Romerbrevsforelæsningen 1515-16

¹   [14] Sed secundum Heb⌊reum et veriorem, licet possint ‘pedes’ ad literam [15] significare, Quia desideratus est aduentus predicantium bona iis, qui [16] torquentur peccatis et conscientia mala, Verius tamen significant ipsa [17] verba eorum seu sonum et syllabas | dictiones | verborum | predicationum [18] |, Quia voces sunt velut pedes et vehicula vel rote, Quibus vehitur, [19] voluitur aut graditur verbum ad aures Auditorum.

c

²   Vnde dicit: [20] ‘In omnem terram exiuit sonus eorum.’ Si exiuit, Ergo habet pedes. [21] Et iterum: ‘Velociter currit Sermo eius.’ Quicquid currit, habet pedes; [22] Sermo currit, ergo sermo habet pedes, Quȩ sunt dictiones et voces. [23] Denique ne hoc sit absurdum, Isa. 32.: ‘Beati, qui seminatis super omnes [24] aquas immittentes pedem Bouis et asini.’ Et psalmo 90.: ‘Super [25] aspidem et basiliscum ambulabis, conculcabis Leonem et draconem.’ Quod [26] non est factum nisi per verbum.

c

³ Dum enim Auditor quietus sedet et [27] suscipit verba, iam currunt ‘pedes’ predicantis super eum Et conculcat [28] eum, si emendat. Sic Mich. 4.: ‘Surge, tritura, filia Sion. Quia cornu [29] tuum ponam ferreum et vngulas tuas ponam ereas et comminues populos [30] multos.’ Sed hoc ‘Triturare’ intelligitur, sicut Bos pedibus triturat. (W426) [1] Ergo pedes Ecclesie predicantis sunt Voces et verba, quibus percutit, [2] excutit, ‘comminuit populos’. Nec enim aliquo alio id facit quam Verbis [3] et vocibus. Sed hii sunt ‘speciosi’ et desiderabiles iis, qui peccatorum [4] conscientia premuntur.

c

⁴  [5] Igitur duo et duo contraria:

[6] Lex — peccatum, Quod ostendit et reum facit ac ȩgrum, immo [7] damnatum probat.

[8] Euangelium — gratiam, Quam offert et peccatum remittit ac morbo [9] medetur ad salutem.

c

⁵  [10] Sed Non omnes obedierunt euangelio [10, 16].

[11] Hoc ad supradicta respicit, vt probet ista quattuor per ordinem [12] dicta. Primum, Quod dixerat: ‘omnis, qui Inuocauerit nomen Domini, [13] saluus erit’, huc pertinet, quod hic dicit. Cum ergo ‘non omnes obedierint [14] euangelio’, Vt quid presumunt se Inuocare nomen Domini secundum [15] verbum illius prophetȩ? Quomodo ergo omnes Inuocabunt, in quem [16] non crediderunt?

c

⁶  Quod autem Non omnes crediderunt, patet, Quia [17] Isaias dicit: Domine, Quis credidit auditui Nostro? Secundo et illud [18] probat: ‘Quomodo credent, quem non audierunt?’ dicens: Ergo fides [19] ex Auditu [10, 17], q. d. Si non audiunt, non possunt credere, quod [20] eadem authoritas Esaie declarat. Tercio et illud: ‘Quomodo audient [21] sine predicante?’ Quia Auditus per verbum Christi. Quartum per [22] illud: ‘Quam speciosi’, Vt satis dictum est.

c

⁷  [23] Bl. 116. *‘Auditus’ pro ‘auditione’ (i. e. pro perceptione verbi auditi), Quod [24] nos ‘rumorem’ Vel ‘vocem’ dicimus. Et dicit ‘Auditui nostro’, Quoniam [25] solum ipsi eum susceperunt. Loquitur enim de Euangelio per mundum [26] sonante atque audito, seu quod auditur, Vt sit sensus clarissimus: Domine, [27] Quis credidit huic, quod modo per totum mundum audimus dici et predicari, [28] Seu ei, quod auditur? Et non sine causa sic exprimit, cum potuisset [29] dicere: Quis credidit euangelio? Sicut Apostolus hic exponit dicens: [30] ‘Non omnes obediunt euangelio.’ Sed ad Expressionem, Quod sit tale [31] verbum, quod nisi auditu et fide suscipiatur, nullus capere possit. In [32] quo sunt Iudȩi offensi, Signi affectatores ac miraculi. (W427)

c

⁸  [1] In Non-gente, In gente Stulta [10, 19].

[2] Hec sunt verba gratiȩ i. e. ad commendationem Gratiȩ dicta, Quod [3] Deus Non saluat nisi peccatores, Non erudit nisi stultos et insipientes, [4] Non ditat nisi pauperes, Non Viuificat nisi mortuos; Non eos quidem, [5] qui se tales fingunt aut reputant solum, Sed qui vere tales sunt et hoc [6] agnoscunt. Quia Vere sic erat, Quod Gentes non erant populus Dei et [7] erant populus insipiens, Vt sine meritis et studio suo saluati gratiam [8] Dei agnoscant.

c

⁹  [9] Inde autem superbi, qui suis meritis et sapientia confidunt, acriter [10] vruntur et murmurant, Quia aliis gratis datur non merentibus, quod [11] ipsi tanto studio quesierunt. Vt in Euangelio Christus parabolice expressit [12] de seniore filio, qui prodigum fratrem auersatus noluit intrare, Et de iis, [13] qui diurno denario accepto murmurabant, Quod nouissimos ȩquasset [14] primis. ‘Stulti’ autem sunt, Qui tantum de se presumunt et non [15] potius gaudent de aliorum salute.

c

¹⁰ Eo ipso enim probant, Quod Deum [16] Non propter Deum quesierint, Sed propter seipsos, scil. amore concupiscentiȩ [17] et proprii comodi (i. e. impure) et insuper de tanta impuritate [18] ac feditate adhuc etiam superbiunt, i. e. duplo fediores sunt, quam [19] propter quos indignantur. Si enim Vere Deum quererent, Non [20] indignarentur alios saluari, Sed gauderent et optime sibi placerent, quod [21] Deo sic placere Viderent, Cuius beneplacitum super omnia diligendum [22] est.

c

¹¹  Ideo contra eorum Vanam ȩstimationem de suis meritis Audet [23] Isaias dicere: Inuentus sum a non querentibus etc. [10, 20], q. d. Non [24] studio et meritis vllius, Sed per gratiam meam cognitus sum illis. Vtquid [25] ergo Vos presumitis, Quod Vestra tanta sint merita, Vt inueniatis?

c

¹² [26] Talis erat heremita ille, qui latronem in cȩlum rapi videns indignans [27] Bl. 116b. rediit ad sȩculum. Et item *Alius, Qui latroni Compuncto et optanti [28] similis esse ei ait: Bene tu quidem optas et vtinam esses, Et damnatus [29] fuit. Et Illa Monialis Moriens audita sui laude a circunstantibus cepit [30] diem mortis digitis computare, Quo die festum eius ageretur. Sic [31] ‘qui se exaltat, humiliabitur’. Igitur hec omnia sunt dicta, Scripta, (W428) [1] facta, vt humilietur superba presumptio hominum et commendetur gratia [2] Dei, Vt ‘qui gloriatur, non in suo cursu, Sed in Dei misericordia glorietur’.

c

¹³ [3] Nam Quid respondebit superbus, Qui multa fȩcerat in vita sua, [4] si mulierculam Coniugii preferat Deus ei: Ecce hȩc mihi seruiuit Non [5] nisi pariendo filios; Et hoc eius opus omnibus tuis prepono et mihi [6] placet? Quid Respondebit? Quia omnia opera tantum habent dignitatis, [7] quantum habent apud Deum reputationis. Nunc autem potest vilissima [8] reputare et paucissima, econtra plurima et maxima refutare. Ergo [9] non faciamus bona? Absit. Sed in humilitate facienda sunt, tunc Deus [10] non refutat ea.

c

¹⁴  Ideo Mire stulti sunt hodie, Qui cumulant, vt sibi [11] videtur, multa bona opera et grandia, Arbitrantes ideo esse bona, quia [12] sunt laboriosa, multa et sibi visa bona. Sed frustra. Humilitatis opera [13] sola bona sunt, Quam illi penitus ignorant.

c

¹⁵ [14] Quis Credidit auditui nostro? [10, 16].

[15] Scriptura frequenter seu potius interpres vtitur isto Verbo ‘Auditus’ [16] et ‘visus’ pro ‘audito’ et ‘viso’, vt in Glosa. Et hoc primum Ideo, Quia [17] Inuisibilia sunt, que nunciantur, Nec nisi auditu et fide perceptibilia. [18] Secundo magis proprie, Quia Verbum Dei in seipso est optimum, [19] Sed diffusum ad homines fit varium et patitur differentiam ipsum indifferens. [20] Quia est vita bonis, Mors malis, Bonum bonis, malum malis.

c

¹⁶    [21] Hȩc ergo differentia ei non competit, nisi dum predicatur et auditur. [22] Ergo Iustis est optabilis auditio, Qui dolentes et mirantes, quod Impii [23] non audiunt tam bonum verbum, dicunt: ‘Quis credidit auditui Nostro?’ [24] q. d. Auditio illa optima, quam nos audimus et credimus, Cur non [25] credunt etiam alii?

c

¹⁷ [26] C. XI.

[27] Bl. 117. Nam Et ego Israelita sum [11, 1].

[28] Statuit Id, quod minus est, vt stare probet id, quod maius est, [29] hoc est, arguit a minori ad maius. Quia Si Deus repulisset plebem [30] suam, maxime Apostolum Paulum repulisset, qui totis viribus contra [31] Deum pugnauit. Nunc autem, vt ostenderet Deus, Quod non repellat (W429) [1] plebem suam, etiam eum, qui desperatus erat, assumpsit, probans per [2] hoc, quam firma sit predestinatio et electio sua, vt nec tantis possit [3] impediri desperationibus. Ideo recte Infert: Non repulit Deus plebem [4] suam, quam presciuit [11, 2], q. d. hoc probauit Exemplo mei, quem [5] non repulit; multo magis alios non repulit, non tam longe recedentes.

c

¹⁸   [6] Reliqui mihi [11, 4].

[7] ‘Reliquiȩ’ a relinquendo vocatȩ sunt, Quia Deus reliquit eos sibi. [8] In quo Verbo mire commendatur gratia et electio. Quia Non dicit: Ipsi [9] remanserunt, quamquam verum hoc est, Sed hoc remanere non erat [10] remanentium, Sed Dei relinquentis, vt sit ‘non currentis, Sed miserentis [11] Dei’. Quin etiam eodem verbo subindicat seipsum esse authorem reprobationis [12] aliorum. Sicut ibidem Israel in migrationem Babylonicam ipse [13] pepulit.

c

¹⁹  Nam quod dicit: ‘Reliqui mihi’, Est sensus: Cum omnes expellerem [14] ego ipse, reliqui mihi septem [milia virorum]. Non ait: Cum omnes [15] expellerentur, relicti sunt, aut cum Nabocodnosor Vel diabolus omnes [16] aufferret, reliquit mihi, Sed: ego reliqui, qui et idem abstuli, Vt sit firmum, [17] Quia ‘potestatem habet figulus ex eadem massa facere aliud vas in honorem, [18] aliud vero in contumeliam’. Et illud: ‘Miserebor, cuius voluero.’

c

²⁰ [19] Ante Baal.

[20] Baal Idolum fuit quidem, Quod quibus ritibus coleretur, nescio, [21] Nisi quod liber Regum ostendit, osculis manuum et transsultatione altarium [22] ac incisione cutis cultris et lanceolis. Tamen ibidem expresse [23] patet, Quod pia intentione fȩcerunt et sub titulo ac zelo cultus veri [24] Dei Israel. Nam Ideo Achab appellabat Heliam Turbatorem Israel, [25] Quia contra Dei cultum videbatur agere eos impediendo.

c

²¹  Sed et [26] Osee 2. dicit Dominus se ab illis vocatum fuisse Baalim dicens: ‘Et vocabit [27] me: vir meus, et non vocabit me vltra Baalim.’ Ergo Deum verum, [28] Bl. 118. Sed superstitioso ritu et nomine coluerunt, quod fuit eis prohibitum, *Ne [29] vllum Sculptile aut Imaginem sibi facerent, Ipsi autem stulto zelo ducti, (W430) [1] putantes Sculptile quidem esse prohibitum, quod alieni Dei esset Simulachrum, [2] Verum si illud suo vero tribuerent et sub illius titulo colerent, [3] recte facerent. Ex hoc itaque zelo prophetas, qui simpliciter omnem [4] imaginem prohibitam dicebant, tanquam impios occidebant pia intentione [5] et pro zelo Dei.

c

²² [6] Fuit autem per Baal figuratum monstrum Iustitiȩ et pietatis superstitiosȩ, [7] quȩ vsque hodie Late dominatur. Qua Iudȩi, hȩretici ac Monii [8] i. e. Singulares | superbi | Deum verum colunt secundum sensum suum [9] proprium, stultissimo zelo, nimia pietate omnibus Impiis peiores, scil. [10] propter Deum Dei inimici ac propter timorem Dei contemptores Dei, [11] propter pietatem Impii, propter pacem inquieti, propter charitatem ac [12] sanctitatem Inuidi ac prophani ac propter humilitatem superbi.

c

²³ ‘Baal’ [13] enim ‘Vir’ dicitur. Inde ‘Beel Zebub’ i. e. ‘Vir Muscarum’ ac ‘Beel Phogor’ [14] i. e. ‘Vir Cadaueris’. ‘Vir’, inquam, i. e. hȩros, dux, caput, princeps, [15] preceptor, Maior. Hic est enim obstinatȩ mentis opiniosa pietas et [16] induratȩ ceruicis religiosa sapientia, Quȩ sibiipsa in caput a seipsa constituta, [17] seipsam sequitur in via Dei, Sibi ipsa Magistra ad Deum, ad [18] Iustitiam, ad salutem et omnia bona, subtrahens collum obedientiȩ verȩ, [19] Non audiens verbum recte docentis, Contemptrix Dei et omnium vice [20] Dei loquentium, agentium, regentium. Quos et stultos ac erroneos, [21] immo velut Delyros, ridet aut persequitur.

c

²⁴ [22] Vnde et colitur istud Idolum cordis, tanquam veri Dei sit signum [23] et ipsa Veritas ac Iustitia. Quibus? Osculis scil. manuum i. e. complacentia [24] operum suorum et magniputatione Iustitiȩ suȩ; deinde transilit [25] ac exultat et iactat suum studium, sua Inuenta; tandem Incidit se [26] cultris ac Lanceolis, i. e. seipsum verbis humilitatis ac penitentiȩ arguit [27] et dicit: O ego miserrimus peccator! Non sum dignus videre cȩlum. [28] Miserere mei, Deus, etc. Grandibus se occupat foris laboribus et Iustitiis, [29] Quas eo feruentius agit, quo eas maioris reputari sperat apud Deum [30] et homines.

c

²⁵  Nam si eas contemptui futuras sciret, Nullo modo ageret; [31] tanta est superbia et vanissima opinio. Non potest eas ‘vt pannum menstruate’ (W431) [1] immundas opinari, Ne cogeretur cum peccatoribus sentire et [2] agere, quod summe fugit ac odit.

c

²⁶ [3] Bl. 118b. *Sic et in hoc tempore reliquiȩ [11, 5].

