføres enten til ”Herren Jesus” eller til ”urent”. For intet er jo rent i kraft af Jesus Kristus, og intet er rent i sig selv eller ud fra sin natur eller sin indre substans, men kun i kraft af en ydre mening og samvittighed. Og dette stemmer fint sammen med det følgende.

136 [7] Bl. 144b. *Igitur In Summam Redigamus Istud Capitulum, Cuius duȩ sunt [8] partes:

[9] Prima: Ne fortes contemnant Infirmos.

[10] Secunda: ne eosdem Scandalisent.

[11] Vtrunque enim est contrarium Charitati, que suscipit potius infirmos, [12] non querens, que sua sunt, Sed que infirmorum, Vt ipse Exemplum [13] huius prestat seipsum, 2. Cor. 11.: ‘Quottidiana sollicitudo mea omnium [14] Ecclesiarum. Quis enim infirmatur, et ego non infirmor? Quis schandalisatur, [15] et ego non vror?’ Et 1. Cor. 9.: ‘Factus sum infirmus infirmis, [16] omnia omnibus factus sum, Vt omnes lucrifacerem.’

137 Quod autem Sic [17] vreretur (non enim potuit Schandalisari cum Schandalisatis), patet [18] ex isto loco, Quia vehementibus verbis agit contra eiusmodi contemptores [19] et Schandalisatores. Nam [20] primam partem sic perurget:

[21] Primo: Deus, inquit, illum assumpsit [14, 3]. Quo Verbo grauissimo [22] eos premit, Vt iam non hominem, Sed Deum contemnat aut Iudicet, qui [23] contemnit aut Iudicat. Ideo Vehementi impulsu cogit eos ad mutuam [24] humilitatem et susceptionem.

138 [25] Secundo: Tu quis es, qui Iudicas alienum seruum? [14, 4]. Quia [26] et contra Ius naturȩ et omnes homines est alienum seruum Iudicare, ac [27] sic iam non tantum contra Deum, Sed et contra omne humanum Iudicium [28] ac sensum agunt eiusmodi. Iam Motiua quoque eorum destruit: [29] Primum, Quod Infirmus Iudicat robustum cadere, Et iste Illum (W508) [1] cecidisse. Respondet: quid hoc ad te? Domino suo cadit, aut si stat, [2] domino suo stat. Non ergo excusatus es a Iudicio et contemptu, etiamsi [3] sic sit, vt Iudicas, Quia non licet spernere illum.

139 [4] Secundum, Quod Iudicant: Quis scit, si stabit? Respondet: Potens [5] est Deus illum statuere.

[6] Tercio, Quod omnia, que agimus, sumus, viuimus, Domino agimus, [7] viuimus, sumus, ergo non licet contemnere alterutrum. Nemo, inquit, [8] nostrum sibi viuit [14, 7].

[9] Quarto, Quod Christus ideo mortuus est et resurrexit, vt omnium [10] dominetur [14, 9]; | ideo etiam contra Christum est Vsurpare Iudicium et [11] contemptum. |

[12] Quinto opponit tribunal Christi [14, 10]. Quia omnes ibi Iudicandi [13] sumus. Vide, quantis fulminibus, queso, absterret a contemptu mutuo [14] precipue infirmorum. Inducit enim Deum, hominem, Christi passionem, [15] regnum et extremum Iudicium. Nihil non adducit.

140 [16] Secundam partem simili acrimonia persuadet.

[17] Primo: Si propter cibum frater tuus contristatur, iam non secundum [18] Charitatem Ambulas [14, 15]. Vide Epithases et Emphases in singulis [19] verbis. ‘Propter cibum’ ait, q. d. tam exiguam rem, salutem ȩternam [20] fratris despicis! Minus enim esset, Si propter Aurum aut honorem aut [21] certe Vitam et salutem corporis aliamue durabilem rem magis quam [22] cibum, qui est instantaneȩ vtilitatis et voluptatis. Vehemens ergo increpatio [23] hec est et vehementer vacuum charitate arguit | eum |, Qui [24] propter cibum fratrem contemnit.

141 [25] Secundo ȩqualis Emphasis est, quod dicit: ‘frater tuus’. Non ait: [26] hostis tuus. Non saltem sotius aut alius quisquam notus, Sed frater, cui [27] plus quam omnibus debet, cum sit frater, idem quod fere alter. Cur ergo [28] Ventri suo et Gulȩ plus faueat morituris, quam fratri semper Victuro?

[29] Bl. 145. *Tercio: ‘Contristatur’, conturbatur, lȩditur in conscientia sua, quod [30] plus est, quam si pecuniis aut rebus priuaretur aut etiam vulneraretur. [31] Et hoc propter cibum! Deinde Ecce non ait: Si Contristas eum, Sed (W509) [1] ‘si contristatur’. Vbi apte eorum excusationem repellit, si dixerint: [2] Sine mea culpa est, Nihil ei facio. Non ego eum contristo, facio, quȩ [3] mihi licent. An non mihi meo iure vti licet et facere, que volo, in iis, [4] que mea sunt? Ita enim Nunc Iuristarum Iustitia est Iura sua interpretantium, [5] immo peruertentium. Quia non satis est, Quod iure tuo [6] viuas et facias, que Velis, in tuis, Nisi et fratri prouideas secundum [7] Deum. Immo Non est tibi Ius aut potestas faciendi, Nec illa tunc tua [8] sunt, in quibus frater offenditur. Sunt tua quidem temporaliter, Sed [9] spiritualiter sunt fratris, qui in illis hȩret scrupulo et conscientia. Ideo [10] alieno Iure, idest Iniuria agis, qui sic agis, Vt per tua frater contristetur. [11] Sic enim passim nunc quilibet id solum attendit, quod suum est et sibi [12] suo Iure licet, Non quod alteri debet et vtrique expedit. ‘Omnia mihi [13] licent’, inquit, ‘Sed non omnia expediunt et edificant.’

142 [14] Quarto: ‘Iam non secundum Charitatem Ambulas’, Q. d. frustra [15] ambulas, etiamsi in magnis et mirabilibus ambulas, 1. Cor. 13.: ‘Charitatem [16] autem non habeam, Nihil sum.’ Mirus terror, Vt propter Cibum [17] quis possit omnia bona opera sua frustrare, Et tamen stulti neglecta [18] passim charitate multis sese fatigant operibus, Vt Impleatur illud Ecclesiast. [19] 10: ‘Labor Stultorum affliget eos, qui nesciunt in vrbem pergere.’

[20] Secundo.

[21] Noli Cibo tuo illum perdere [14, 15], Q. d. minus est, quod lȩdis, quod [22] offendis, quod charitatem non seruas, Insuper Crudelis homicida es, Quia [23] perdis fratrem, immo fratricida es, quod est crudelissimum. Deinde, quod [24] pariter omnem et crudelitatem et ingratitudinem superat, Christi mortem [25] conculcas in fratre, pro quo ipse mortuus est: Vide, Quid faciat, Qui [26] contempto fratre sine charitate ambulat. | Sic 1. Corinth. 8.: ‘In Christum [27] peccatis percutientes eorum conscientiam infirmam.’ Ibidem: ‘Peribit [28] infirmus frater in conscientia tua, pro quo Christus mortuus est.’ |

143 [29] Tercio.

[30] Non ergo Blasphemetur bonum vestrum [14, 16], Q. d. etiam in [31] Ecclesiam et in vos ipsos peccatis. Quia Bonum Vestrum i. e. id, quod (W510) [1] estis et habetis ex Deo, tale fiet apud Gentes, Vt potius fugiant ab eo, [2] quam desiderent illud, ac sic Causa eritis multorum perditionis, Qui alioqui [3] saluarentur. Grande et graue est, Vt non Malum Vestrum, Sed bonum [4] vestrum etiam blasphemetur propter cibum tantum. ‘Bonum’ hic vocat [5] omne id, quod sumus ex Christo, q. d. Ne Gentes vituperent fidem et [6] religionem vestram ac totum Christianismum vestrum, Cuius odore allici [7] debuerant et bonitate eius ȩdificari per vos. Sic 2. Corinth. 6.: ‘Vt non [8] vituperetur ministerium nostrum’, Vt et Supra 12. c. satis dictum est [9] super illo puncto ‘prouidentes Bona’.