[4] Grȩc⌊us: ‘Sic ergo et in hoc tempore, reliquiȩ secundum [5] Electionem gratiȩ fuerunt.’ Sensus est, Quod sicut tunc fuerunt et [6] Inuentȩ sunt reliquiȩ aliis perditis, Ita et nunc fuerunt et reperte sunt [7] reliquiȩ secundum electionem gratiȩ, Vt sic verbum ‘fuerunt’ construatur [8] cum illo ‘In hoc tempore’, q. d. sicut tunc, ita et nunc fuerunt reliquiȩ [9] et vtroque tempore sibi Deus reliquit aliquos secundum electionem [10] gratiȩ. Exponit enim illud verbum ‘Reliqui mihi’ per istam orationem [11] ‘secundum electionem gratiȩ’. Quia vt supra dixi, ‘Reliqui’ includit, [12] immo explicat electionem ac gratiam commendat.

c

²⁷ [13] Electio autem consecuta est [11, 7].

[14] ‘Electio’ hic Capitur passiue et Collectiue i. e. pro ‘electi’. Quomodo [15] et Genes. 12. Ad Abraam: ‘Benedicam tibi erisque benedictio.’ Et Isa. 19.: [16] ‘In die illa erit Israel benedictio in medio terrȩ, cui benedixit Dominus [17] exercituum.’ Et 65.: ‘Quomodo si Inueniatur granum in botro et dicatur: [18] ne dissipes illud, quoniam benedictio est.’

c

²⁸  [19] Dedit illis spiritum Compunctionis [11, 8].

[20] Compunctio est duplex. Vna salutaris, de qua psalmo 4.: ‘In Cubilibus [21] vestris compungimini.’ Quȩ facit hominem sibi displicere ac omnia [22] ei alia placere secundum illud Tit. 1.: ‘Omnia munda mundis.’ Altera [23] detestabilis, que facit hominem sibi placere et omnia alia sibi displicere [24] secundum illud ibidem: ‘Immundis nihil est mundum, Sed inquinata est [25] eorum mens et conscientia.’ Vtriusque Causa est Lux spiritus, que absens [26] facit hanc, prȩsens illam. Quia Cum homo seipsum agnoscit, vtique [27] lucente sibi Deo agnoscit, sine quo se nullo modo agnoscit, ideo neque [28] sibi displicet. (W432)

c

²⁹ [1] ‘Spiritus’ autem hic Non pro aliquo creato et infuso accipi debet, [2] Sed pro ipsa anima et voluntate hominis, sicut 1. Corinth. 3.: ‘Nemo [3] nouit, que sunt hominis, Nisi spiritus hominis, qui in ipso est.’ Et alibi: [4] ‘Emisit spiritum’ i. e. animam. Et ‘Spiritus redeat ad Dominum, qui [5] dedit illum’ Psalmo 103.: ‘Auferes spiritum eorum et deficient.’ Genes. 1.: [6] ‘In quo erat spiritus vitȩ.’

c

³⁰ [7] Apostolus autem allegans Isa⌊iam de suo addit primam et vultimam [8] particulam Et intermedias ad sensum, non ad verba adducit, vt dictum [9] est in glosa, Vt ‘dedit illis Deus spiritum compunctionis, oculos, vt [10] non videant, aures, vt non audiant, vsque in hodiernum diem’.

c

³¹ [11] Bl. 117b. *Fiat mensa eorum [11, 9].

[12] ‘Laqueus’ iste Est Ipsa diuina Scriptura subdole intellecta et [13] tradita, Vbi sub specie piȩ eruditionis illaqueantur subtus animȩ deceptorum [14] et simplicium. De quo psalmo 90.: ‘Ipse liberauit me de laqueo [15] venantium’ i. e. de Insidiosa doctrina doctorum, qui animas venantur [16] instabiles ac vagas. Sic B. Aug⌊ustinus in Confess⌊ionibus Vocat Faustum [17] Manicheum Magnum laqueum diaboli.

c

³² ‘Captio’ autem hoc loco pro [18] ‘decipula’ potest accipi, Sed aptius pro ‘Venatu’, qua captione fere capiuntur. [19] Et licet Apostolus in Grec⌊o non adderet ‘Coram ipsis’, [20] tamen In psalmo magna proprietate additur, Vt scil. Intelligatur, Quod [21] Ex eadem Mensa, eadem Scriptura sancta alius mortem, alius vitam, [22] alius Mel, alius venenum capit, Sicut Ex eadem Rosa | flore | Araneus (W433) [1] venenum et apis mel colligit. Ideo nihil ita cum timore, Nihil ita [2] sine presumptione tractandum Vt verbum Dei, Quod superbos mente [3] statim illaqueat et capit et Schandalisat, modo quidem imperceptibili, [4] immo sub specie pulcherrima, Non vitio suo, Sed superbie presumentis.

c

³³ [5] ‘Scandalum’ autem est, Quod sine intermissione capti offendunt. Nam [6] quod capiuntur, est in iis, quȩ erronee intelligunt; illis enim adherent [7] et sibi in illis placent ac sic capiuntur volenter, Sed ignoranter. [8] Sed quod offenduntur, est in iis, quȩ eis vera obiiciuntur, a quibus [9] auertunt, Vel si declinare non possunt, corrumpunt et negant sic intelligi. [10] Igitur ‘laqueus’ est, Quod ignorant, ‘Captio’, Quod volunt, que sibi [11] vera Videntur, ‘Scandalum’, quod auertunt, quȩ obiiciuntur eis vera et [12] occurrunt contra eorum sensum. Sic alio psalmo 34.: ‘Laqueus veniat [13] illi, quem ignorat, et captio, quam abscondit, apprehendat eum.’

c

³⁴ [14] Ita omnis hȩreticus ac superbus primo tenetur ignorantia veritatis; [15] quod vbi contempsit, iam est in laqueo. Deinde Suscipit, quod sibi verum [16] est; iam capitur, quia tutus incedit quasi verax et liber positus extra [17] laqueum et captionem. Tandem offendit in omnia, quȩ occurrunt sibi [18] contraria, et auertit auditum. Nouissime autem Indignatur et zelat pro [19] suis figmentis, persequens, detrahens, nocens sibi aduersantibus. Et tunc [20] est in ‘retributione’ sibi debita.

c

³⁵ [21] Tunc tandem obscurantur eorum oculi, vt omnibus videntibus aliis [22] ipsi nihil moueantur ad videndum, Et omnibus sese erigentibus perseuerant [23] curui in sensum suum.

c

³⁶ [24] Bl. 119. *Sed illorum delicto salus est Gentibus, Vt illas etc. [11, 11].

[25] Idest, Salus quidem est Gentibus eorum casu, Ne sit solummodo [26] sterilis casus et malum illud sine bono; Cum sanctis omnia cooperentur [27] in bonum, quanto magis Christo et Deo etiam mala in bonum prosunt! [28] Veruntamen exuberantius proficiunt mala in bonum operante Deo, Vt [29] non solum in bonum aliorum, Sed etiam in bonum ipsius, cuius est malum, [30] proficiat. Sic enim salus est Gentibus illorum casus, | et non hic finis, [31] Sed | vt emulentur ipsi, qui ceciderunt, eorum, qui surrexerunt, bonum.

c

³⁷ [32] Nam hoc est remedium Nouissimum piissimi patris, Quod Vbi filium [33] monuit, precepit, prohibuit, percussit Nec profecit, vt hȩreditatem suam [34] alteri incipiat dare vidente filio, Vt idipsum filius videns ȩgerrimeque (W434) [1] ferens omni zelo irruat ipse potius ac apprehendat. Sic Deus Voluit casum [2] Iudȩorum illis ipsis prodesse, dum fȩcit eum Gentibus prodesse, vt illos [3] prouocaret, dum viderent se cecidisse ac gratia illa priuatos esse, qua [4] Gentes apparerent ornatas fuisse. [5] Idipsum et moraliter fit, dum hominem sinit ruere in peccatum [6] graue, vt lapsus fȩditatem suam agnoscat, qui stans sibi pre aliis pulcher [7] visus fuit.

c

³⁸ [8] Ministerium meum glorifico [11, 13].

[9] Quomodo glorificat? Quia gloriatur se diuitias in Gentibus nunciare [10] lapsis Iudȩis. Videtur enim Iudȩos reprobare et nihil eos accepisse et [11] depauperatos, diminutos, peccatores factos, Gentes autem diuites factas [12] Et hoc per eius ministerium. Si ergo tanta bona illis venerunt per eius [13] ministerium et Iudȩis sunt ablata, vtique Magnifice Ministerii sui gloriam [14] in hoc probat. Sed non ideo glorificat, Vt sibi in hoc placeat, Sed [15] pro salute aliorum, Vt Iudȩi audientes se cecidisse, Gentes autem ditatos [16] ac diuitias adeptos, exstimulentur zelo ad eiusdem ministerii diuitias. [17] Qui non ita extimularentur, Si res contemptibiles Gentibus ministrasse [18] se diceret aut Iudȩos nihil amisisse.

c

³⁹ [19] Atque hinc patet, Quod gloriari licitum est, dummodo pro aliorum [20] vtilitate fiat i. e. ex charitate fraterna, querendo non propriam vanamque [21] complacentiam, Sed aliorum salutem.

c

⁴⁰ [22] Secundo etiam ideo potissimum hoc dicit, Quia cum esset Iudȩus, [23] Non tamen Nisi Mala et damna de illis dicit, Et cum non esset gentilis, [24] non tamen nisi magnifica et diuitias de illis predicat, Hos exaltat et [25] dona eorum magnificat, illos extenuat et damna Velut deplorat. Respondet, [26] quod hoc facit ex officii sui necessitate, quia Gentium Apostolus Non [27] Bl. 119b. debet dicere se vilia *illis annunciasse et contemptibilia, Ne Nulli eum [28] susciperent et parum fructus sui ministerii in illis fieret.

c

⁴¹ Quis enim magnipendet [29] datum, Quod tu ipse vile ȩstimas donandum? Nec hoc solum, [30] Sed vt per hocipsum etiam Iudȩi prouocentur, vt sic geminum fructum [31] afferat ministerio suo, dum Gentes multiplicantur propter excellentiam [32] bonorum ministerio | eius | exhibitorum Et Iudȩi ex multiplicatione [33] Gentium et bona illa tanto studio amplexantium ad eadem prouocentur.

c

⁴² [34] Ideo dixit: Vobis enim dico Gentibus i. e. ad vestram gloriam, Quod (435) [1, 2] diuitias adepti estis. Nam Iudȩis Non ita liceret dicere, quin peius offenderentur.

c

⁴³ [3] Quod si delibatio [11, 16].

[4] ‘Delibatio’ Grece ‘Aparchȩ’ i. e. ‘primitiȩ’ habetur, seu quod de [5] primis et precipuis offertur. Et hoc est aptius et apertius ad sensum [6] Apostoli quam ‘delibatio’, q. d. Si Apostoli sunt sancti, qui ab eis velut [7] primitiȩ et precipua pars sumpti sunt, ergo et tota gens, cum sint eiusdem [8] massȩ et naturȩ; ergo non sunt despiciendi propter incredulitatem [9] illorum.

c

⁴⁴ [10] Altum sapere [11, 20].

[11] Hoc Verbum ‘sapere’, Quod in Grec⌊o ‘Phronin’ dicitur, mira inconstantia [12] transfertur ab interprete isto. Nam supra c. 8. transtulit [13] ipsum ‘Sapiunt’, item ‘sentiunt’. Ibidem ‘Sapientia carnis’, item ‘prudentia [14] carnis’, ‘prudentia spiritus’.

c

⁴⁵ Hoc c⌊apitulo autem rursum ‘sapere’, [15] Item c⌊apitulo sequente: ‘Non plus sapere, quam oportet sapere, Sed [16] sapere ad sobrietatem.’ Est autem huius Verbi significantia alia, quam [17] quod nunc vsitate ‘Sapientia’ (grece ‘Sophia’) Et ‘prudentia’, quȩ grece [18] ‘Eubulia’ Vel ‘Promethȩa’ dicitur. Significat autem proprie cum quadam [19] sui complacentia sapere, Vnde et Grecis Nunc ‘sapere’, Nunc ‘gloriari’, [20] Nunc ‘exultare’ significat. Ideo magis refertur ad affectum quam ad [21] intellectum.

c

⁴⁶ Et fere de iis dicitur, Qui ‘Videntur sibi esse, quod non [22] sunt’. Inde ‘Phronesis’: huiusmodi placentia; Et ‘Phronema’: ipsum [23] sentimentum seu actus huius Phronesis; Et ‘Phronimos’: taliter sentiens. [24] Vnde si vniformiter transferretur, melius ‘Sentire’ transferretur, (W436) [1] de sensu mentis intelligendo; hoc Vulgo dicimus: Bonum videri, [2] teu⌊tonice gutduncken, quod et de superbis solet dici et aliquando in [3] bonum accipitur, Vt Sic: ego sentio, sic sapio. Sed non exprimit vim [4] grȩci vocabuli, Vt patet hic: ‘Ne sitis vobis ipsis sapientes’ i. e. in vestro [5] cogitatu beneplacentes, superbe de Vobis sentientes.

c

⁴⁷ [6] Bl. 120. *Vide ergo bonitatem [11, 22].