144 [10] Bl. 145b. *Quarto.

[11] Non Est regnum Dei Esca et potus [14, 17], Q. d. frustra presumitis [12] regnum Dei, Si pacem propter Escam turbetis Et ita propensi in defensionem [13] Escȩ et potus sitis, quasi regnum Dei in illis sit, Vt Nunc passim [14] quoque fit. Plures externus cibus turbines suscitat quam interna religio [15] pacem per pacem et bella turbantes. Sed Iustitia, quoad Deum, quod fit [16] per fidem seu credendo; Et pax, quoad proximum, quod fit per Charitatem [17] in Inuicem, suscipiendo, fouendo; Et Gaudium in spiritu sancto, quoad [18] seipsum, Quod fit per spem, in Deum fiduciam habendo, non in ea, que [19] facit proximo Vel ad Deum. Tibi esto Iucundus, proximo pacificus, Deo [20] autem Iustus. Pacem autem hanc Nihil ita turbat quam Scandalum [21] et offensio fratris, presertim in iis, que conscientiam lȩdunt. Vnde Multipliciter [22] ‘pax’ accipitur.

145 [23] [1.] Pacem ad Deum, vt supra 5. c.: ‘Igitur Iustificati ex fide pacem [24] habemus ad Deum.’ Hȩc pax interrumpitur peccatis.

[25] [2.] Pacem ad seipsum, Quȩ habetur per gaudium in spiritu sancto per [26] spem et patientiam, Vt supra 12.: ‘Spe gaudentes, in tribulatione patientes.’ [27] Hȩc perturbatur per Impatientiam Vel per tribulationes [28] impatienter susceptas, idest per amorem pacis carnalis et inutilis.

[29] [3.] Pacem ad proximum, Quȩ habetur per satisfactionem et ȩdificationem [30] charitatis mutuȩ. Et rumpitur per contemptum alterius [31] infirmitatis ac percussionem conscientiȩ eorum, Qui habent pacem ad [32] Deum, ad seipsos per fidem et patientiam, Sed non ad proximos. Et hoc (W511) [1] passiue, i. e. non sinunt alios esse in pace. Igitur Non tantum pacatos, [2] Sed etiam pacificos vult nos esse, quietos et modestos inuicem. Ideo [3] sequitur:

146 [4] Qui seruit in hiis Christo, placet Deo [14, 18] (propter Iustitiam) et [5] placet hominibus (propter pacem), Vbi in spiritu sancto gaudium nouissime [6] ponit. Quia prius Deo, deinde non que sua sunt, Sed que alterius, [7] querere debet. Vnde et vulgo dicitur de Inquietis et alios perturbantibus, [8] Quod non habent pacem, quia non sinunt alios agere in pace, Sed [9] turbant. Quos et Apostolus appellat inquietos 1. Tessal. 5.: ‘Pacem [10] habete cum illis, qui presunt vobis’, ‘Corripite inquietos, consolamini [11] pusillanimes, Suscipite infirmos, patientes estote ad omnes.’ Et Act. 15. [12] Iacobus in eadem hac causa dicit: ‘Ego Iudico non inquietari eos, qui [13] conuertuntur ex Gentibus’ scil. de legis obseruatione. Et Gal. 5.: ‘Vtinam [14] abscindantur, qui conturbant Vos.’ Et 2. Tessal. 3.: ‘Subtrahatis vos ab [15] omni fratre ambulante inordinate.’ Ideo tales non sunt ‘probati hominibus’, [16] Sed potius displicent hominibus.

147 [17] De hac pace Nunc dicit: Itaque, Quȩ pacis sunt, sectemur [14, 19] [18] i. e. ea, que non turbant alios, Sed que ȩdificant et quietos faciunt. [19] Quȩ autem sunt illa? Respondetur: Charitas hȩc pro tempore et loco [20] docet. Non enim possunt particulariter tradi.

[21] Quinto.

[22] Noli propter escam destruere opus Dei [14, 20]. ‘Opus Dei’ Vocat [23] fratrem, Vt 1. Cor. 3.: ‘Dei agricultura, Dei edificatio estis.’ Et infra 9.: [24] ‘Nonne opus meum vos estis in Domino?’ Et Heb. 3.: ‘Quȩ domus [25] Bl. 146. sumus nos’ etc. Et iterum tercio ibidem: *‘Templum Dei sanctum est, [26] quod estis vos. Si quis autem templum Dei violauerit, disperdet illum [27] Deus.’ At quis violat nisi sapientes Iustitiarii? De quibus statim ibidem: [28] ‘Nemo Vos seducat. Si quis sibi sapiens videtur, in hoc sȩculo stultus fiat, [29] vt sit sapiens.’ Vide ergo, Quid sit ‘opus Dei destruere propter escam’: [30] Non tantum offendere Deum, Sed etiam pugnare contra Deum et destruere, (W512) [1] quȩ ille edificat, Semper in bello (sicut Gygantes fabulosi cum [2] diis) contra Deum versari.

148 [3] Omne, quod non est ex fide, peccatum est [14, 23].

[4] || Vide b. Aug⌊ustinum li. 4. contra Iulia⌊num c. 3., litera F. || [5] Apostolus hic generalissime loquitur de fide, eoipso tamen alludens ad [6] Singularem illam fidem, quȩ est in Christum, Extra quam non est Iustitia, [7] Sed tantum peccatum. Est autem fides in Deum, Est fides in proximum, [8] Est fides in seipsum. Ac fide in Deum Iustus quilibet efficitur, Quia [9] Deum verificat, cui credit et confidit. Ac fide in proximum fidelis et [10] verax et fidus dicitur, factus talis proximo, qualis ei Deus. Vocatur [11] tamen etiam fides in proximum actiua, Qua credit proximo. Et huius [12] fidei natura est, Vt si aliter agat, quam credit, aut si dubitat de proximo, [13] offendat in proximum, Quia non facit, sicut illi promisit. Sicut et in [14] Deum peccat, dum aliter agit, quam dictum sibi est et credit. Ita et [15] in seipsum credit et suȩ conscientiȩ dictanti, Contra quam si agat, iam [16] aliter agit, quam credit, Et ita contra fidem. Sic ‘omne, quod non est [17] ex fide, peccatum est’, Quia contra fidem et conscientiam, Cum id omni [18] studio sit cauendum, ne contra conscientiam agat.

”Alt, hvad der ikke er gjort ud af troen, er synd”

Se, hvad den salige Augustin skriver i sin 4. bog imod Julian, kap. 3, 24.

Apostelen taler her generelt om troen, dog derfor henviser han til denne enestående tro, som er på Kristus, udenfor hvilken der ikke er retfærdighed, men kun synd. Men det er tro på Gud, tro på næsten, tro på sig selv. Og ved tro på Gud udvirker enhver retfærdig, at han gør Gud sanddru, som han tror på og har tillid til. Og ved troen på næsten betragter han ham som tro og sanddru og troværdig, og handler derved overfor næsten, som Gud har handlet overfor ham. Dog kaldes det også en aktiv tro på næsten, hvorved man stoler på næsten. Og det er denne tros natur, at hvis man handler anderledes, end man tror, eller hvis man tvivler på næsten, så krænker man næsten, fordi man ikke gør, hvad man har lovet ham. Og således synder man også mod Gud, fordi man handler anderledes, end det er foreskrevet én, hvilket man tror på. Således tror man også på sig selv og det, ens samvittighed foreskriver én, og hvis man handler imod den, handler man igen anderledes, end hvad man tror på, og således imod troen. Således er “alt, hvad der ikke er af tro, synd”, for det er imod troen og samvittigheden, eftersom man af al styrke skal undgå at handle imod samvittigheden.

149 [19] Queritur ergo,

[20] An Impius tunc peccet, qui non credit, quia non agit ex fide, Ergo [21] nec contra conscientiam, Immo credit false; Ergo ex fide huiusmodi [22] falsa agens non peccat? Respondetur: Illa authoritas: ‘Omne, quod [23] non ex fide est, peccatum est’ Sic intelligitur, Quod necesse est omnem, [24] qui non vult peccare, vt credat. Sola fides enim sine peccato est. Ergo [25] Qui facit, quod non credit, peccat. Vt Qui manducat, quod commune [26] putat, non adeo peccat, Quia contra suum putare peccat, quam quia [27] fide caret, Qua illud sciret non esse commune. Infirmitas itaque fidei, [28] que adest, et fortitudo fidei, quȩ deest, facit, quod peccat, dum manducat. [29] Ergo non debet manducare i. e. opus fidei facere, qui fidem non habet. [30] Quia opus fidei ex fide debet procedere, alioquin peccat, Quia non credit (W513) [1] licere, Sed Iudicat illicitum (hoc est fidei absentia) Et sic contra conscientiam [2] agit. Coroll⌊arium. Omnis, qui caret fide, dum bene facit, [3] peccat. Hȩc enim est mens huius dicti.

Så spørger man:

Mon den ufromme, som ikke tror, synder, fordi han ikke handler ud af tro? Han tror altså ikke imod samvittigheden, men har en falsk tro; altså den, der handler falsk på den måde, han synder ikke?

Her må svares: Den autoritet i skriftordet: “Alt, hvad der ikke er af tro, synd”, skal forstås således, at det er nødvendigt for enhver, som ikke vil synde, at han tror. For det er alene troen, der er uden synd. Altså, den, der gør noget, som han ikke tror på, synder. F.eks. den, der spiser, hvad han mener er almindeligt, synder ikke af den grund, at han mener at synde mod sig selv, mere fordi han mangler troen, hvorved han kunne vide, at det ikke er almindeligt. Troens svaghed, når den er tilstede, og troens styrke, når den mangler, bevirker, at han synder, når han spiser. Altså bør han ikke spise, dvs., gøre troens gerning, hvis han ikke har troen. For troens gerning skal fremgå af troen, ellers synder han, fordi han ikke tror, det er tilladt, men bedømmer det til at være ikke tilladt (det vil sige: troen er der ikke), og således handler han imod samvittigheden.

Heraf følger: Enhver, som mangler tro, når han gør det gode, synder. Det er nemlig meningen med dette udsagn.

150 [4] Sed dicis:

[5] Si sic intelligendum est Infirmum peccare, non tam quia contra [6] conscientiam agit, quam quia non ex fide operatur, Ergo etiam peccat, [7] siue manducat siue non, Quia semper manet ibi defectus fidei. Respondetur, [8] Bl. 146b. Quod Sic; Semper est in peccato, idest in defectu fidei. *Sed tamen non [9] debet amplius irritari, Vt magis peccet. Ista enim Infirmitas fidei Est [10] veniale peccatum, hoc est, quod Deus ei non imputat in peccatum [11] mortale, licet de natura sua sit mortale. Quia Deus illum ‘assumpsit’ perficiendum [12] et sanandum, Sicut Samaritanus Semiuiuum relictum. Ideo [13] non est irritandus, Vt operetur secundum hanc infirmitatem fidei, Sed [14] potius fouendus et alendus, Vt Crescat in cognitione Domini nostri [15] Ihesu Christi, Vt Sanctus Petrus 2. Pe. Vlt⌊imo: ‘Crescite in gratia et [16] cognitione Domini nostri Ihesu Christi.’

Men du vil så sige:

Hvis det, at den svage synder, skal forstås således, at han ikke så meget handler imod samvittigheden, som at han ikke handler ud af tro, så er det altså også sådan, at han synder, hvad enten han spiser eller ej, for han har stadigvæk denne manglende tro. Hertil må svares: Ja, han er altid i synd, det vil sige: i mangel på tro. Og dog bør han ikke ægges yderligere, så han synder mere. For denne troens svaghed er en tilgivelig synd, dvs., at Gud ikke regner den for en dødssynd, selv om den efter sin natur er en dødssynd. For Gud “tager sig af ham” for at fuldkommengøre ham og helbrede ham, ligesom samaritaneren overfor den halvdøde, der lå ved vejen. Derfor skal han ikke opægges, så han handler ud fra denne svage tro, men snarere plejes og vises omsorg, så at han kan vokse i erkendelse af vor Herre Jesus Kristus, som sankt Peter siger 2 Pet. 3,18: “I skal vokse i nåde og erkendelse af vor Herre Jesus Kristus”.

151 [17] Sicut in simili Baptisatus aut penitens manet in infirmitate concupiscentie, [18] quȩ tamen est contra legem: ‘Non concupisces’, Et vtique [19] mortalis, nisi Deus misericors non Imputaret propter inceptam curationem. [20] Est ergo in peccatis iste, Et tamen non est irritandus ab aliis et [21] schandalisandus, idest non est danda occasio, vt faciat secundum hanc [22] infirmitatem suam, Sed potius fouendus et perficiendus. Alioquin omne, [23] quod sic faceret, quia non ex castitate faceret, Vtique peccaret Et fieret [24] mortale propter opus infirmitas, licet ipsa infirmitas sit venialis ex [25] gratia Dei. Ita et ille infirmus fide obediret infirmitati faciens opus, [26] quod non esset ex fide.

Således forbliver på lignende måde den døbte eller den bodgørende i samvittighedens svaghed, hvilket dog er imod loven: “Du må ikke begære”, og det er helt ud en dødssynd, hvis ikke den barmhjertige Gud undlod at tilregne den på grund af den påbegyndte helbredelse. Han er altså i denne synd, og dog skal han ikke opægges af andre eller bringes til fald, dvs., der skal ikke gives lejlighed for ham til at handle efter hans svaghed, men han skal snarere plejes og gøres fuldkommen. Ellers vil alt, hvad han gør således, fordi det ikke gøres ud af kyskhed, helt og holdent være synd, og det bliver en dødssynd på grund af svaghedens gerning, selv om denne svaghed i kraft af Guds nåde er tilgivelig. Således adlyder også denne syge troen, når han gør en svaghedens gerning, som ikke er af tro.

152 [27] Igitur dupliciter ‘fides’ hoc loco accipitur:

[28] Vno modo pro Opinione et conscientia. Sic multi exponunt hunc [29] locum. Alio modo absolute more Apostoli Vniuoce pro fide Christi. Et [30] sic ego salua Reuerentia hunc locum intelligo. Nam sicut est agere contra (W514) [1] conscientiam in fide, ita et in qualibet virtute alia. Nam Infirme castus [2] agit contra conscientiam, si fornicatur, Quia dictat non fornicandum [3] secundum castitatem. Et tamen, quia infirmus est, schandalisatur et [4] ruit agens contra dictamen. Ita Qui infirmus est fide, Credit et non [5] credit. Quia credit, bene agit; Quia non credit, peccat. Quod non credere [6] si irritetur, peccat iam opere.

Derfor skal “tro” her forstås på dobbelt måde.