[7] Ex hoc loco docemur, dum Iudȩorum Vel hȩreticorum Vel aliorum [8] casum videmus, non ipsos ruentes, Sed opus Dei in illis consideremus, vt [9] timere exemplo alienȩ infȩlicitatis Deum discamus et nullo modo presumere. [10] Est enim hȩc notabilis doctrina Apostoli nos erigentis magis [11, 12] ad operantis ex opere considerationem quam ad aliorum nobiscum comparationem.

c

⁴⁸ [13] Contra quod multi mira stultitia superbiunt Et Iudȩos Nunc canes, [14] Nunc maledictos, Nunc, vt libet, appellant, Cum ipsi etiam | ȩque | nesciunt, [15] Qui aut quales sint coram Deo. Audacter prorumpunt in blasphemas [16] agnominationes, Vbi debuerant compati illis Et sibi similia [17] timere. Ipsi econtra quasi certi de se et illis temere pronunciant se velut [18] benedictos et illos maledictos. Quales nunc sunt Colonienses theologi, [19] Qui non pudent zelo suo stultissimo in suis articulis, immo inerticulis et [20] ineptiis Iudȩos dicere maledictos.

c

⁴⁹ Quare? Quia sunt obliti, Quod [21] c⌊apitulo sequente dicitur: ‘Benedicite et nolite maledicere’ Et alibi: [22] ‘Maledicimur et benedicimus, blasphemamur et obsecramus’, vi et maledictis [23] Iudȩos volunt conuertere; Sed resistat illis Deus.

c

⁵⁰ [24] Nolo Vos ignorare [11, 25].

[25] Ex isto textu accipitur communiter, Quod Iudȩi in fine mundi sint [26] redituri ad fidem, quamquam ita obscure, vt nisi authoritatem patrum (W437) [1] sic Apostolum exponentium sequi voluerit, Nullus ex textu aperte conuinci [2] posse videatur. Consonat autem huic | loco Apostoli | et Dominus [3] Luce 21. dicens: ‘Erit pressura magna super terram et ira populo huic. [4] Et cadent in ore gladii et captiui ducentur in omnes gentes. Et Ierusalem [5] calcabitur a Gentibus, donec impleantur tempora Nationum’; hoc est, [6] quod hic dicit: donec plenitudo Gentium intraret. Et Moses Deutro. 4., [7] Vbi prophetauerat eos ducendos per omnes gentes, secutus dicit: ‘Nouissimo [8] autem tempore reuerteris ad Dominum Deum tuum et audies [9] vocem eius, quia Deus misericors Dominus Deus tuus est.’

c

⁵¹ Item Osee 3.: [10] ‘Dies multos sedebunt filii Israel sine rege et sine principe et sine sacrificio [11] et sine altari et sine Ephot et sine Theraphin. Et post hȩc reuertentur [12] filii Israel ad Dominum Deum suum et ad Dauid regem suum. Et pauebunt [13] ad Dominum et ad bonum eius in nouissimo dierum.’ Idem c. 5.: [14] Bl. 120b. ‘Ego quasi *tinea Ephraim et quasi putredo domui Iuda.’ Et infra: [15] ‘Vadens reuertar ad locum meum, donec deficiatis et queratis faciem [16] meam.’ Iterum Dominus Matt. 23.: ‘Ecce relinquetur vobis domus [17] vestra deserta. Amen dico Vobis, Non Videbitis me, donec dicatis: benedictus, [18] qui venit in nomine Domini.’

c

⁵² Secundum hoc ergo [19] sensus Apostoli Est: ‘Nolo Vos ignorare, fratres, mysterium’, i. e. Nolite [20] superbire; Sacrum secretum est, quod Iudȩi ceciderunt, quod nullus [21] hominum nouit, hoc scil., Quod Iudȩi nunc lapsi reuertentur et salui [22] fient, postquam Gentes secundum suam plenitudinem electionis intrauerint. [23] Non manebunt foris inȩternum, Sed reuertentur tempore suo.

c

⁵³ [24] Et huius rei figura multum clara Est, Quod Ioseph, figura Christi, [25] a suis fratribus venditus in Egyptum || Genes. 37. || et ibi in regnum [26] eleuatus, tandem a patre suo et fratribus insperate agnitus est, vt Genesis [27] circa finem pulchre. Ita et Iudȩi, Qui Christum eiecerunt in|ter| (W438) [1] Gentes, vbi nunc regnat, tandem ad eum venient, fame verbi coacti, [2] inter Gentesque suscipient.

c

⁵⁴ [3] Et hoc Apostolus Indicat, quando Allegat Isaiam ad illud, quod [4] dixit: Et sic omnis Israel saluus fieret [11, 26]. Isaias autem nostra trans⌊latione [5] sic habet 59.: ‘Et venerit Zion Redemptor et eis, qui redeunt [6] ab iniquitate in Iacob.’ Non autem redeunt ab iniquitate, Nisi qui [7] sunt in illa, Vt Nunc Iudȩi. ‘Impietas’ enim seu ‘iniquitas’, Grec⌊e [8] ‘Asebia’, significat non quodlibet peccatum, Sed peccatum contra cultum [9] Dei i. e. contra fidem, per propriam Iustitiam, quod Hebraice ‘Rasche’ [10] dicitur, Eccles. 8.: ‘Non saluabit Impietas Impium’, i. e. Iustitia propria [11] (vt putat) non saluabit, quia est non Iustitia, Sed Impietas.

c

⁵⁵ [12] Quod autem addit: Cum abstulero peccata eorum [11, 27], Non est [13] in Isaia, sed per Apostolum Vel additum Vel ex aliis prophetis adductum. [14] Indicat autem differentiam testamentorum. Quia testamentum [15] prius fuit, in quo nos auximus peccatum. Sed testamentum nouum est, [16] in quo Deus abstulit peccatum. Ideo Vult dicere: Hoc est testamentum [17] remissionis peccatorum, in quo ‘auertet impietatem ab Iacob’, Sicut [18] illud testamentum commissionis peccatorum, in quo conuersi sunt ad [19] Impietatem.

c

⁵⁶  Christus ergo Iudȩis nondum venit, Sed veniet, scil. in [20] nouissimo, Vt supra dictȩ authoritates. Sic enim oportet Apostolum Exponi, [21] de aduentu Christi mystico in Iudȩos. Alioquin authoritas illa Isaie [22] clare impleta est per aduentum corporalem Christi. Ideo dixi, Quod [23] obscure loquitur Apostolus, Et nisi patrum intelligentiȩ credamus, Non [24] hoc ex textu eius eliceremus. Igitur Nunc quidem ‘ex parte contigit [25] cȩcitas in Israel’, tunc autem Non ex parte, Sed omnis Israel saluus fiet. [26] Nunc ex parte salui facti sunt, Sed tunc omnes.

⁵⁷ [27] Bl. 121. *Corol⌊larium.

[28] Hoc Nomen ‘mysterium’ hoc loco absolute accipitur pro eo, quod [29] incognitum est, Non secundum vsitatum modum, quo ei respondet ‘figura’ (W439) [1] Vel ‘litera’, Sicut dicitur ‘mysticus sensus’, quia alius est in superficie, [2] alius in recessu. Sed absolute Misterium Est id, quod omnes latuit, Scil. [3] Quod Gentium plenitudo esset intratura cadentibus aliquibus Iudȩis. [4] Vt et alibi dicit, Vt infra 16.: ‘Secundum reuelationem mysterii temporibus [5] ȩternis taciti’. Et 1. Colosenses.

⁵⁸ [6] Per totum enim textum illum intendit suadere reuersionem illius [7] populi. Ideo Vt Apostolus intelligatur recte, Sciendum, Quod Sermo [8] eius fertur super totam illam Massam Iudaici populi et respicit tam preteritos [9] quam presentes quam futuros bonos. Etsi sunt quidam in eis [10] reprobi, tamen Massa illa honoranda est propter electos. Sicut Communitas [11] quȩcunque est honoranda propter bonos, etsi sunt pauciores [12] malis.

⁵⁹ Vnde Currit hic Regula vna de intellectu Scripture, Quod simul [13] loquitur de bonis et malis in eodem corpore mystico existentibus — Sic [14] enim Iudaicus populus Est ‘Massa Sancta’ propter electos, Sed ‘rami [15] fracti’ propter reprobos; Ita Sunt ‘plenitudo’ et ‘diminutio’; Item Sunt [16] ‘Inimici propter Gentes’ Et tamen ‘Charissimi propter patres’ — Semper [17] de eisdem loquens diuersa propter diuersitatem in eisdem repertam. [18] Quod sonat, quasi eosdem personaliter Inimicos et Charissimos velit [19] haberi, Cum tamen personas distinguat, Sed eiusdem masse asserat. Ideo [20] et ‘massam’ appellat, vt non de singulis personis, Sed de toto genere se [21] loqui ostendat, in quo multi sint non sancti.

⁶⁰ [22] Secundum Euangelium quidem [11, 28].

[23] Istud Inimici passiue hoc loco capitur pro eo, quod est: sunt odibiles [24] et Deus eos odit, ac per hoc et Apostoli et omnes, qui sunt Dei. Quod [25] satis indicat antithesis illa: Charissimi autem, q. d. sunt oditi et tamen [26] dilecti, q. d. Massa diligitur et oditur: oditur ‘secundum euangelium [27] propter vos’, i. e. quia vos diligimini secundum euangelium, ideo illi [28] odiuntur secundum euangelium; Sed tamen diligitur propter patres secundum [29] electionem, i. e. quia electio ex illis adhuc assumit; ideo propter [30] patres, quia et ipsi sunt Amici. (W440)

⁶¹ [1] Bl. 121b. *Sine penitentia enim sunt dona et etc. [11, 29].

[2] Hoc est verbum preclarum. Quia Nullius meritis neque demeritis [3] mutatur consilium Dei. Non enim penitet eum sui doni et vocationis [4] promissȩ, Quia illi nunc sunt indigni et vos digni. Non mutatur vobis [5] mutatis, ideo reuertentur et adducentur tandem ad veritatem fidei. [6] || Vnde In Grec⌊o ‘Amitamelita’ i. e. Impȩnitibilia ‘sunt dona Dei’ etc. [7] Non ergo ad nostram penitentiam refertur, Sed ad Deum, quem penit⌊et [8] eius, quod mutat ac perdit. ||

⁶² [9] O Altitudo diuitiarum sapientiȩ et Scientiȩ Dei [11, 33].

[10] ‘Sapientiȩ et Scientiȩ’ hȩc est recta distinctio secundum b. Aug⌊ustinum, [11] Quod ad sapientiam pertinet ȩternorum contemplatio, Sed ad [12] scientiam temporalium rerum cognitio. Ideo Sapientia Creata est eorum, [13] que nec videntur Nec percipiuntur Nisi sola fide Vel raptu anagogico. [14] Scientia autem est eorum, que sunt extra Deum et creata.

⁶³ Ideo Sapientia [15] Dei est, qua in se ipso contemplatur omnia, antequam fiant et supra quam [16] fiant et intra quam fiant, Scientia vero, qua cognoscit, sicut fiunt; ideo [17] vocatur ‘scientia visionis’.

⁶⁴ [18] Bl. 122. *Ca. 12.

[19] Obsecro Vos, fratres [12, 1].

[20] Apostolus Instituturus Christianam ȩthicam Nihil ita primum curat [21] eradicare vsque in finem Epistole quam prudentiam seu sensum proprium. [22] Ideo statim ab ea peste omnium nocentissima incipit, Quod ea sola Natiuitatem [23] spiritualem subtili specie bonorum rursum dissipat ac ex ipsis [24] bonis operibus magis occidit. Hoc autem Non solum in hac Epistola, [25] Sed et in omnibus facit diligentissime, Sciens, quod extra vnitatem, (W441) [1] pacem, charitatem, humilitatem, Quarum illa prudentia prȩsens mors [2] est, Nihil sunt omnia opera.

Kapitel 12.

”Jeg formaner jer, brødre” (Rom 12,1)

Når apostelen vil indføre den kristne etik, er der intet, han er mere optaget af at udslette helt frem til slutningen af brevet end klogskaben eller selvfølelsen. Derfor begynder han straks med den værste og mest skadelige pest af alle, fordi den alene igen kan opløse den åndelige fødsel med en særlig slags goder og ved hjælp af selve de gode gerninger snarere dræbe den. Men det gør han ikke blot i dette brev, men i dem alle på en meget omsorgsfuld måde, idet han véd, at udenfor fællesskabet, freden, kærligheden, ydmygheden – men at være bevidst om dem er identisk med døden – er alle gerninger intet.

⁶⁵ Vnde et Phil. 2.: ‘Si qua viscera miserationis, [3] implete gaudium meum, vt idem sapiatis, eandem charitatem [4] habentes, vnanimes, idipsum sentientes, Nihil per Contentionem neque [5] inanem gloriam, Sed in humilitate superiores Inuicem arbitrantes, non [6] que sua sunt, singuli consyderantes, Sed quȩ aliorum. Hoc enim sentite in [7] vobis’ etc. (Fil 2,1-3) || Eodem modo 2. Cor. 6.: ‘Adiuuantes exhortamur, ne in [8] vacuum gratiam Dei recipiatis.’ Ita hic: ‘obsecro per misericordiam’, [9] q. d. quam estis consecuti; Videte, ne in vanum accipiatis, Sed potius [10] ‘Exhibete corpora vestra hostiam’. Porro Quid sit ‘hostiam exhiberi’, ibidem [11] prosequitur: ‘In multa patientia, in Ieiuniis multis, in vigiliis, in [12] laboribus’ etc. ||

Det siger også Fil 2,1-4: ”Hvis da forbarmelse betyder noget, så gør min glæde fuldkommen, så I tænker det samme, har den samme kærlighed til hinanden, er enssindede, føler det samme, ikke gør noget i strid eller i tom ære, men i ydmyghed regner de andre højere end jer selv, ikke tænker på, hvad der er jeres eget, men på hvad der er de andres. Det sind skal I nemlig have i jer ... osv”. På samme måde i 2 Kor 6,1: ”Som medarbejdere opfordrer vi jer til, at det ikke var forgæves, I modtogGuds nåde”. På samme måde her i romerbrevet: ”Jeg formaner jer ved Guds nåde”, altså, den, I bør følge op på; ”se til, at I ikke har modtaget den forgæves, men i stedet ”bring jeres legemer som et offer”. Fremdeles, hvad det er at bringe som offer, det følger samme sted ”med megen tålmodighed, med megen fasten, i vågen, med anstrengelse” osv.

⁶⁶ [13] Sed Reformamini [12, 2].

[14] Hoc pro profectu dicitur. Nam loquitur iis, qui iam incȩperunt [15] esse Christiani. Quorum vita non est in quiescere, sed in moueri de bono [16] in melius velut egrotus de egritudine in sanitatem, vt et Dominus ostendit [17] in homine Semiuiuo in curam Samaritani suscepto. ||

”Men lad jer forvandle” (Rom 12,2)

Dette siges under alle omstændigheder. For han taler til dem, som allerede er begyndt at være kristne. Deres liv ligger ikke i stilstand, men i bevægelse fra det gode til det bedre, ligesom en syg går fra sygdom til sundhed, sådan som også Herren viste det med den halvdøde mand, der modtog pleje af samaritaneren.

⁶⁷ Sic Genes. 1. [18] Spiritus Domini non quiescebat, Sed ‘ferebatur super aquas’. Et Deu. 32.: [19] ‘Quasi aquila prouocans ad volandum pullos suos et super ipsos volitans.’ [20] Psalmo 17.: ‘Ascendit et volauit, Volauit super pennas Ventorum.’ || [21] Vnde B. Bernardus: ‘vbi incipis nolle fieri melior, desinis esse bonus.’ [22] Nihil enim prodest arbori, quod viret, quod floret, nisi et fructificet ex [23] flore. Ideo multi pereunt in flore. Nam Sicut In Naturalibus rebus (W442) [1] quinque sunt gradus: Non esse, fieri, Esse, Actio, passio, i. e. priuatio, [2] Materia, forma, operatio, passio, secundum Aristotelem, Ita et Spiritu: [3] Non Esse Est res sine nomine et homo in peccatis; fieri Est Iustificatio; [4] Esse est Iustitia; opus Est Iuste agere et viuere; pati est perfici et consummari.

 Således hedder det også Gen 1,2, at Herrens ånd ikke forholdt sig i ro, men ”svævede over vandene”. Og i 5 Mos 32,11: ”Som en ørn, der provokerer sine unger til at flyve og flyver over dem”. Og i Sl 18,11: ”Han steg op og fløj, han fløj på vindenes vinger”. Hvorfor også Bernhard siger: ”Når du begynder ikke at ville blive bedre, ophører du med at være god”. For intet gavner det træet, at det gror, at det blomstrer, hvis det ikke bærer frugt af blomsterne. Derfor går mange til grunde i blomstringen. For ligesom der i de naturlige ting er fem grader: ikke-væren, tilblivelse, væren, handling, lidelse, dvs. berøvelse, materie, form, handling, lidelse ifølge Aristoteles, sådan er det også i den åndelige verden: ikke-væren er en ting uden navn og et menneske i synder; at blive er retfærdiggørelse; at være er retfærdighed; handling er at handle retfærdigt og leve; at lide er at fuldkomme og fuldende.

⁶⁸ [5] Et hȩc quinque semper velut in motu sunt in homine. Et [6] quodlibet in homine est Inueniri — respectiue preter primum non esse [7] et vltimum esse, Nam inter illa duo: Non esse et pati currunt illa tria [8] semper, sc. fieri, esse, agere — per Natiuitatem nouam transit de peccato [9] ad Iustitiam, Et sic de non esse per fieri ad esse. Quo facto operatur Iuste. [10] Sed ab hocipso esse nouo, quod est verum non esse, ad aliud nouum esse [11] Bl. 122b. proficiendo transit per passionem i. e. aliud fieri, in esse melius, Et *ab [12] illo iterum in aliud.

Og disse fem grader er altid som i bevægelse i et menneske. Og hvad som helst der findes i et menneske – henholdsvis forud for det første ikke-væren og efter væren, for mellem disse to: ikke-væren og lidelse forløber disse tre altid: tilblivelse, væren, handling – det overgår gennem genfødslen fra synd til retfærdighed og således fra ikke-væren gennem tilblivelse til væren. Og når det er sket, handler mennesket retfærdigt. Men fra denne nye væren, som er den sande ikke-væren, til en anden ny væren, idet han går frem gennem lidelse, dvs., gennem tilblivelse af en anden, til at være bedre, og derfra igen til noget andet.

⁶⁹ Quare Verissime homo semper est in priuatione, [13] semper in fieri seu potentia et materia et semper in actu. Sic enim de [14] rebus philosophatur Aristoteles et Bene, Sed non ita ipsum intelligunt. [15] Semper homo Est in Non Esse, In fieri, In esse, Semper in priuatione, [16] in potentia, in actu, Semper in peccato, in Iustificatione, In Iustitia, i. e. [17] Semper peccator, semper penitens, semper Iustus. Quod enim penitet, [18] hoc fit de non Iusto Iustus. Ergo penitentia Est medium inter Iniustitiam [19] et Iustitiam.

Derfor er mennesket i virkeligheden altid i mangel, altid i tilblivelse eller magt og materie og altid i handling. For således filosoferer Aristoteles rigtigt over tingene, men de forstår ham ikke således. Mennesket er altid i ikke-væren, i tilblivelse, i væren, altid i mangel, i magt, i handling, altid i synd, i retfærdiggørele, i retfærdighed, dvs., altid synder, altid bodgørende, altid retfærdig. For fordi han gør bod, bliver den ikke retfærdige retfærdig. Altså er boden midt imellem uretfærdigheden og retfærdigheden.

⁷⁰ Et sic est in peccato quoad terminum a quo et in [20] Iustitia quoad terminum ad quem. Si ergo semper penitemus, semper [21] peccatores sumus, et tamen eoipso et Iusti sumus ac Iustificamur, partim [22] peccatores, partim Iusti i. e. nihil nisi penitentes. Sicut econtra Impii, [23] Qui recedunt a Iustitia, medium tenent inter peccatum et Iustitiam [24] contrario motu. Quare hȩc Vita Est via ad cȩlum et infernum. Nemo [25] ita bonus, vt non fiat melior, nemo ita malus, vt non fiat peior, vsque [26] dum ad extremam formam perueniamus. Hoc pulchre tangit (W443) [1] Apostolus, Quando non ait: reformamini ad nouitatem, Sed in nouitate [2] Seu ‘per renouationem’ seu adhuc melius, vt in Grȩco, sine coniunctione: [3] ‘Reformamini nouitate sensus vestri.’ | Addit ‘in nouitate’, ne per transformationem [4] illam Instabilitatem mentis || vel nouitatem exterioris [5] cultus || docere videatur, Sed potius renouationem mentis de die in diem, [6] magis ac magis, secundum illud 2. Corinth. 4.: ‘Is, qui intus est homo, [7] renouatur de die in diem.’ Ephe. 4.: ‘Renouamini spiritu mentis vestrȩ.’ [8] Colos. 3.: ‘Induentes nouum hominem eum, qui renouatur.’ |

Og således er der i synden en slags udgangspunkt og i retfærdigheden en slags målpunkt. Hvis vi altså altid gør bod, er vi altid syndere, og dog er vi netop derigennem også retfærdige og retfærdiggres, dels syndere, dels retfærdige, dvs., intet andet end bodgørende. Således gør de det modsatte af de ufromme, som trækker sig tilbage fra retfærdigheden, de opholder sig midt imellem synden og retfærdigheden i en modsatrettet bevægelse. Derfor er dette liv en vej til himlen og helved. Ingen er så god, at han ikke kan blive bedre, ingen er så ond, at han ikke kan blive ondere, indtil vi når igennem til den yderste form. Dette berører apostelen på udmærket vis, for han siger ikke: ”lad jer forvandle til fornyelse”, men ”lad jer forvandle i fornyelse” eller ”gennem fornyelse” eller indtil det bedre, sådan som det lyder på græsk uden forholdsord: ”lad jer forvandle (ved) jeres sinds fornyelse”. Han tilføjer ”til fornyelse”, for at det ikke skal se ud, som om han gennem forandringen lærer denne sindets ustabilitet eller fornyelse af den ydre gudsdyrkelse, men langt snarere en fornyelse af sindet fra dag til dag, mere og mere, ifølge 2 Kor 4,16: ”det indre menneske fornyes dag for dag” og Ef 4,23: ”I skal fornys i sind og ånd”, og Kol 3,10: ”Ifør jer det nye menneske, som fornyes”.

⁷¹ [9] Hostiam Viuentem [12, 1].

[10] Quia Vera hostia Deo Non est extra nos aut nostra | neque [11] temporalis et ad horam |, Sed nos ipsi || inȩternum secundum illud [12] psalmo 109.: ‘Tu es sacerdos inȩternum’, ergo et sempiternum habet [13] sacerdotium, Heb. 7. || Sicut dicit Prouer.: ‘Prebe, | fili, | cor tuum [14] mihi.’ Et ‘Viuentem’ dicit, ad differentiam (vt Lyra dicit) pecudum, [15] que mortuȩ olim offerebantur. | sic et b. Gre⌊gorius exponit. | [16] Sed melius de vita spirituali intelligitur, || Vt operetur scil. bona. ||

”Et levende offer” (Rom 12,1)

Et levende offer for Gud er ikke udenfor os eller vort, ejheller er det timeligt eller givet til en bestemt tid, men det er os selv i evighed, ifølge Sl 110,4: ”Du er præst til evig tid”, altså har han også et evigt præstedømme, Hebr 7,17. Således siger Ordspr 23,26: ”Giv mig dit hjerte, min søn”. Og han siger ”levende”, som Lyra siger, i modsætning til okserne, som dengang blev ofret som døde. Sådan som også Gregor forklarer et. Men det forstås bedre om det åndelige liv, at det gode skal udføres.

⁷² Quia, [17] vt supra 6.: ‘vt destruatur corpus peccati.’ Est enim ‘corpus peccati’ [18] mortuum coram Deo. || Sed nihil sunt opera bona, que fiunt a pollutis, [19] ideo sequitur: || Sanctam, quod Lyra ‘firmam’ et perseuerantem interpretatur, [20] pia Sed non apta interpretatio. Non enim ‘Sanctus’ in Scripturis [21] pro firmiter statuto aut sancito accipitur Neque pro eo, quod est [22] ‘sine terra’, quasi ‘a geos’, Vt dicunt, a greco. Somnia sunt hȩc. Sed (W444) [1] Separatum, segregatum, abstentum a prophano, Vt quod ab vsibus aliis [2] solis sacris et Deo dignis vsibus est applicatum, | sacrum dicatum, | vt [3] Exod. XIX.: ‘Sanctifica illos hodie et cras, Lauentque vestimenta sua’ [4] etc.

For, som det hed ovenfor i kap 6.6: ”så at syndens legeme kan ødelægges”. For syndens legeme er dødt i forhold til Gud. Men der bliver ikke gode gerninger ud af det, når det [offeret] sker af noget forurenet, derfor tilføjes der ”helligt”, hvilket Lyra fortolker som ”fast” og ”vedvarende, en from, men ikke korrekt fortolkning. For ”hellig” forstås ikke i skriften som fast statueret eller helliget, heller ikke som det, som er ”uden land”, som ”a geos”, som man siger på græsk. Dette er drømmesyner. Men ”helligt” forstås som separeret fra, adskilt fra, holdt borte fra det profane, så at det er taget bort fra anden brug til alene helligt brug og brug, der er Gud værdig, som det hedder i 2 Mos 19,10: ”Du skal hellige dem i dag og i morgen, de skal vaske deres klæder”, osv.

⁷³ Et Iosue 3.: ‘Santificamini; cras enim faciet Dominus inter vos [5] mirabilia.’ Et 1. Reg. 21.: ‘Si mundi sunt pueri maxime a mulieribus, [6] manducent. Respondit Dauid: | Et quidem si de mulieribus agitur, | Sunt [7] vasa puerorum sancta’ i. e. munda et casta. Et sequitur porro: ‘via hȩc [8] polluta est, Sed et ipsa hodie sanctificabitur. Et dedit illis panem sanctificatum.’ [9] Patet ergo, Quod ‘Sanctum’ est idem, quod mundum, castum, [10] separatum, precipue mundicia, que Deo debetur. ||

Og i Josva 3,5: ”I skal hellige jer; for i morgen vil Herren gøre undere iblandt jer”. Og 1 Sam 21,4ff: ”Hvis drengene er mest muligt rene fra kvinder, kan de spise. David svarede: Ja, selv om de har haft med kvinder at gøre, er drengenes kar rene” dvs. rensede og kyske. Og senere følger: ”Denne vej er uren, men den vil på selve dagen blive helliget. Og han gav ham det helligede brød” (v 5-6). Heraf fremgår det, at ”helligt” er det samme som ”ren, kysk, adskilt, af den særlige renhed, som kræves overfor Gud.

⁷⁴ B. Greg⌊orius omel⌊ia X. [11] [in] Ezechiel⌊em.: ‘Hostia Viuens est corpus pro Domino afflictum, Quod [12] hostia dicitur et viuens, Quia viuit in virtutibus et est vitiis occisum; hostia [13] videlicet, Quia iam huic mundo est a prauis actibus mortuum; Viuens [14] Bl. 123. autem, quia cuncta, que prevalet, bona operatur.’ || Ideo *Apostolus [15] vult ‘Sanctam’ i. e. castam, vt corpora non polluantur luxuria; vt supra 6.: [16] ‘Exhibete membra vestra seruire Iustitiȩ in sanctificationem.’ Et 1. Corinth. [17] 7.: ‘vt sit Sancta corpore et spiritu.’