Én måde er at forstå det som mening og samvittighed. Sådan forklarer mange dette sted. En anden måde, en absolut måde efter apostelens gennemgående skik, er at forstå det som tro på Kristus. Og således vil jeg for min del med al ærbødighed for de andre forstå dette sted. For ligesom det er at handle imod samvittigheden i troen, således er det også i en hvilken som helst anden dyd. For den svage kyske handler imod samvittigheden, hvis han driver utugt, fordi han har lovet ikke at bedrive utugt ifølge sit cølibatsløfte. Og dog, fordi han er svag, drives til fald og falder, handler han imod sit løfte. Således gør han, der er svag i troen, det, at han både tror og ikke tror. Fordi han tror, handler han ret; fordi han ikke tror, synder han. Hvis han ikke tror og ægges, synder han allerede i handlingen.

153 [7]

Cap. 15.

[8]

Debemus autem Nos firmiores etc. [15, 1]

[9] Sic Charitas omnes et ‘omnia sustinet’, Sic Moses populum Israel [10] et prophetȩ. Est autem hoc ‘sustinere’ omnium peccata facere sua et eis [11] compati. Hoc enim facit Charitas, Cuius hȩc sunt Verba: ‘Quis infirmatur, [12] et ego non infirmor? Quis Schandalisatur, et ego non uror?’ Sic [13] hortatur Gal. 6.: ‘Alter alterius onera portate et sic adimplebitis legem [14] Christi.’ Et ibidem: ‘Fratres, Si preoccupatus fuerit homo in aliquo [15] delicto, Vos, qui spiritales estis, instruite huiusmodi in spiritu lenitatis, [16] considerans teipsum, ne forte et tu tenteris.’ Et 1. Cor. 10.: ‘Qui stat, [17] videat, ne cadat.’ Et ‘Qui se existimat aliquid esse, cum nihil sit, ipse se [18] seducit.’ Et Phil. 2.: ‘Hoc sentite in vobis, quod et in Christo Ihesu, qui [19] cum in forma Dei esset, Non rapinam arbitratus est esse se ȩqualem Deo, [20] Sed exinaniuit semetipsum formam serui accipiens.’

m

154 Sicut Corpus [21] naturale, In quo ossa sustinent carnem et infirma membra non proiiciuntur [22] a firmis, Sed magis quam firma curantur. Et honesta tegunt inhonesta, [23] vt 1. Cor. 12.: ‘Quȩ videntur membra corporis infirmiora esse, necessariora [24] sunt. Et quȩ putamus ignobiliora esse membra corporis, hiis [25] abundantiorem honorem circundamus. Et quȩ inhonesta sunt nostra, [26] abundantiorem honestatem habent.’ Vide itaque Singulos ordines [27] primum. Nullum Deus ita relinquit, Quin aliquos bonos et honestos in [28] illis ordinauit, Qui sint aliorum tectura et honestas. Sic Malis mulieribus (W515) [1] parcitur propter bonas, Sacerdotes boni protegunt malos, Monachi [2] indigni honorantur propter dignos. Hic autem Insulsi homines [3] contra totum ordinem insurgunt ac velut ipsi sint mundi, vt nullubi [4] sordeant, cum tamen ante et retro et intus non nisi Suum et porcorum [5] sint forum et officina. Hinc Nulla mulier, hinc nullus sacerdos, hinc [6] nullus Monachus. Hinc dicit Apostolus: Vt quid tibiipsi ita places, [7] insulse, et existimas te aliquid esse, cum nihil sis? Rursum et illi, [8] Qui se vident honestos esse et alios tegere, querunt fugam aliorum, quibus [9] dati sunt in honestatem, omnium stultissimi, quod putant se a seipsis [10] esse tales, nescientes, quod propter alios tales sunt.

155 superbi [12] alii. Quȩ non facerent, nisi sibi placerent. Ac si mulier nollet esse cum [13] mulieribus, nisi sint omnes mundȩ. Huic dicit Apostolus: hoer, susterlein, [14] hoer. Tu stas? Vtique, Sed vide, ne cadas. Nulla enim sic stat, quin [15] cadere possit. Nulla sic iacet, quin surgere possit. Quare? ‘Potens est [16] Deus statuere eam.’ Et potens est deserere eam. Multȩ ceciderunt, quȩ [17] Bl. 147b. firmissime steterunt *et fortius quam turris Babylonis. Multȩ rursum [18] surrexerunt, quȩ profundissime ceciderunt. Illȩ, quia sibi placuerunt; [19] istȩ, quia sibi displicuerunt. Sic, Si Sacerdos nolit sacerdos esse, quia non [20] potest cum malis agere, dicitur ei: Domine Iohannes, Vos statis, Vos [21] placetis vobis, Videte, ne cadatis et magis displiceatis vobis, quam illi [22] iam vobis placent.

156 Sic Religiosi, qui tedio franguntur, Quod inutilibus [23] debent seruire et sotii esse, Quȩrunt autem et cupiunt non nisi dignis, [24] perfectis, sanis preesse, interesse, adesse. Inde currunt de loco ad locum. [25] Sed frustra, Quia Sic statutum est: Eyner muß deß andernn schand [26] deckel seyn. || Vt ciues propter consules in causa ista. || Et quamquam [27] durum sit alterius ignominiam portare et innocenter participare, tamen [28] est pulcherrimum meritum. Et erit facile, Si recogitet, Quia et Christo (W516) [1] licet esset durum nostram ignominiam portare, tamen libenter portauit. [2] Nemo itaque sibi Viuit.

157 [3] Sed omnium pulcherrimi fatui, Qui (Vt dixi) obliti, quod et ipsi [4] sordidissimi sunt, contra sacerdotes, Monachos, Mulieres acriter inuehunt [5] omnibusque impingunt, quod vnus fȩcit. Cui Respondetur: Nunquam [6] tu matri in sinum fȩcisti, quod male oleret? Aut nunc etiam nusquam [7] sordes? aut nullibi membrorum putes? Quod si tam purus es, Mirum, [8] Quod Apothecarii te non iam olim emerint pro Balsamario, quando non [9] nisi balsamum aromotisans tu es. Si mater tua sic tibi fȩcisset, a proprio [10] stercore consumptus fuisses.

[11] Igitur sic Deus dedit populo Israel Danielem et sotios eius in captiuitate [12] Babylonis, Sic Hester et Mardochȩum in Perside coram Assuero.

158 [13] Hoc itaque ‘placere sibi’

[14] Est displicere sibi in omnibus. Neque enim simul et sibi placere [15] possunt alii et ipsemet. Tales non volunt onera alterius, Sed comoda portare, [16] immo portari tantum ab omnibus, ipsi autem portare neminem. [17] Qui nihil faciunt, Nisi quod recitant, Iudicant, detrahunt, accusant, despiciunt [18] alios. Non compaciuntur, Sed indignantur, Nihil mundum preter [19] ipsos; de quibus Isa. 65.: ‘Qui dicunt: recede a me, non appropinques [20] mihi, quia immundus es, Isti fumus in furore meo erunt, ignis ardens [21] tota die.’ Et talis fuit Pharisȩus ille in Euangelio, Qui publicanum et [22] alios homines solum recitauit, accusauit, damnauit Vanissima delectatione [23] Iustitiȩ suȩ. Horum sunt illi omnes similes.

159 Vnde b. Aug⌊ustinus [24] psalmo 70. de eodem Pharisȩo: ‘Inde enim te delectat, quia bonus es, [25] quod alter malus est? Denique quid addidit? “Iniusti, raptores, adulteri [26] Velut hic etiam publicanus.” Hoc iam non est exultare, Sed insultare.’ [27] Igitur propria eorum conditio est insultare Et non tam gaudere, [28] quod iusti sunt, quam quod alii iniusti sunt, non adeo gauisuri, Si et alii [29] ȩque iusti essent. Hoc enim eis displiceret Valde.

[30] Bl. 148. *

Vnusquisque nostrum proximo [15, 2].