Den salige Gregor siger i prædiken 10 over Ezekiel: ”Det levende offer er et legeme, som er hengivet til Herren. Når det kaldes et offer og kaldes levende, skyldes det, at det lever i dyderne, og at lasterne er dræbt; men når det kaldes et offer, skyldes det, at for denne verden er dødt fra forkerte gerninger; men det kaldes levende, fordi samtlige gode gerninger, som vinder, udføres”. Derfor vil apostelen, at det skal være et ”helligt”, dvs., kysk offer, så legemet ikke smittes med luksus, som ovenfor kapitel 6,19: ”lad jeres lemmer trælle for retfærdigheden til helliggørelse”. Og 1 Kor 7,34: ”på at være hellig i krop og ånd”.

⁷⁵ Igitur ‘Sanctum’ breuiter [18] Est idem, quod Sacre et Deo purum ac mundum est, quo differt a mundicia, [19] que hominibus quoque exhibetur. Veruntamen Mire confunduntur [20] istȩ differentiȩ Sancti et Sacri, Sanctitatis et sanctificationis. Vnde [21] recte teuto⌊nice potius heylig quam reyn dicitur. ||

Således er ”hellig” kort sagt det samme, som er helligt og for Gud rent og prydeligt, hvorved det adskiller fra det verdslige, som også fremføres for mennesker. Men påfaldende er det, at de sammenblander disse forskelle mellem hellig og helliggjort, hellighed og helliggørelse. Derfor siges det på rette måde på tysk hellere ”hellig” end ”ren”.

⁷⁶ Et nihil est bona [22] agere et impollute viuere, Si inde vane glorietur; ideo sequitur: || Deo [23] placentem. Hoc dicit Contra vanam gloriam et superbiam, Quȩ solet bona [24] subuertere. Sicut enim Inuidia persequitur fȩlicitatem alienam, Ita [25] Superbia Seu Cenodoxia propriam. Et ita fiunt Stulte virgines, que [26] habent lampades i. e. sunt viuentes et sanctȩ, Sed non habent oleum, quia [27] querunt hominibus placere. Et maius Est, Deo soli placere, quam sanctum [28] esse. Quia sibi displicere et aliorum displicentiam non reputare, difficillimum [29] est iis, Qui habent, vnde placere debeant, sicut est sanctitas. (W445)

Men der kommer ikke noget ud af at handle godt og leve ubesmittet, hvis man tomt praler deraf; derfor føjer han til, at det skal være Gud til behag. Det siger han imod den tomme ære og overmod, som plejer at forvende det gode. Sådan forfølger nemlig misundelse den andens lykke, og ligeledes overmod eller selvpraleri ens egen. Og således fremstår de uforstandige jomfruer, som havde lamper, dvs., de var levende og hellige, men de havde ikke olie, fordi de søgte at behage mennesker. Og det er større alene at behage Gud end at være hellig. For at være utilfreds med sig selv og være ligeglad med, at andre er utilfreds med én, det er meget vanskeligt for dem, som har noget, hvormed de bør kunne behage andre, f.eks. hellighed.

⁷⁷ [1] Rationabile obsequium vestrum. Hoc Lyra interpretatur: i. e. discretum, [2] moderatum, vt homo corpus non destruat secundum naturam, Sed [3] tantum subiiciat secundum concupiscentias. Et licet sit bona hȩc et [4] saluberrima eruditio, Sed hoc loco | non | tradita ab Apostolo.

”Det skal være jeres åndelige gudstjeneste”. Dette fortolker Lyra sådan, at den skal være diskret, moderat, så at mennesket ikke skal ødelægge det legeme, det har ifølge naturen, men blot underlægge sig det ifølge samvittigheden. Og selv om dette er en god og frelsebringende undervisning, så behandles det ikke på dette sted af apostelen.

⁷⁸ Immo [5] hanc particulam in Grec⌊o separat a precedentibus per articulum dicens: [6] ‘ten logicen Latrian hymon’, quasi rationem predictorum reddens, quare [7] corpora docuerit in hostiam offerri, q. d. hoc ideo dico, quia intendo, [8] quod rationalem et non brutalem vos hostiam debeatis, sicut decet in [9] noua lege. ‘Logicos’ enim rationalis, Sicut ‘Alogos’ irrationalis dicitur. [10] Et ‘obsequium’ seu ‘latriam’ pro ipso sacrificio seu ritu huiusmodi hostiȩ [11] viuentis exhibende. Vult ergo dicere: Exhibeatis rationalem cultum [12] vestrum, scil. corpora vestra hostiam viuentem etc.

Ja, dette udtryk er adskilt fra det foregående ved en artikel: ‘ten logicen Latrian hymon’, (12,1), som om der aflægges regnskab for det forud sagte, fordi han lærte at legemet skulle ofres som brændoffer, altså: 'dette siger jeg, fordi jeg vil opnå, at I bør være et forstående og ikke et brutalt offer, sådan som det bør sig i den nye lov'. 'Logicos' betyder nemlig 'forståelig', ligesom 'alogos' betyder 'irrationel'. Og 'gudstjeneste' eller 'latreia' står for selve helligheden eller for riten, der fremstiller den slags ofre for de levende. Han vil altså sige: Fremvis jeres gudsdyrkelses forståelighed, dvs., jeres legemer som et levende offer, osv.

⁷⁹ [13] Vt probetis, que Sit [12, 2].

[14] Bona referunt aliqui ad incipientes, Beneplacens ad proficientes, [15] perfecta ad perfectos. Et non est absurda applicatio. Potest etiam referri [16] ad illa tria predicta: ‘Viuentem, Sanctam, Deo placentem.’ Voluntas [17] Dei ‘bona’ est, bona fieri; ‘Beneplacens’ vero, munde agere et abstinere; [18] ‘perfecta’ autem, soli Deo placere velle. Sed cum Apostolus huius [19] triplicis voluntatis diuinȩ probationem ex transformatione noui sensus [20] venire dicat, profundius aliquid insinuat, quam quod literis tradi possit, [21] sola autem experientia cognosci possit.

”Så I kan skønne, hvad der er Guds vilje”.

Der er nogle, der henviser de gode gerninger til dem, der begynder, de velbehagelige til dem, der skrider frem, de perfekte til de perfekte. Det er ikke en helt gal fortolkning. Man kan nemlig henvise til de tre ting, der er sagt i det foregående: ”levende, hellige, gudvelbehagelige”. Guds vilje er ”det gode”, at blive god. Men ”det velbehagelige”, er at handle rent og afholdende; og ”det perfekte”, er alene at ville behage Gud. Men da apostelen siger, at der kommer en bevisførelse af denne tredobbelte guddommelige vilje til ud fra en transformation til en ny betydning, vil han antyde noget mere dybtgående, end hvad den bogstavelige betydning kan bære, men det kan kun erkendes gennem erfaringen.

⁸⁰ Idcirco ii, ‘qui spiritu Dei aguntur’, [22] homines sunt sensus et opinionis flexibilis, quos ‘ducit mirabiliter dextera’ [23] Bl. 123b. Dei, quo non volunt neque cogitant, Sed *super omnem sensum. Ideo [24] cum ducuntur, apparet Voluntas Dei contra eos aspera, displicens atque [25] penitus desperata. In quo tamen ductu se prebent humiliter resignatos [26] Et in fide patiuntur, Cumque durissime fuerint examinati, tunc primum [27] intelligunt, quam bona fuerit voluntas, Sed incognita, immo incognoscibilis, (W446) [1] quando implebatur.

Derfor er de, ”som føres af Guds ånd” (Rom 8,14), mennesker af en bøjelig følelse og mening, som ”han fører på vidunderlig måde med Guds højre hånd”, hvorved de hverken vil eller tænker, men det er over al følelse. Derfor, når de føres, viser sig Guds vilje imod deres anstrengelser, og den er ubehagelig og fuldstændig desperat. Men i denne førelse hengiver de sig ydmygt til at resignere og lide i troen, og når de er blevet utrolig hårdt prøvede, først da forstår de, hvor god Guds vilje var, blot var den uerkendt, je uerkendelig, mens den blev påført dem.

⁸¹ Ideo increduli ‘non sustinent consilium’ (Sl 106,13) [2] Dei, Quia secundum conceptum suum sensum agunt et agi volunt Nec [3] sensum suum ponere aut transmutari Volunt. ideo non ‘probant, que sit [4] voluntas Dei bona’, Sed ‘conformantur huic sȩculo’, solum in iis, que [5] sentiunt ac experiuntur, nitentes. Fides enim ipsa transformat sensum [6] et ducit ad agnitionem voluntatis Dei. Similem sententiam Eph. 3. dicit: [7] ‘Vt possitis comprehendere cum omnibus sanctis, que sit longitudo, Latitudo, [8] sublimitas et profundum, Vt impleamini in omnem plenitudinem [9] Dei.’ Et sequitur: ‘Ei autem, qui potens est facere supra quam intelligimus’ [10] etc.

Derfor kan de vantro ”ikke afvente Guds råd”, fordi de handler og vil handle ud fra deres egen fornemmelses opfattelse og ikke vil sætte deres fornemmelse i vove eller ændre den. Derfor kan de ikke ”skønne, hvad der er Guds gode vilje”, men ”tilpasser sig denne verden” (Rom 12,2), det modvirkes kun i dem, som føler og erfarer det. For troen selv forandrer følelsen og fører til anerkendelse af Guds vilje. En lignende opfattelse udtrykker han i Ef 3,18ff: ”så at I sammen med alle de hellige kan fatte, hvor stor bredden og længden, højden og dybden er, så I kan fyldes til hele Guds fylde”. Og så følger: ”Men ham, som formår at gøre, langt ud over, hvad vi forstår” [ham være ære].

⁸² [11] Quandocunque enim Deus Nouum gradum gratiȩ dat, ita dat, [vt] [12] contra omnem sensum et consilium nostrum veniat. Qui ergo tunc non [13] cedit ac mutat sensum suum et sustinet, repellit et fit impatiens, nunquam [14] acquirit eam gratiam. Ideo transformatio sensus nostri Est vtilissima [15] scientia fidelium Christi. Et conseruatio sensus proprii Est nocentissima [16] resistentia spiritus sancti. Exemplis id probemus. Cum Abraham Iussus [17] esset exire nec locum, quo iret, sciret, contra sensum suum erat (Gen 12,1). Item [18] cum filium offerre preciperetur, hic sensus transformatio grandissima fuit, [19] Vt Ro. 4. probat, Et aspera, displicens, desperata apparuit Voluntas Dei [20] super Isaac; Et tamen postea probata est fuisse optimam, beneplacentissimam, [21] perfectissimam.

For overalt, hvor Gud giver en ny grad af nåde, giver han den således, at den kommer imod al vor følelse og råd. Den, der altså nu ikke vil gå bort fra og forandre sin følelse og holde den tilbage, han forhindrer den og bliver utålmodig, og når aldrig at modtage denne nåde. Derfor er en forvandling af vores følelse en højst nyttig viden for Kristi troende. Og bevarelsen af følelsen for sig selv er en højst skadelig modstand mod helligånden. Det beviser vi med eksempler. Da Abraham fik befaling til at drage ud og ikke kendte det sted, han kom hen til, var det imod hans følelse. Ligeledes da han sammen med sin søn forberedte et offer, blev denne forvandling af følelsen overmåde stor, som Rom 4,3 beviser, og bestræbelsen, det ubehagelige, det desperate viste sig at være Guds vilje med Isak; og dog viste det sig bagefter at have været det bedste, det mest gudvelbehagelige, det mest perfekte.

⁸³ Ita et de Dauid Et Virgine Maria potest exemplificari. [22] Sed vnicuique experientia opus hic est et cura sue visitationis [23] obseruanda. Hic sensus enim proprius vehementer impedit, quin et [24] exinde aliis dissentit et facit hominem superioribus Et per quorum [25] verbum Vel opus Deus suam Voluntatem vult probare, resistere et proprie [26] sapere. Ideo sequitur: Dico enim etc. [12, 3]. Quia in Ecclesia Nihil [27] aliud facit Deus, Nisi vt transformet hunc sensum, Cuius transformationi [28] resistunt, qui sibi in suo sensu placent et omnia perturbant, faciunt [29] Schismata et hȩreses. Hii sunt ‘homines mente corrupti’, sicut alibi [30] appellat. (2 Tim 3,8)

Således kan også David og jomfru Marie tages som eksempler. Men for enhver er der her brug for at kikke efter erfaringen og omsorgen ved hans hjemsøgelse. Her forhindrer nemlig ens egen fornemmelse meget stærkt, at den også herefter er uenig med andre, og bevirker, at mennesket modstår sine overordnede og dem, gennem hvis ord og gerning Gud vil vise sin vilje, så mennesket til tænke selv. Derfor siger han lige efter: ”For jeg siger jer”. For i kirken gør Gud ikke andet end at han forvandler denne fornemmelse, hvis forvandling de mennesker modsætter sig, som behager sig selv i deres fornemmelse og vender op og ned på alt, skaber skismaer og kætterier. Disse er mennesker med en ødelagt dømmekraft, sådan som de kaldes andetsteds.

⁸⁴ [31] Bl. 124. *Sicut Itaque Dei Sapientia abscondita est Sub spetie stultitiȩ et [32] veritas sub forma mendacii — Ita enim verbum Dei, quoties venit, [33] venit in spetie contraria menti nostrȩ, que sibi vera sapere videtur; ideo [34] verbum contrarium sibi mendacium Iudicat adeo, vt Christus Verbum (W447) [1] suum appellauerit aduersarium nostrum, Matt. 5.: ‘Esto consentiens [2] aduersario tuo’; Et Osee 5.: ‘Ego quasi Leena Ephraim, et quasi catulus [3] leonis domui Iuda’ i. e. contrarius — Ita et voluntas Dei, cum sit vere [4] et naturaliter ‘bona, beneplacens, perfecta’, Sed ita abscondita sub spetie [5] mali, displicentis ac desperati, vt nostre voluntati et bonȩ, vt dicitur, [6] intentioni non nisi pessima, desperatissima et nullo modo Dei, Sed diaboli [7] voluntas videatur, Nisi homo relicta sua voluntate et intentione bona [8] submittat se in omnem abnegationem Iustitiȩ, bonitatis, veritatis a se [9] preconcepte.

Ligesom derfor Guds visdom er skjult under dårskabens skikkelse og sandheden under løgnens form – for således kommer Guds ord hver gang, det kommer, i skikkelse af det modsatte af vores løgn, som forekommer den enkelte at tænke sandt; derfor bedømmer ordet det modsatte af sig selv til at være løgn, i den grad, at Kristus kalder sit ord vor modstander, Matt 5,25: ”Søg forlig med din modstander”; og Hoseas 5,14: ”Jeg er som en løve for Efraim, og som en ungløve for Judas hus”, dvs., det modsatte – således er også Guds vilje, skønt den i sandhed og på naturlig måde er ”god, velbehagelig og fuldkommen”, på den måde skjult under det ondes, det ubehageliges og det fortvivledes form, at den forekommer vores vilje og, som man siger, gode hensigt ikke blot ond, desperat og på ingen måde fra Gud, men at være en djævelsk vilje, medmindre mennesket forlader sin egen vilje og gode hensigt og underkaster sig, idet den frasiger sig al den retfærdighed, godhed og sandhed, den tidligere tillagde sig.

⁸⁵ Hoc enim si fȩcerit, tunc ea, que sibi prius pessima fuerunt [10] et vehementer displicuerunt et perdita visa sunt, gustat esse dulcissima, [11] placent optime et perfectissima agnoscit. Sic ad Petrum ait Dominus: [12] ‘Cum iunior esses, cingebas te et ambulabas, quo volebas; cum autem [13] senueris, alius cinget te et ducet, quo tu non vis.’ Mira res! Petrus [14] ducitur, quo non vult, et tamen, nisi vellet, non clarificaret [15] Deum, Sed peccaret potius. Simul ergo vult et non [16] vult.

For hvis den nemlig gør det, da vil det, som før var det ondeste for den og voldte stærkt ubehag og fortabelse, smage som var det det sødeste, og erkendes som i højeste grad behageligt og fuldkomment. Således siger Herren til Peter: ”Da du var yngre, svøbte du selv op om dig og gik, hvorhen du ville; men når du bliver gammel, skal en anden svøbe op om dig og føre dig derhen, hvor du ikke vil”. Ganske besynderligt! Peter bliver ført derhen, hvor han ikke vil, og dog, hvis ikke han ville det, ville han ikke herliggøre Gud, men snarere synde. Han både vil det og vil det ikke.

⁸⁶ Sic Christus in Agone suo Noluntatem suam (vt sic [17] dixerim) feruentissima voluntate perfȩcit. Ita enim in [18] omnibus sanctis agit Deus, Vt faciat eos summa voluntate [19] facere, quȩ summe nolunt. Et contrarietatem mirantur philosophi [20] et non intelligunt homines. Ideo dixi, Quod nisi experientia et practica [21] illud cognouerit, nunquam cognoscet. Si enim In Iure praxis est [22] necessaria, que est vmbratilis Iustitiȩ doctrina, quanto magis in theologia! [23] Ideo quilibet Christianus tunc maxime deberet gaudere, [24] quando precise contra suum sensum res agitur, et [25] semper timere, quando secundum sensum agitur.

Således gennemførte Kristus i sin kamp sin ikke-vilje (hvis jeg må sige det sådan) med den mest brændende vilje. For sådan handler Gud i alle hellige, at han får dem til med den største vilje at gøre det, de allernødigst vil. Og denne modsigelse forundrer filosofferne og mennesker forstår det ikke. Derfor var det, jeg sagde, at hvis det ikke er gennem erfaring og praktik, at man erkender det, så erkender man det aldrig. Sådan er jo i juraen praksis nødvendig, for den er retfærdighedsdoktrinens studereværelse, hvor meget mere da ikke i teologien! Derfor bør enhver kristen netop da glæde sig mest, når tingen sker stik imod hans følelse, og altid frygte, når den sker i overensstemmelse med den.

⁸⁷ Non tantum [26] dico quoad carnis concupiscentias, Sed quoad maximas [27] Iustitias nostras. Inde enim nostro sȩculo periculosissime consulunt [28] Iuristȩ, Qui statim, quod secundum iura Iustum sciunt, prosequendum [29] suadent. Sicut Suasus est Iulius papa || et Beatificatur ||. Sic dux [30] Georgius. Et fere totus mundus isto errore fertur, Cardinales, pontifices, [31] principes, Sicut olim Iudȩi contra regem Babylonis. Omnes ii | ex | (W448) [1] particularibus arguunt; ideo nihil concludunt, Sed pereunt. Quia Deus [2] regit mundum Iustitia vniuersali, Qua in omnibus, omnibus, ab omnibus [3] fiat, quod debet, Illi autem insulsi et cȩci ex particulari Iustitia consulunt.

Og jeg taler ikke blot om, hvad der har med kødets begær at gøre, men om, hvad der har med vores største retfærdighed at gøre. For derfra rådgiver juristerne i vort højfarlige århundrede på den måde, at de straks overbeviser om, at man skal følge det, de ifølge deres jura véd, er retfærdigt. Således blev pave Julius overbevist og erklæret salig. Således hertug Georg. Og næsten hele verden begår denne fejl, kardinaler, paver, fyrster, ligesom i gamle dage jøderne overfor babylonerkongen. Alle argumenterede de ud fra de enkeltstående tilfælde; derfor nåede de ingen konklusion, men gik til grunde. For Gud styrer veren gennem en universel retfærdighed, hvorved det, der skal ske, sker i alle, ved alle, ud fra alle, men disse mennesker konsuterer tåbeligt og blindt den enkeltstående retfærdighed.

⁸⁸ [4] Bl. 124b. *In hac enim re Nullus Iurista vtilis est. Quin loquuntur audacter [5] pariter et insipientissima Impudentia propositiones adeo insulsas, vt nec [6] rustici tales audeant, sc.: Vere, coram Deo etiam, ille est Iustus et ille [7] Iniustus, iure tam diuino quam humano; tunc bona Intentione et zelo [8] Iustitiȩ securissime aggrediuntur. Interim nullus id cogitat, Quod [9] hȩc Iustitia est in vno Indiuiduo eius, qui forte in omnibus aliis iniustus [10] est coram Deo Vel saltem in pluribus.

For i denne sag er der ingen jurist, der er til nogen nytte. For de taler dristigt sammen og er tåbelige med den mest uvidende frækhed og med meninger, som end ikke bønder vover at fremkomme med, f.eks. at i sandhed, også overfor Gud, er den ene retfærdig, den anden uretfærdig, ifølge både guddommelig og menneskelig lov; i den grad efterstræber de den gode hensigt og med den sikreste iver retfærdigheden. I mellemtiden er der ingen, der tænker på, at denne retfærdighed er i et individ, som måske i alle andre ting eller i hvert fald i de fleste ting er uretfærdig overfor Gud.

⁸⁹ Tunc Deus debet illum Iuuare [11] velut Iustum et interim omnes eius Iniustitias non scire Et hoc punctum [12] Iustitiȩ suȩ toti masse sue iniquitatis preferre. Exempli gratia, cum [13] duci Georgio (vt et ego practice Exponam Scripturȩ sensum, Vt ex [14] similibus similia intelligatis) suaderetur, vt Iustitiam suam in Frisia [15] exequeretur, Nullus Inuentus est, Qui diceret: Optime princeps, Non [16] sunt tua et totius populi tui tanta merita, quin Iusto Iudicio Dei sic [17] te Deus illo rebelli et iniusto homine castiget. Quiesce ergo et in hac [18] malitia optimam Dei Voluntatem agnosce. Sit tibi beneplacens voluntas [19] eius.

Da bør Gud hjælpe ham som var han retfærdig og i mellemtiden ikke vide af alle hans uretfærdigheder og foretrække dette hans retfærdigheds punkt fremfor hele mængden af hans uretfærdigheder. Et eksempel: Da hertug Georg (for at også jeg i praksis skal forklare skriftens mening, så man ud fra det lignende kan forstå det lignende) skulle overbevises om, at hans retfærdighed i Frisien blev sat igennem, fandtes der ingen, som kunne sige: ”Kære fyrste, hverken din eller hele dit folks store fortjeneste er det, at Gud revser dig med en sådan retfærdig gudsdom over dette oprørske og uretfærdige menneske. Ti derfor stille og anerkend i denne ondskab Guds bedste vilje. Lad hans vilje være dig velbehagelig. (n89)

⁹⁰ [20] Ita si quis Iulio suasisset: Sanctissime pater, Non est tante nunc [21] Romana Ecclesia sanctitatis, quin merita sit forte maiora, quam quod [22] Veneti hanc iniuriam ei faciunt. Quiesce, Voluntas Dei est. At ille: [23] ‘non, Non’ ait, ‘Iustitiam prosequemur’. Ita Episcopo nostro Brandeburgensi [24] Si quis suaderet: Reverende pater, Sepius etiam Vos peccastis [25] vniuersaliter. Sustinete, queso, hanc Iniustitiam particulariter. At tu, [26] princeps Friderice, adhuc bono angelo custodiris, Si tamen agnosceres! [27] Quantis, queso, es lacessitus iniuriis, o quam iustis causis potuisti bellare! [28] Passus es, quieuisti, Nescio an simplici confessione peccati an potius timore [29] damni presentis. (W449)

På samme måde, hvis nogen havde overtale Julius: Allerhelligste fader, nu er den romerske kirkes hellighed ikke så stor, ejheller dens fortjeneste større, end at Venedig påførte ham denne uret. Ti stille, det er Guds vilje. (n90) Men han siger: 'Nej, nej, jeg går efter retfærdigheden'. Således vor brandenburgske biskop; hvis nogen ville overtale ham: Ædle fader, ofte har også I syndet i almindelighed; hold op, beder jeg jer, med denne særskilte uretfærdighed. Men du, fyrst Frederik, er hidtil blevet beskærmet af en god engel, hvis du dog ville tilgive! Hvor megen uret er du provokeret af, o af hvor mange retfærdige grunde kunne du føre krig! Du har fundet dig i det, du har tiet stille, jeg véd ikke, om det er af simpel syndsbekendelse eller snarere af frygt for at fordømmes.

⁹¹ [1] Inde (Vt de me loquar) Vocabulum istud ‘Iustitia’ tanta est mihi [2] nausea audire, Vt non tam dolerem, si quis rapinam mihi faceret. Et [3] tamen sonat Iuristis semper in ore. Non est gens in mundo in hac [4] re indoctior quam iuristȩ et bonȩintentionarii seu sublimatȩ rationis. [5] Quia et ego in me et multis expertus sum, Vbi Iusti eramus, Quod Deus [6] irrisit nos in nostra Iustitia. Et tamen audere audiui homines: Scio, [7] quod Iustitiam habeo, Sed non aduertit. verum est, Sed particularem; [8] Sed hanc Deus, sicut vere est, Nihil curat. Vniuersalis ergo Iustitia [9] Est humilitas; hȩc subiicit omnes omnibus ac per hoc reddit omnibus [10] omnia, Vt Christus ait ad Iohannem: ‘Sic oportet nos implere omnem [11] Iustitiam.’

Derudfra (som man siger om mig) er det ord ”retfærdighed” i den grad en plage for mig at høre, at det ikke ville smerte mig lige så meget, som hvis der skete et røveri imod mig. Og dog lyder det stadig i ørerne på juristerne. Der er ikke noget folk i verden, der i denne sag er mindre uddannede end juristerne og de har en god hensigt og en fortræffelig fornuft. For også jeg har i mig selv og i mange ting erfaret, hvor vi har været retfærdige, at Gud ler af os i vor retfærdighed. Og dog har jeg hørt mennesker vove at sige: Jeg véd, at jeg har ret, men han var ikke opmærksom. Det er sandt, men det er en partikulær retfærdighed. Den tager Gud sig ikke af, som sandt er. Altså er den universelle retfærdighed ydmyghed; den underkaster han alle for alle og gennem det giver han alle alt, sådan som Kristus siger til Johannes: ”Således bør vi opfylde al retfærdighed”. (Matt 3,15).

⁹² [12] Sic Daniel 3. (Dan 3,27ff) Ananias (n92) Confitetur se et suos simul et semel Iuste [13] pati et tamen Iniuriam sibi fieri, quia Scil. ab iniquo rege. Quia quamuis [14] Bl. 125. *ille, qui facit, iniuste faciat, tamen non illi, qui patitur; Iuste enim [15] patitur. Diabolus enim quo Iure homines possidet? Aut carnifex malus [16] quo Iure furem suspendit? Non vtique suo, Sed Iudicis. Ita homines [17] nolunt in sua Iustitia presumentes supremum Iudicem attendere, Sed [18] suum Iudicium, Vt quia ad illum sunt Innocentes, in totum volunt [19] esse innocentes.

Således bekender Azarias i Dan 3,25ff, at han og hans samtidig og på én gang lider retfærdigt, og at der dog begås uret imod dem, nemlig af en uretfærdig konge. For skønt han, som handler, handler uretfærdigt, er det dog ikke uretfærdigt imod ham, der lider. For han lider retfærdigt. For med hvilken ret hersker djævelen over menneskene? Eller med hvilken ret hænger den onde bøddel tyven? I hvert fald ikke med sin egen, med dommerens. Således vil menneskene ikke i deres retfærdighed have tillid til at afvente den højeste dommer, men stoler på deres egen dom, for i den er de uskyldige, de vil i dette hele taget være uskyldige.

⁹³ [20] Igitur Cum coram Deo nullus sit Iustus, Nulli prorsus [21] potest fieri Iniustitia ab vlla creatura, etiamsi iustitiam [22] habeat aduersus illam. Ideo Sublata est causa contentionis [23] omnibus hominibus. Cuicunque ergo fit Iniuria et malum [24] obuenit in suo bono, auertat oculum ab isto malo et cogitet, quantum [25] in aliis malum habeat, et videbit, quam bona sit Voluntas Dei in isto [26] malo, quod obuenit; hoc enim est renouari mentem et in alium sensum [27] mutari et sapere, que Dei sunt.

Derfor, eftersom ingen er retfærdig overfor Gud, kan der slet ikke ske nogen uretfærdighed mod nogen af nogen skabning, selv om han har retfærdigheden imod sig. Derfor er årsagen til strid mellem alle mennesker ophævet. Altså, for enhver sker der uret, og der vederfares ham ondt i hans gode, han vender øjet bort fra dette onde og tænker på, hvor meget ondt han har imod andre og kommer til at se, hvor god Guds vilje er i dette onde, som vederfares ham; dette er at fornyes i sindet og forvandles til en anden fornemmelse, og tænke på, hvad der hører Gud til.