[31] ‘Sic enim Charitas’ (Vt B. Greg⌊orius) ‘in alterum tendit, Vt charitas [32] esse possit. Nemo enim in seipsum charitatem habere dicitur.’ Et in glosa (W517) [1] dixi, Quod Charitas est Amor non in seipsum, Sed in alterum. Ita et Vbi [2] Apostolus abnegauit Complacentiam sui, statim docuit, Vt placeremus [3] proximo. Ergo et Placere proximo Est non sibi placere. Sed huic [4] dicto Greg⌊orii et nostro Videtur repugnare famosa illa differentia et ordo [5] diligendi. Quia secundum B. Aug⌊ustinum Et Magister allegat: ‘Deus [6] primo, deinde anima nostra, post anima proximi, tandem corpus nostrum [7] diligenda sunt.’ Ergo Charitas ordinata incipit a seipsa.

160 Respondetur, [8] Quod hoc ipsum est vnum illorum, quibus abducti sumus a charitate, [9] dum male intelleximus. Inde enim quodlibet bonum primo nobis vsurpauimus, [10] nihil de proximo solliciti. Sed verus amor in teipsum est [11] odium in teipsum. Sicut Dominus dicit: ‘Qui amat animam suam, [12] perdet eam, et qui odit animam suam, inueniet eam.’ Et Apostolus [13] Phil. 2.: ‘Singuli non, que sua sunt, considerantes, Sed que aliorum.’ [14] Et 1. Cor. 13.: ‘Charitas non querit, que sua sunt.’ Igitur Qui se odit [15] et proximum diligit, hic se vere diligit. Quia iam extra se seipsum diligit, [16] ideo pure se diligit, dum se in proximo diligit.

161 [17] Vnde Saluo Iudicio aliorum et Reuerentia patrum meo sensu Vt [18] stultus loquor: Non Videtur ista intelligentia solida, Quȩ de precepto [19] diligendi proximi est allata, Qua dicitur, Quod in ipso precepto diligens [20] sit forma, qua proximum diligat, Nempe ait: ‘sicut teipsum’. Ergo concludunt: [21] Oportet, Vt primo diligas te et ita ad exemplar tui dilectionis [22] et proximum diligas. Et ad hoc adducitur Sapientis illud dictum: [23] ‘Miserere animȩ tuȩ, placens Deo’, Scil. Epithasin in pronomine ‘tuȩ’ collocantes, [24] q. d. primum tuȩ quam proximȩ. Verum Ego hoc non reprobo, [25] quamquam credo, quod Epithasis sit in nomine ‘animȩ’, q. d. Noli parcere [26] corpori, Vt saluus sit spiritus. Esto crudelis in hominem veterem, Vt [27] sis misericors in nouum. Quia ‘melior est iniquitas viri quam mulier benefaciens’, [28] i. e. salubre est, Vt spiritus carni faciat malum et iniuriam, quam [29] quod caro palpet et blandiatur spiritui Seu ‘bene faciat’, quod sibi bonum [30] videtur. Melius est, Vt spiritus vir faciat, quod carni malum videtur, quam (W518) [1] quod sinat eam facere, quod ei bonum videtur. ‘Prudentia’ enim ‘carnis’ [2] mire est sibi sapiens, ‘callidior cunctis bestiis terrȩ’. Et Melior est Voluntas [3] prelati etiam damnosa quam inobedientis subditi etiam lucrosa.

162 [4] Igitur Credo, Quod isto precepto ‘Sicut teipsum’ Non precipiatur [5] homo diligere Se, Sed ostendatur vitiosus amor, quo diligit se de facto, [6] q. d. Curuus es totus in te et versus in tui amorem, A quo non rectificaberis, [7] Bl. 148b. Nisi penitus *cesses te diligere et oblitus tui solum proximum [8] diligas. Peruersitas enim est, Quod Volumus ab omnibus diligi et in [9] omnibus querere, quȩ nostra sunt; Rectitudo autem est, Vt si id omnibus [10] facias, quod tibi fieri vis peruerse, Tanto studio facias malum, quanto [11] fȩcisti bonum. In quo Vtique non precipitur fieri malum, Sed similitudo [12] studii. Sicut et Adam est ‘forma futuri’ i. e. Christi, alterius Adam.

163 Sicut [13] in Adam mali sumus, Vtique sic in Christo boni esse debemus; comparatio [14] hic, non autem imitatio exprimitur. Ita et hic: ‘Diliges proximum tuum [15] sicut teipsum’ non vtique, vt diligas; alioquin preciperetur. Nunc autem [16] adeo non precipitur, Vt etiam preceptum super illud fundetur. Ergo [17] Male diligis teipsum; a quo malo non eris liber, Nisi similiter diligas [18] proximum, i. e. cesses diligere teipsum. Quod si feceris, cessabit et lex [19] ista, Quia iam non erit necesse diligere alium sicut te, cum non diligas te, [20] Nec necessarium diligere sicut alium, cum eoipso iam te verissime diligas [21] et omnes rursum te.

164 [22] Et Vide cautam Apostoli locutionem. Non ait: Non debemus nobis [23] placere, Sed: ‘alii debent nobis placere’. Quia si nobis placerent, iam [24] non esset necessarium infirmitates eorum i. e. displicentias sustinere. Sed [25] potius econtra Nos aliis placere debemus. Sicut et 1. Cor. X.: ‘Estote sine [26] offensione Iudȩis et Gentibus et Ecclesiȩ Dei. Sicut et ego per omnia [27] omnibus placeo.’ De quo pulchre et satis B. Aug⌊ustinus in Omelia de [28] verbis Domini, Quo fine id fieri debeat, scil. Vt ibidem Apostolus, ‘Non [29] querens, quod mihi Vtile est, Sed quod multis, vt salui fiant.’ Non enim [30] contra illud proverbium: ‘Nemo placet omnibus’ Vult loqui. Placet [31] quidem omnibus, i. e. quantum in ipso est, facit, Vt merito omnibus [32] placere debeat. Vnde et hic dicit:

165 [33] In bonum i. e. ad bonum, hoc est, Vt ille ad bonum moueatur, cui [34] placetur, Non autem simpliciter ad bonum, Sed ad edificationem i. e. [35] ad bonum ȩdificationis, Cum sint et bona, que non ȩdificant. Et id (W519) [1] notandum, Quod Apostolus familiare habet, Vt Edificationem opponat [2] scandalisationi et econtra, Vt et Supra: ‘Quȩ pacis sunt, sectemur’ (scil. [3] ne offendantur) ‘et ȩdificationis’, scil. ne scandalisentur. Pax contra [4] offensionem, Edificatio contra Schandalum, assumptio infirmorum contra [5] infirmationem. Ideo illa tria supra dixit: ‘offenditur’ (i. e. fit inquietus, [6] contra pacem) ‘aut Scandalisatur’ (i. e. cadit contra edificationem et [7] peior efficitur) ‘Aut infirmatur’ contra id, quod assumendus erat.

166 [8] Improperia Improperantium tibi [15, 3].

[9] Hoc non tantum de Improperiis Iudȩorum intelligitur, alioquin non [10] erit ad propositum. Quoniam Apostolus Vult Christum inducere ad [11] Exemplum, Qui omnium infirmitates sustinuerit, Vt Isaias 53. dicit: [12] ‘Vere Languores nostros ipse tulit, et peccata nostra portauit.’ Sicut et [13] eodem sensu Phil. 2. dicit: ‘Hoc sentite in Vobis, quod et in Christo [14] Bl. 149. Ihesu.’ *Nam sicut Deum glorificamus, quando bene facimus — ‘opera [15] vestra bona’, inquit | Matt. 5. |, ‘vt glorificent patrem vestrum, qui in [16] cȩlis est’ — Ita malis operibus Deum inhonoramus et improperium et [17] opprobrium ei irrogamus, i. e. occasionem improperii damus, Vt supra [18] c. 2.: ‘Qui per preuaricationem legis Deum inhonoras. Sicut Scriptum est: [19] Nomen Dei per vos Blasphematur in Gentibus.’ Vnde et oramus: ‘Sanctificetur [20] nomen tuum’, i. e. Sanctum honoretur et timeatur.