⁹⁴ Sic enim statutum est, Quod Petrus [28] non esset clarificaturus Deum, cum cingeret se et iret, quo vellet, cum [29] tamen non male iret, Sed optima via Iustitiȩ. At cum hac etiam optima [30] Iustitia sua prohibita iret, quo non vellet, Sed quo alius, tunc clarificauit [31] Deum. Ita et [nos] non possumus clarificare Deum, Nisi dum facimus, (W450) [1] que nolumus, etiam in Iustitiis nostris, immo maxime in Iustitiis nostris, [2] in consiliis nostris, in virtutibus nostris. Et sic odisse animam suam [3] Et velle contra proprium velle, sapere contra suum sapere, peccatum [4] concedere contra suam Iustitiam, Stultitiam audire contra sapientiam [5] suam, hoc est ‘crucem accipere’ (Matt 10,38. 16,24) et ‘Christi discipulum fieri’ et ‘transformari [6] nouitate sensus’ etc.

Således er det nemlig fastsat, at Peter ikke klart havde set Guds mening, da ham omgjorde sig og gik hvorhen han ville, skønt han ikke gik mod noget ondt, men den bedste retfærdigheds vej. Men da også denne hans bedste retfærdighed blev forhindret, måtte han gå derhen, hvor han ikke ville, men hvor en anden ville, og da så han Guds mening. Sådan kan også vi først se Guds mening, når vi gør, hvad vi ikke vil, også i vor forståelse af retfærdigheden, ja i høj grad i vor forståelse af retfærdigheden, i vore overvejelser, i vore dyder. Og det således at hade sin sjæl og ville imod det, man egentlig vil, at tænke imod, hvad man selv tænker, at vige for synden imod sin retfærdighed, at høre dårskab imod sin visdom, det er ”at tag sit kors op” og ”blive Kristi discipel”, og at ”forvandles til ny skikkelse”, osv.

⁹⁵ [7] Vnde notandum,

[8] Quod ista Nomina ‘Bona’, ‘Beneplacens’, ‘perfecta’ non dicuntur [9] formaliter de voluntate Dei, Sed obiectiue. Quia non per nostram probationem [10] talis fit voluntas Dei, Sed cognoscitur esse talis; fit ergo ‘bona’ [11] nobis, i. e. agnoscitur esse bona, ‘Beneplacens’, quia optime placet, [12] ‘perfecta’, quia omnia perfȩcit, || i. e. fit nobis ‘bona, beneplacens, [13] perfecta’. || Et sunt hȩc Verba consolationis plenissima.

Her skal man lægge mærke til

at disse ord ”goder”, ”velbehag”, ”fuldkommen” ikke siges formaliter om Guds vilje, men objektivt. For Guds vilje bliver ikke således gennem vor bevisførelse, men den erkendes at være sådan; det bliver altså ”goder” for os, dvs., det erkendes at være goder, ”velbehageligheder”, fordi de behager mest muligt,, ”fuldkommen”, fordi der fuldkommer alting, dvs., det bliver for os ”goder”, ”velbehageligheder”, ”fuldkommen”. Disse ord er fulde af trøst.

⁹⁶ Quia tunc [14] maxime bonum debemus habere animum, quando mala veniunt, quia [15] ibi est bona voluntas Dei; tunc maxime beneplacere, quando displicentissima [16] veniunt, quia ibi est certissime voluntas Dei beneplacens i. e. [17] placibilissima; Et tunc maxime confidere, quando veniunt desperata et [18] perditissima, quia tunc est ibi Voluntas perfecta, omnia perficiens et [19] saluatissima faciens.

For på det tidspunkt bør vi i højeste grad regne vor sjæl for et gode, når der kommer ondt, fordi det så er Guds gode vilje; så er det til størst velbehag, når det, vi er mest imod, kommer, for deri er med sikkerhed Guds velbehagelige vilje, dvs., den, der er mest tiltalende; og da skal vi have størst tillid, når det fortvivlende og det fortabende kommer, for da er det den fuldkomne vilje, der fuldender alt og gør det frelsebringende.

⁹⁷ Quia hec est natura Voluntatis diuinȩ, 1. Reg. 2.: [20] ‘Mortificat et viuificat, deducit ad inferos et reducit.’ Hoc enim dum [21] malefacit, benefacit; dum displicet, optime placet; dum destruit, perficit. [22] Bl. 125b. Ergo oportet non fieri insipientes et ‘conformari huic *sȩculo’, [23] quod Iudicat, sicut sentit et sapit (sapit autem experta et presentia), [24] Sed renouari magis ac magis. quia sic probabitur Voluntas, dum Iudicamus, [25] non sicut experimur et sentimus, Sed in tenebris ambulamus.

For dette er den guddommelige viljes natur: ”Han døder og han gør levende, han fører til helvede og fører op”(1 Sam 2,6). Det gør han nemlig, at han velsigner, idet han forbander; han gør godt, idet han øver ondt; han fuldender, idet han ødelægger. Altså bør vi ikke være tåbelige og ”skikke os lige med denne verden” (Rom 12,2), for den dømmer, sådan som den føler og erkender (men den erkender det, den erfarer, og det nærværende), men fornyes mere og mere. For således vil hans vilje vise sig, mens vi dømmer, ikke sådan som vi erfarer og føler, men vi vandrer i mørke.

⁹⁸ [26] Qui autem nolunt transformari, Ipsi probabunt, quȩ sit indignatio [27] Dei mala, displicens ac perdens: Mala, quia malum infert et damnum; [28] displicens, Quia facit hocipsum malum non patienter ferri, Sed displicere; [29] perdens autem, Quia facit displicentes et Impatientes cadere in obstinationem [30] et damnationem, vbi blasphemiis ac maledictis viuunt, immo [31] moriuntur.

Men de, der ikke vil forvandles, de beviser selv, hvad der er indignation over Guds onde gerninger, som mishager dem og gør dem fortabte: de er onde, fordi han påfører ondt og fordømmeligt; de er ubehagelige, fordi han udvirker, at dette selvsamme onde ikke bæres tålmodigt, men virker ubehag; de virker fortabelse, fordi han bevirker, at de utilfredse og utålmodige falder i ulydighed og fordømmelse, hvor de lever i blasfemi og forbandelse, eller snarere dør.

⁹⁹ [32] ‘Bona’ autem est Voluntas, quia ex malo infert bonum; ‘Beneplacens’, [33] Quia facit id bonum cum gaudio amari et bene ac recte placere (W451) [1] in illo, immo et in malo illo; ‘perfecta’, Quia gaudentes consummat inȩternum [2] et perficit, quod hic incȩpit.

Men ”god” er hans vilje, fordi den ud af det onde påfører noget godt; ”velbehagelig”, fordi han udvirker, at dette gode elskes med glæde og behager ret i ham, ja også i dette onde; ”fuldkommen”, fordi de, der glæder sig, opfylder i evigheden og fuldkommer det, som de her påbegyndte.

¹⁰⁰ [3] Veruntamen hȩc omnia dicta sunt de iis, In quorum potestate est [4] hȩc facere et sui Iuris sunt. Secus in iis, qui aliis prelati sunt, quia ii [5] non agunt, que sua sunt, Sed officium Dei agunt. Ideo tenentur suos [6] subditos regere in Iustitia et non permittere alterum alteri Iniuriam [7] facere. Hic enim non habent potestatem sustinendi Nec patientia hic [8] locum habet. Deo enim non conuenit humilitas et patientia aut subiectio, [9] sed Iudicium, gloria et vindicta. Cuius vices illi agunt. Vbi autem [10] potest sine culpa sua, licet cum damno suo et iniuria sui, debet cedere, sicut [11] dictum est.

Men alt dette siges om dem, i hvem der er magt til at gøre dette og som er af deres egen ret. Ellers af dem, som er præster for andre, fordi de ikke udfører, hvad der er deres eget, men udøver Guds embede. På den måde holdes de til at styre deres underordnede med retfærdighed og ikke tillade, at den ene gør den anden uret. Her har de nemlig ikke magt til at udholde, ejheller har tålmodighed her sin plads. For overfor Gud spiller ydmyghed og tålmodighed eller underkastelse ikke sammen her, det gør derimod dommerembede, herlighed og hævn. Disse udøver deres laster. Men hvor han kan det uden hans brøde, bør han vige, selv om med sin fordømmelse og uretfærdighed, sådan som det er sagt.

¹⁰¹ [12] *Deus diuisit mensuram fidei [12, 3].

[13] Bl. 126. ‘Mensura fidei’ primo intelligi potest, vt sit idem, quod mensura seu [14] modus, secundum quem ipsa fides datur exclusis aliis donis. Et ita non [15] potest capi hic, vt patet, quia ponit diuersa dona dari secundum mensuram. [16] Igitur Secundo accipitur ‘Mensura fidei’ pro eo, quod est Mensura [17] sc. donorum fidei, Idest, in fide sunt multa dona, et qui fideles sunt in [18] eadem fide viuentes, diuersam tamen donorum habent mensuram.

”Gud uddeler troen efter mål”.

”Tro efter mål”, det kan for det første forstås således, at det er det samme som mål eller måde, ifølge hvilken troen selv gives ved siden af andre gaver. Og således kan man ikke her forstå det således, at det betyder, at han påstår, at diverse gaver gives efter mål. Men man kan for det andet forstå ”tro efter mål” på den måde, at det er troens målestok eller gaver, dvs., i troen er der mange gaver, og de, der er trofaste og lever i den samme tro, har dog forskellig målestok for gaverne.

¹⁰² Vocat [19] autem mensuram hanc fidei, Quia extra fidem agentes non habent has [20] donationes et mensuram. Fides enim licet sit vna, vnum baptisma, vna [21] Ecclesia, vnus Dominus, vnus spiritus, vnus Deus, tamen dona varia [22] sunt in ea fide, Ecclesia, dominio etc. Sicut si diceretis: vnicuique sicut [23] diuisit princeps mensuram ciuitatis Seu mensuram domus, i. e. que in [24] domo Vel ciuitate est.

Men han kalder det her troens mål, fordi de, der handler uden tro ikke har disse gaver og dette mål. Selv om nemlig troen er én, én dåb, én kirke, én herre, én ånd, én Gud, så er der dog forskellige gaver i den samme tro, kirke, herredømme, osv. Ligesom hvis du ville sige: for enhver sådan som fyrsten har delt statens mål eller husets mål, dvs., som det forholder sig i huset eller i staten.

¹⁰³ [25] Vel melius: Quia fides est hȩc omnia. Quia fides nihil aliud est [26] quam obedientia spiritus. Obedientiȩ autem spiritus diuersi sunt gradus. [27] Quia alius in illo, alius in alio obedit et credit, et tamen omnes in vna [28] fide sumus. Sicut vna Est obedientia ciuitatis ad principem, Sed tamen [29] diuersi modi obediendi, vt nullus alterius modum suo neglecto presumat [30] et fiat confusio ciuitatis et rebellio seditiosa.

Eller bedre: Fordi troen er det altsammen. Fordi troen ikke er andet end lydighed mod ånden. Men lydighed mod ånden forekommer i forskellige grader. For den ene adlyder og tror på det ene, den anden må noget andet, og dog lever vi alle i én tro. Således er statens lydighed mod fyrsten én, men dog er der mange måder at være lydig på, så at ingen skal lade hånt om sin egen og foretrække en anden måde, så vil der blive forvirring i staten og et oprørsk mytteri.

¹⁰⁴ [31] Siue prophetiam | secundum rationem fidei | [12, 6].

[32] Supra ostendit, quomodo erga Deum nos habere oporteat, Scil. per [33] renouationem mentis et Sanctificationem corporis, Vt probemus, Quȩ (W452) [1] sit voluntas Dei. Hic nunc vsque in finem Epistolȩ docet, Quomodo [2] erga proximum, Et latissime explicat preceptum hoc diligendi proximi. [3] Sed mirum est, quam non curetur tanta tanti Apostoli, immo Spiritus [4] sancti Eruditio tam manifesta.

”Den, der har profetisk gave, skal bruge den i overensstemmelse med troen”.

Ovenfor har han vist, hvordan vi skal forholde os overfor Gud, nemlig ved fornyelse af sindet og helliggørelse af legemet, så at vi kan påvise, hvad der er Guds vilje. Herfra og indtil slutningen af brevet lærer han, hvorledes vi skal forholde os overfor næsten, og han forklarer udførligt budet om at elske næsten. Men det er mærkeligt, at det ikke bekymrer en så stor apostel så meget, men at han gør så meget ud af helligåndens undervisning (?).

¹⁰⁵ Et nescio, quibus aliis nugis occupamur [5] in struendis Ecclesiis, in dilatandis possessionibus Ecclesiasticis, In cumulandis [6] pecuniis, In multiplicandis ornamentis et vasis aureis et argenteis, [7] In parandis organis pompisque aliis visibilibus. Et in iis Summam totius [8] pietatis constituimus, nihil de iis solliciti, quȩ hic precipit Apostolus, [9] Vt omittam Monstra Superbiȩ, ostentationis, Auaritie, luxurie, Ambitionis, [10] quȩ in istis fiunt.

Og jeg véd ikke, med hvilke andre narrestreger vi skal optage os selv, når vi udruger menighederne, når vi spreder kirkens besiddelser, når vi samler penge sammen, når vi mangedobler smykkerne og guldkarrene og sølvkarrene, når vi stiller organer, pomp og andre ydre ting til rådighed. Og i dette fastsætter vi hele fromhedens sum, men ingen af de bekymringer, som apostelen her foreskriver; og så ser jeg helt bort fra de uhyrer af overmod i fremvisningen, gerrighed, luksus, ambitioner, som finder sted i disse ting.