167 Nisi [21] quis Velit sic intelligi, Quod ‘Improperia’ i. e. penȩ pro peccatis nostris [22] debitȩ ceciderunt super eum. Sed non euadit, Quia penȩ non Improperant [23] Deo, Sed Culpȩ. Ideo culpȩ ceciderunt super eum, i. e. pro eis penam luit [24] et satisfecit pro nobis. Qui si sibi placere Voluisset et seipsum dilexisset, [25] Vtique non talia fȩcisset. Nunc autem dilexit nos, seipsum odiuit et [26] exinaniuit, pro nobis se totum tradidit. Quare, Vt non displiceat [27] nobis proximus, Sed patientiam cum illo habeamus, efficit Charitas, quȩ [28] non sinit nos nobis placere, cum sit ipsa patiens, sine qua Impatiens est [29] et sibi placens omnis superbe Iustus. Ideo dicit hec de Christo quidem (W520) [1] et omnia esse prescripta, Sed tamen ‘ad doctrinam nostram’ prescripta, [2] ‘Vt per patientiam’ in proximis ‘et consolationem Scripturarum spem [3] habeamus’.

168 [4] Vt per patientiam et consolationem Scripturarum [15, 4].

[5] Quam pulchra compositio, Quod spes habetur per patientiam et [6] consolationem Scripturarum! Siquidem spes non est res. ‘Et quod videt [7] quis, Quid sperat?’ Spes itaque omnes adimit res. Ergo patientia hic [8] opus est. Loco autem rerum ponit verbum solacii, quo sustentamur, ne [9] in patientia deficiamus. Ergo rem pro verbis et Scriptura dare magnum [10] est. Quod non faciunt, nisi qui omnibus rebus mortui sunt, saltem affectu, [11] licet effectu rebus vtantur necessitate, non voluntate. Hii sunt Christiani, [12] qui illud audiunt Sui Magistri: ‘Nisi quis renunciauerit omnibus, quȩ [13] possidet, non potest meus esse discipulus.’ ‘Qui vtuntur hoc mundo, quasi [14] non vtantur’, et bene operantur, quasi non operentur. Deo enim hec [15] omnia operantur, Cui et in iis omnibus seruiunt, Nihil in illis, que sua [16] sunt, querentes.

169 [17] Propter quod Suscipite Inuicem, Sicut Christus

[18] In Honorem Dei [15, 7] i. e. gloriam Dei, i. e. vt Deus in hoc glorificetur. [19] Mira gloria Dei, Quod tum glorificatur, Quando peccatores suscipiuntur [20] et infirmi. Quia gloria eius est, Quod beneficus in nos est. Ideo in gloriam [21] eius i. e. beneficentiȩ occasionem fit, Si adducuntur, qui beneficium [22] accipiant. Ideo non sunt adducendi firmi, sancti, sapientes. Quia in illis [23] non potest glorificari Deus, cum in illos non possit esse beneficus, cum [24] non egeant.

170 [25] Bl. 149. *Letamini, Gentes, cum plebe eius [15, 10].

[26] Hanc Authoritatem Lyra putat esse Isa. 35.: ‘Lȩtabitur deserta et [27] Inuia.’ Alii Isa. 44.: ‘Iubilate extrema terre.’ Mihi autem Vel Videtur [28] Isa. 66.: ‘Letamini cum Ierusalem et exultate in ea omnes, qui diligitis [29] illam.’ Nam cum hec Vox de Ierusalem i. e. plebe Domini ad alios fiat, [30] non vtique nisi ad Gentes, que non sunt Ierusalem, fit, quod Apostolus (W521) [1] exprimens addit ‘Gentes’, Et ‘Ierusalem’ Exponit ‘plebem eius’. Vel [2] si solum sensum propheticum accepit, videtur ex diuersis psalmis conflasse [3] oraculum, Vt psalmo 66.: ‘Lȩtentur et exultent Gentes, quoniam [4] Iudicas populos in ȩquitate.’ Et psalmo 96.: ‘Dominus regnauit, [5] exultet terra, Lȩtentur Insulȩ multȩ’ etc.

171 [6] Erit radix lesse [15, 12].

[7] Sicut In Glosa dictum Est, ‘Radix’ hic non ipse Iesse, Sed Christus [8] intelligitur Ex Isa. 52. Alioquin debuit dicere: ‘Virga Iesse’ aut ‘flos [9] Iesse’, Sicut 11. Esaie: ‘Egredietur Virga de radice Iesse’ etc. Item [10] Apoc. 1.: ‘Ego radix Dauid.’ Igitur Christus secundum carnem habet [11] radicem quidem Dauid et patriarchas, ex quibus ortus est, Sed secundum [12] spiritum Ipse radix est, ex quo orta est vniuersa Ecclesia. Illic ipse flos, [13] hic Vero illi flos eius sunt.

[14] Id insuper Videndum, quomodo translationes concordent. B. Hiero⌊nymus: [15] ‘Qui stat in signum populorum.’ LXX: ‘Qui consurget, Vt princeps [16] sit gentium.’ Paulus: Qui exurget regere gentes. Verum Qui stat, [17] vtique consurrexit, Et qui signum est populis, vtique dirigit populos. [18] Nam ideo signum est, Vt gentes illo ducantur. Atque in hoc exprimitur [19] natura regni Christi, Quia est regnare in fide, in signo, in non apparentibus, [20] Non in re. Mundi autem principes dirigunt in re populos, scil. presentia [21] corporali et rebus corporalibus. Deinde ‘ipsum deprecabuntur’ Et ‘in [22] ipso sperabunt’, facile consonant. Qui enim deprecatur, sperat.

172 [23] At illud: ‘Et erit requies eius honor’ i. e. gloria, quod Hiero⌊nymus [24] se clarius putat transferre: ‘Et erit Sepulchrum eius gloriosum’, eo, quod [25] ‘requies’ non ita sit Latine locutionis vsu pro somno mortis frequentatum.

[26] Sed meo sensu Videtur obscurius dictum. Quia ex hoc intelligunt [27] nonnulli, quod Sepulchrum Christi sit ideo gloriosum, quia lapide excisum [28] et preciosis vngentis ipse delibutus sit, Cum hoc [nec] b. Hieronymus [29] nec LXX nec spiritus voluerit, Sed b. Hiero⌊nymus per rem continentem (W522) [1] gloriam rei contentȩ Voluit exprimere. Est enim sensus, Quia Mors [2] et sepultura Christi erit in gloria et celebrabitur per totum mundum [3] inȩternum. quod tamen naturaliter est contrarium morti, Cum mors [4] et sepulchrum aliorum gloriam et famam et decus soleat secum trahere [5] et Sepelire, ‘quorum memoria perit cum sonitu’. Hic contra factum est, [6] Vt non solum sit a morte et Sepulchro non absorptus, Sed ipse etiam mortem [7] suam fȩcerit gloriosam.

173 [8] Bl. 150. *Deus autem spei repleat Vos [15, 13].

[9] Mira appellatio, Quod est ‘Deus spei’. Sed hoc signo distinguit falsos [10] deos a Deo vero. Dii enim falsi demones sunt dii rei, Quia eos possident, [11] Qui rebus nitentes nesciunt sperare. Qui enim in Deum verum nititur, [12] ablatis omnibus rebus nuda spe viuit. Ideo ‘Deus spei’ idem est, quod [13] Deus sperantium. Non enim est Deus diffidentium ac desperantium, Sed [14] hostis et Iudex. Breuiter itaque Est ‘Deus spei’, Quia largitor est spei. [15] Magis autem, Quia spes sola eum colit, Sicut dicitur ‘Deus Abraam Et [16] Isaac et Iacob’, ‘Deus Israel’, ita ‘Deus spei’, Quia Vbi spes est, ibi est [17] cultus eius.

174 [18] Repleat vos omni gaudio et pace i. e. fiducia conscientiȩ et mutua [19] concordia. Gaudium primo ponit, deinde pacem, Quia gaudium hominem [20] pacat et componit in seipso, quo composito facile et ad alios pacem habet. [21] Qui vero tristis et perturbatus est, facile et ad alios inquietus fit et turbulentus. [22] Verum hec omnia in credendo, Quia gaudium et pax nostra [23] non in re, Sed extra res, in spe. alioquin Deus spei non ea daret, Qui dat [24] abscondita bona, Gaudium in tristitia et afflictione personali, pacem in [25] tumultu et persecutione externa. Vbi si fides desit, cadet per tristitiam [26] et persecutionem, quia defȩcit res, in quam prȩsentem confiderat. Persecutione [27] Vero fit, Vt abundet spes, Vt supra 5.: ‘Probatio vero spem [28] operatur.’ Et hoc per virtutem spiritus sancti. Non enim ex nostris viribus [29] ‘probatio spem operatur’, cum tunc simus infirmi et impotentes in persecutionibus, (W523) [1] Sed ‘Spiritus adiuuat infirmitates nostras’, Vt possimus non [2] tantum sustinere, Sed et perfici et triumphare.

175 [3] Pleni estis dilectione [15, 14].

[4] Ordinis Vide aptam proprietatem: ‘pleni’ prius ‘dilectione’, deinde [5] repleti omni scientia. Quia Scientia inflat sine charitate, quȩ edificat. [6] Neque possent alterutrum monere, nisi charitate primum pleni essent. Nam [7] scientia, si sola sit, apud se manet et turget nec dignatur alium erudire, [8] tantum cupit videri et alios despicit. Charitas autem effundit scientiam [9] et ȩdificat. Nec charitas sine scientia ȩdificat. Quia Sancta simplicitas [10] ex vitȩ quidem merito et Exemplo ȩdificat, Sed docta Charitas ipsa et [11] verbo, Vbi Scientia et exemplo schandalisat et verbo non docet. Vehementer [12] ergo contraria sunt Charitas cum scientia et Scientia sola. Hec [13] querit, que sua sunt, sibi placet aliosque fastidit; ideo non timet schandalisare [14] exemplo nec tamen rationem reddit verbo. Charitas contra verbo docet [15] et etiam ab opere desistit, quod verbo docere non poterit schandaloso.

176 [16] Habeo igitur gloriam in Christo [15, 17].

[17] Hoc Scil. Vult Apostolus, Quod Non ipse sit, qui loquitur aut facit, [18] quecunque loquitur et facit ad obedientiam Gentium [15, 18], Sed Christus, [19] Bl. 150b. Vt 1. Corinth. 12.: ‘An experimentum *eius queritis, qui in me loquitur [20] Christus?’ Ideo se dicit Nihil audere loqui, Nisi quod Christus in eo [21] loquitur. Et huic Verbo ‘loqui’ respondere fecit verbum ‘efficit’, Vt [22] vtrunque exprimeret, Scil. et verbum et opus. Nam idem est, ac si dixerit: [23] Non enim audeo loqui et efficere aliquid eorum, quȩ per me non loquitur [24] nec efficit Christus, Sed ad vitandum multiloquium, cum in prima parte [25] dixisset ‘loqui’, non fuit necesse addere ‘efficere’, quod in alia parte posuit. [26] Vbi nec necesse fuit repetere ‘loquitur’, Cum qui operatur in eo, multo [27] magis et loquatur in eo, cum sit facilius, loqui quam facere.

177 Deinde, quod [28] ‘efficere’ vtrunque in se comprehendit et dicere et facere, et maiore [29] emphasi dicere voluit: quȩ per me non efficit, Vt exprimeret non solum [30] locutionem suam esse Christi, Sed et omnia, que faceret. Quamquam [31] non ignoro aliis Videri Apostolum id dicere pro excludenda arrogantia, (W524) [1] Quod scil. cum glorietur apud Deum in Christo, Non tamen audeat gloriari [2] de iis, quibus pseudo Apostoli, Scil. quȩ non efficit in eis Deus, | iactantes, [3] que non fȩcerunt Vel Deus non fecit in eis. | Sed prior sensus mihi magis [4] animo sedet, Vt sit vna negatiua pro affirmatiua, quod indicat Id, quod [5] sequitur: ‘ad obedientiam Gentium’. Ad obedientiam enim Gentium [6] Christus non ‘nihil efficit’, Sed omnia effecit in Apostolo, de quo gloriatur, [7] Et non de iis, quȩ ipse fȩcit, Vt sit sensus: Glorior, quod sum minister [8] in Gentes sanctificans euangelium. Ac ideo glorior, quia non ego hoc [9] facio, Sed Christus per me, per quem fit, Vt hȩc gloriatio mea etiam apud [10] Deum Valeat.

178 [11] Sic autem predicaui Euangelium [15, 20].

[12] Interpres Videtur timuisse, Ne schandalose sonaret, Vt Apostolus dixit. [13] Nam aperte in Greco dicit: ‘Sic autem ambitiosus fui predicare Euangelium.’ [14] Nec est, Vt ‘ambitiosus’ possit accipi proprie, Vt apud Ply⌊nium de [15] Iordane dicentem: ‘Quatenus locorum Situs patitur ambitiosus.’ (Sic enim [16] Ambitiosum dicitur, quod cupit multa complecti et vbique sese affectat [17] extendere et dilatare, Vt flumen inundans ac diuersa peruagans.) Sed [18] ‘Philotimumenos’ i. e. gloriȩ seu honoris cupidus hoc loco ponitur. Igitur [19] pro Verbo ‘predicaui’ duo sunt in Greco, Scil. ambitiosus fui predicare [20] Seu: honoris cupiditate nisus sum. Quid ergo dicemus Ad hȩc? An Ambitiosus [21] Apostolus? Ambitiosis hic Exemplum et patrocinium prestitit? [22] Absit. Nam et supra dixit: ‘Habeo gloriam in Christo.’ Et 1. Corinth. 9.: [23] ‘Bonum mihi est magis mori, quam vt gloriam meam quis euacuet.’ [24] Si hanc gloriam propter se ipsum quesiuit, gloria sua nihil et vana est. Sed [25] propter alios vtique, Scil.: (W525)

179 [1] Primo, ne authoritas Apostolatus eius minueretur, quod est impedimentum [2] credulitatis Gentium, quibus Apostolus est destinatus, vt [3] in glosa.

[4] Secundo Ex nimia Charitate, Sic Scil., Quod cum cuperet plurimos [5] Bl. 151. saluare, *Noluit ibi predicare, Vbi iam cognitus erat Christus, ne sibi [6] fieret Impedimentum interim illis predicandi, qui ignorabant. Et hoc [7] indicat, quod adducit Isaiam: Quoniam, quibus non est auditum de eo, [8] intelligent [15, 21], q. d. oportet enim predicare Christum, vbi non est [9] cognitus, Ne si ibi predicetur, Vbi est cognitus, tempus negligatur, quo [10] aliis predicari oportuit. Sed et id quoque non nihil indicat, Quod non [11] dixit: Non, Vbi alii Apostoli predicauerunt; hoc enim arrogantis et [12] ambitiosi fuisset, quasi despiceret predicare, vbi alii predicassent, Sed: [13] ‘Vbi nominatus est Christus’, Vt indicet se ideo abstinuisse, vbi non erat [14] necessarium, Vt predicaret, Vbi erat necessarium.

180 [15] Verum iis omnibus satis redditur ratio facti, Sed nondum huius [16] verbi ‘Philotimumenos’. Quia potest quis illa facere, etiamsi non dicat [17] se esse honoris cupidum. Nunc autem dicit se expresse hȩc fȩcisse studio [18] honoris et gloriȩ. Ideo non est querendum hic, quomodo non studio [19] gloriȩ hȩc fȩcerit, Sed quȩ illa gloria sit. Ideo

[20] Tercio Notandum, quod Euangelium predicare fuit officium despectum [21] et ignominiosum, sicut et nunc est, expositum scil. nulli honori et [22] gloriȩ, Sed vniuersȩ contumeliȩ, confusioni, persecutioni etc. adeo, Vt [23] Christus dicat: ‘Qui me erubuerit coram hominibus, erubescam et ego eum [24] coram angelis Dei.’ Et Ieremias confitetur sibi verbum Domini ‘factum [25] in opprobrium et derisum tota die’. Et psalmo 13.: ‘Consilium inopis confudistis, [26] quoniam Dominus spes eius est.’ Sed et Christus passim per [27] psalmos confitetur se contemptum, operuisse confusionem faciem suam. [28] Item: ‘Deus, tu scis Insipientiam’ et irreuerentiam meam.

181 Quod autem [29] Christo, hoc veritati, quia Christus veritas, hoc etiam Christi i. e. veritatis [30] ministris obtingit, Vt 1. Cor. 4.: ‘Puto, quod Deus nos Apostolos ostendit [31] tanquam morti destinatos. Quia spectaculum facti sumus mundo et (W526) [1] angelis et hominibus. Nos stulti propter Christum, Vos autem prudentes [2] in Christo; Nos infirmi, Vos fortes.’ Et infra: ‘tanquam purgamentum [3] huius mundi facti sumus, omnium peripsima vsque adhuc.’

[4] Igitur Euangelium predicare, cum sit non honoris, mira et prorsus [5] apostolica charitate gloriam sibi ducit, quod est ignominia, tantum vt [6] aliis prosit. Nam predicare, Vbi Christus notus est, non est ignominiosum, [7] Vbi iam prima contumelia perlata est et victa. Vbi autem nondum [8] notus, ibi adhuc prima et maior est ingloria. In hunc sensum et c. 1. [9] loquitur dicens: ‘Grȩcis et barbaris, Sapientibus et insipientibus debitor [10] sum.’ ‘Non enim erubesco Euangelium’, q. d. Ego duco illud officium [11] honoris et ambitiosus sum ad illud, quod alii horrent propter ignominiam. [12] Sic Act. 5.: ‘Ibant Apostoli gaudentes a conspectu concilii, quoniam [13] digni habiti sunt pro nomine Ihesu contumeliam pati.’ Quid enim ‘gaudentes’ [14] Bl. 151b. aliud quam ambientes *hanc contumeliam Velut gloriam? Ideo [15] et Supra dixit: ‘Habeo igitur gloriam in Christo apud Deum’, q. d. licet [16] habeam in eodem confusionem in hominibus coram mundo. Sic [17] psalmo 118.: ‘Loquebar de testimoniis tuis in conspectu regum et non [18] confundebar’, i. e. non erubescebam, Sed honorem putabam loqui de te. [19] Alioquin qui erubescunt, schandalisantur, dum timent confundi. Et hoc [20] ‘opprobrium’ in eodem psalmo sepius deprecatur dicens: ‘Aufer a me [21] opprobrium et contemptum.’ Et iterum: ‘Amputa opprobrium meum, [22] quod suspicatus sum.’ Et alibi: ‘Opprobrium abundantibus et despectio [23] superbis.’

182 [24] Quarto, quod tamen parum a tercio distat, immo idipsum declarat, [25] Quod gloriam istam conscientiȩ apud Deum intelligit, i. e. vt non habeat [26] testimonium male conscientiȩ, Sed bone, Sicut ait: ‘Gloria nostra hȩc [27] est: testimonium conscientiȩ nostrȩ.’ Ideo vt haberet diuitem conscientiam [28] ad Deum, quod officium suum fidelissime perfecisset, festinauit nusquam, [29] nisi Vbi ignotus erat Christus, predicare. Sicut et 1. Cor. 9., vt supra [30] dictum est, Quod melius sibi esset mori quam gloriam eius euacuari, i. e. [31] quam vt non haberet conscientiam illȩsam. Conscientia enim est, que (W527) [1] Vel confundit Vel honorificat coram Deo.

183 Non quod talis vllius sit conscientia, [2] quȩ non in aliquibus confundat (alioquin Christus frustra mortuus [3] esset), Sed quod cuilibet annitendum est, Vt quanto potest minus lȩdat [4] aut sautiet conscientiam, et quanto potest magis adintegret et ornet Ac [5] tum, quod superest et latet, per fidem et spem in Christo protegatur et [6] excusetur, ignoscatur. Sic ergo ambitiosus fuit predicare, quia ambiuit [7] conscientiam locupletare, quȩ non melius locupletatur, quam dum ex [8] charitate aliis seruitur, etiam per ignominiam et crucem. talis ignominia [9] est ei gloria propter gloriam conscientiȩ. Et hanc credo Apostoli esse [10] mentem, Vt sic in aperta ignominia absconditam gloriam quereret, Confusus [11] in faciem, Sed honoratus in conscientia, despectus apud homines, [12] glorificatus apud Deum. Veritas enim odium parit. Sed hoc odium [13] gratiam parit. Ideo ambitiose querendum odium i. e. gratia, etiam per [14] odium.

184 [15] Sed Ne et aliorum reprobemus Vt Erasmi et sibi similium Iudicium, [16] concedemus, Quod Sancta quoque ambitione quadam nisus sit Gentium [17] Apostolus esse (quamquam hoc non hic locum habeat, Quia non dicit, [18] quod solum ibi abstinuit, Vbi cȩteri Apostoli predicauerunt, Sed Vbicunque [19] nominatus fuit Christus, Sed etiam apud Gentes iam nominatus fuit, [20] vt et Romȩ). Sed concedamus, Quod quia ‘Segregatus’ fuit ‘in Euangelium [21] preputii’, pia ambitione studuerit satisfacere officio suo, ac si solus [22] omnes Gentes Velit illuminare, In quo charitatem suam vehementissime [23] commendat. Quia rara est Ambitio benefaciendi penitusque Apostolica. [24] Euangelisare autem est summum beneficium prestare et hoc ipsum per [25] summas persecutiones et repugnantias totius mundi. Igitur Anniti Velut [26] Bl. 152. *ad gloriam (que est omnium cupiditatum vehementissima), Vt benefaciat [27] summo beneficio et idipsum gratis, immo quid gratis? et non nisi [28] omnia mala recipere pro eo: Nonne hoc extra hominem est ac prorsus [29] apostolicum, immo diuinum genus ambitionis? A quo quanto gradu, [30] quȩso, distat, Qui gratis est beneuolus? Tu cogita. Euangelium est [31] donum inȩnarrabile, nullis diuitiis, honoribus, voluptatibus comparandum. [32] Deinde Bona illa qui tribuit, etiamsi inimicis tribuat et mala [33] reddentibus, Quid facit ad Euangelistȩ beneficium? Minor tamen hocipso [34] est, Qui amicis tantum illa tribuit, qui tamen rarissimus est; Adhuc [35] minor, qui comodat; Minor, qui nihil communicat; pessimus, qui et aufert (W528) [1] Vel affectu (quod totum genus hominum ferme facit) Vel effectu, quod [2] plurimi. Igitur Commendationes meras Euangelii loquitur Apostolus, [3] Quando officium suum iactat. Ista autem commendatione quid est magis [4] necessarium hominibus Euangelium Vel fastidientibus Vel impugnantibus?

[5] Gloriam igitur querit, Sed Quȩ sit salus illorum, apud quos quȩrit.

185