¹⁰⁶ [11] Igitur Dicit primo Contra pseudoprophetas. Prophetia enim debet [12] haberi et exerceri ‘secundum rationem fidei’. Contra quod agunt, Qui [13] ex humano sensu prophetant et coniecturis probabilibus in operibus Vel [14] signis creaturȩ perceptis, Vt qui ex astris Dei consilium presagiunt aut [15] alias ex probabili opinione sua. Nam prophetia, que venit ex Deo, sic [16] Bl. 126b. venit, vt sit contra omnem sensum Et *velut impossibile asserat. Ideo [17] prouocat ad incredulitatem plurimos, Cum omnia, que ad veritatem [18] eiusmodi prophetiȩ pertinent, sint desperata et contrarium, vt videtur, [19] promittentia.

Derfor taler han først og fremmest imod de falske profeter. For profeterne bør opfører sig og handle ”i overensstemmelse med troen”. Men imod det handler de, som profeterer ud fra menneskelige fornemmelser og iagttager sandsynligheder, som giver sig udslag i gerninger eller tegn hos skabningen, som f.eks. de mennesker, forudsiger Guds råd ud fra stjernene, eller andre ting ud fra, hvad de finder sandsynligt. For den profeti, der kommer fra Gud, kommer således, at den vil være imod al fornemmelse og vil hævdes at være umuligt. Derfor provokerer den mange til vantro, skønt, som det synes, alt, hvad der har med den slags profetis sandhed at gøre, er fortvivlet og modsat det forjættede.

¹⁰⁷ Talis erat, Quando Iere⌊mias 32 (Jer 32,15). In ipsa obsidione Ierusalem, [20] Vbi iam omnia erant desperata, prophetauit dicens: ‘Hec dicit [21] Dominus: Adhuc possidebuntur domus et agri et vinee in terra ista’, [22] cum tamen iam essent omnia Vastata et ipsa ciuitas iam migraret. Vnde [23] et ibidem Exclama[t] Iere⌊mias: ‘Dominus Magnus consilio et incomprehensibilis [24] cogitatu.’ (Jer 32,19) Econtra cum prophetaret ruinam ciuitatis et migrationem, [25] illi non crediderunt, cum huius nulla essent signa, Sed potius [26] contraria, Scil. Munitiones, vires, auxilia, ita vt Impossibile fieret Adeo, [27] Vt 28. Ananias ex talibus Indiciis auderet contrarium prophetare, cum [28] tamen esset propheta.

Sådan var det, da Jeremias profeterede (Jer 32,15). Da han selv var fanget i Jerusalem, dengang allerede alt var fortvivlende, profeterede han og sagde: ”Dette siger Herren: Der skal igen købes huse og marker og vingårde i dette land”, skønt dog alt var ødelagt og byen selv allerede migreret. Derfor råbte Jeremias det samme sted: ”Herre, stor er du i råd og uigennemtrængelige overvejelser”. Modsat da han havde profeteret om byens ruin og udvandringen, troede de ham ikke, da der ikke var noget tegn på det, men snarere på det modsatte, nemlig højborge, hærstyrker, hjælpetroper, så at det i den grad syntes umuligt, at Ananias (Hananja) ud fra den slags indicier vovede at profetere det modsatte, skønt han dog var en profet.

¹⁰⁸ Nam non tantum falsi prophetȩ, Sed etiam veri [29] in hoc puncto facti sunt falsi, dum obliti sunt ‘secundum rationem fidei’ [30] prophetare. Sic enim Natan Errauit 2. Re. 7., cum suaderet Dauid [31] Edificium templi. Et Numeri 24. (4 Mos 22,21) Balaam Errauit ac falsus est factus [32] propheta, qui tam eximia tamen prenunciauit.

For ikke blot de falske profeter, men også de sande bliver på det punkt gjort falske, når de glemmer at profetere ifølge troens regel. Således fortæller nemlig Natan i 2 Sam 7,3, da han overtalte David til at bygge templet. Og i 3 Mos 22,21 fejlede Bileam og blev gjort til en falsk profet, som dog allerede havde forudsagt det ekstraordinære.

¹⁰⁹ [33] Item 3. Reg. vlt⌊imo Micheas prophetauit contra omnium sensum [34] Achab periturum, cum tamen non nisi Indicia victoriȩ | futurȩ et certȩ | (W453) [1] vndique starent fortissima. Vnde et Zedechias illis confidens prophetauit [2] contra eum. Quare prophetia vera non est, quȩ habet experimentum [3] Vel argumentum humanum. Ideo dicit: ‘Secundum Rationem’ [4] seu ‘comparationem’. ‘Analogia’ enim grȩce ab aliquibus ‘ratio’, ‘comparatio’, [5] ‘proportio’, ‘collatio’, ‘Similitudo’ dicitur, q. d. Apostolus: Si [6] vis prophetare, ita prophetes, Vt fidem non excedas, vt possit fidei proprietati [7] consonare. Quod teu⌊tonice dicitur: Es ellicht ym. Es sihet ym [8] gleich, i. e. habet proprietatem, similitudinem, conuenientiam cum illo.

Det samme ses 1 Kong 22,17f. Mika profeterede imod alles anskuelse, at Akab ville gå til grunde, skønt der dog kun over var særdeles sikre tegn på en fremtidig sejr. Derfor profeterede også Zedekias imod ham i tillid til disse tegn. Derfor er den profeti ikke sand, som har sin grund i menneskelig erfaring eller argumenter. Derfor siger han ”ifølge troens ratio” (Rom 12,6), eller ved sammenligning. Det græske ord ”analogia” siges af nogle at betyde ”fornuft”, ”sammenligning”, ”forhold”, ”sammenholdelse”, ”lighed”, så apostelen altså siger: 'Hvis du vil profetere, så profetér således, at du ikke dræber troen, at din profeti kan spille sammen med troens egenskaber. Hvilket på tysk kan siges således: Det ligner den; det ser ud som en, dvs., det har samme egenskab, samme lighed, samme overensstemmelse som den.

¹¹⁰ [9] Vt Si Monasterium Castro simile spexeris, dicas Analogum castri, [10] i. e. habet proportionem, proprietatem, situm, ac si sit castrum. Ita Vult [11] hic dicere, Quod prophetia debet habere conuenientiam cum fide, Vt [12] sit ‘rerum non apparentium’, Ne forte fiat sapientia mundi, Que est [13] rerum apparentium Vel in effectu Vel causis. Et est notabile hoc verbum. [14] Est itaque ‘Analogia’ ista assimilatio Non actiua ab intellectu, [15] Sed passiua in re Vel potius Neutra, Qua vna res alteri in proprietate [16] colludit et assimilatur.

Hvis du har set klostret ”castrum”, så kan du sige, at det er analogt med en borg, dvs., det har forhold, egenskaber, beliggenhed, som om det var en borg. Sådan vil han her sige, at profetien bør have overensstemmelse med troen, så at den skal handle om virkeligheden, ikke det tilsyneladende, at ikke profetien skal fremkomme ved verdens visdom, som holder sig til de tilsyneladende ting, enten i virkning eller i årsag. Og det ord er værd at lægge mærke til. Derfor er ”analogia” denne sammenligning, ikke den aktive fra forstanden, men den passive i sagen eller snarere den neutrale, hvorved en ting holdes sammen med og sidestilles med en anden.

¹¹¹ Licet ergo noua quidem prophetare, Sed non [17] extra propietatem fidei, idest Vt prophetata habeant nullum experimentum [18] rerum, sed tantum sint signa non apparentium vllo modo, neque [19] in signis neque aliis indiciis, Ne fides pereat per prophetiam Et fiat [20] sapientia in propatulo, quam quilibet Sagax homo possit intelligere et [21] Scire ac similem prophetiam struere. Ac sic prophetia non est prophetia, [22] Sed exhibitio in re et experimentum.

Lad os derfor tænke os, at én og anden vil profetere, men ikke udenfor troens gebet, dvs., at det profeterede ikke har sin grund i noget erfaret, men kun er tegn, der ikke på nogen måde har med tilsynekomster at gøre, hverken i tegn eller i andre antydninger, hvis så troen ikke skal gå til grunde gennem profetien, og hvis der skal være visdom i det offentliggjorte, en visdom, som et hvilket som helst skarpsindigt menneske kan forstå og kende og frembringe en lignende profeti. Og på den måde er profetien ikke profeti, men en fremstilling af en sag og en erfaring.

¹¹² [23] Bl. 127. * Siue Ministerium, in ministerio [12, 7].

[24] Grȩce enim Est | ‘Diaconiam | In Diaconia’ i. e. ‘in ministerio’. [25] Ministri sunt omnes, Qui Ecclesiasticis officiis seruiunt, Vt Sacerdos, (W454) [1] Diaconus, subdiaconus Et quotquot cum sacris habent agere, preter verbi [2] Dei tractatum, | etiam qui docenti seruiunt, Vt Apostolus de suis ministris [3] sepe loquitur. | Contra hoc itaque agunt primo Ambitiosi, Qui docere [4] volunt || fastidio officii sui ||, cum non sunt solum indocti, quod ferendum [5] est, Sed et gratia docendi carent.

”Den, der har en tjeneste, skal passe sin tjeneste”.

På græsk står der ”diakonia” og ”in diakonia”, dvs., ”i tjenesten”. Alle er tjenere, de, som tjenere i de kirkelige embeder, f.eks. præster, diakoner, subdiakoner, og hvor mange der nu har med det hellige at gøre, udover at fremføre Guds ord, også dem, der tjener ved at undervise, som apostelen ofte taler om sine hjælpere. Imod dette handler derfor først og fremmest de ambitiøse, som vil belære ud fra deres embedes kræsenhed, eftersom de ikke blot er ulærde om, hvad der skal fremføres, men også mangler nådegaven til at undervise.

¹¹³ Non enim satis est esse doctum et intelligentem, [6] Sed gratia etiam requiritur, vt sit ex Deo electus ad docendum. [7] Nunc autem passim irruimus omnes prompti totum mundum docere, [8] Qui nec ipsi intelligimus, que docemus, Et si intelligimus, gratia tamen [9] deest Vel mandatum mittentis Dei. Sic dicit: | Non vos mittite, quia [10] vos serui, non domini. | ‘Rogate dominum messis, vt mittat operarios [11] in messem.’ (Matt 9,38) Idcirco Sit contentus ministerio, qui nescit predicare [12] Vel nondum est vocatus, etiam | si |sciat. || Matt. 25.: ‘Vocauit seruos [13] suos et tradidit illis bona sua’; prius Vocat etc. || (Matt 25,14ff)

For det er ikke nok at være lærd og have forstand, der kræves også nådegave, så man kan være udvalgt af Gud til at undervise. Men nuomstunder trænger vi alle os frem, parate til at undervise hele verden, vi, som ikke engang selv forstår, hvad vi underviser i, og hvis vi forstår det, mangler dog nåden eller mandatet til at være udsendt af Gud. Sådan siger han: Jeg har ikke sendt jer, fordi I tjener jer selv, ikke Herren. ”Bed høstens herre, om at sende arbejdere til høsten”. Lad derfor den være tilfreds med sit embede, som ikke ved at prædike eller endnu ikke er kaldet, også selv om han véd det. (?) ”Han kaldte sine tjenere til sig og betroede dem sit godt”. Først kaldte han osv.

¹¹⁴ Mirum est enim, [14] quantum hic agat bona Intentio, Quȩ fingit nescio quos fructus se posse [15] facere, si predicet, primum Vel indocta, Secundo docta et non vocata, [16] Tertio docta et non habens gratiam. Nam Vocatio Vel inuenit gratiam [17] Vel confert eam, sine qua qui predicat, ‘aërem verberat’ (1 Kor 9,26) et superbit sola [18] stulta opinione fructus.

Det er nemlig mærkeligt, hvor stor en rolle her spiller den gode hensigt, som lader som om den ikke véd, hvor mange frugter den kan fremkalde, hvis den prædiker, først de ulærde, dernæst de lærde, men ikke kaldede, for det tredje de lærde som mangler nåden. For kaldelsen finder nok nåden eller bidrager til den, uden den vil den, der prædiker, ”fægte i luften” og kun, hvis han er dum, være stolt over frugten.

¹¹⁵ Prȩtereo eos, quos nunc passim Episcopi et [19] patres ordinum promouent ad Ambonem, insulsissimos homines et ineptissimos, [20] Quos, etiamsi vocatos et missos velimus dicere, non possumus, [21] eo quod vocantur inepti et indigni, Et hoc ex ira Dei sic subtrahentis [22] verbum suum propter peccata nostra et multiplicantis loquaculos et [23] verbosos garritores.

Derudover dem, som nu overalt biskopper og fædre fremfører til ordination; de er ubegavede og uegnede mennesker, og selv om vi ville sige, at de var kaldede og sendte, så kunne vi dog ikke sige det, fordi de må kaldes uegnede og uværdige; dette sker ud fra Guds vrede, som holder sit ord tilbage på grund af vores synd og forøger mængden af snakkesalige og tomhjernede narrehatte.

¹¹⁶ [24] Siue qui docet, in doctrina [12, 7].

[25] Multi habent gratiam docendi, Licet non magnam eruditionem, Alii [26] vtrunque et hii optimi, Vt S. Aug⌊ustinus, Amb⌊rosius, Hiero⌊nymus. [27] Qui ergo ista gratia omissa aliis se implicat, peccat contra hoc mandatum [28] Apostoli, immo Dei, maxime si sunt vocati et positi in doctrinam huiusmodi, [29] Licet tales non vocentur modo. Quia ‘veritatem non audiunt [30] tenerȩ auricule mordacem’. Nam de Vocatis potissimum agit Apostolus. [31] Sic enim in Epistolis semper inculcat vocationem sui, Quia sine vocatione [32] Dei neque ministerium Neque doctrina prosperatur. Vnde diabolo instigante, (W455) [1] Sicut ministri arrogant sibi doctoratum, Ita econtra doctores [2] fugiunt doctoratum, vt sic vtrinque impediatur opus Dei. Sane et [3] Apostolus 1. Cor. 12. doctorum ordinem ponit in tercio Loco, Sicut et hic.

”Den, der underviser [skal passe] sin undervisning”. (Rom 12,7).

Mange har den nådegave at kunne undervise, selv om de ikke har den store uddannelse, andre har begge dele og de er de bedste, som f.eks. Sankt Augustin, Ambrosius, Hieronymus. Den, der altså besnærer andre, men mangler denne nådegave, han synder imod apostelens befaling, ja imod Guds befaling, især hvis der er mennesker, der er kaldede og anbragt i den slags lære, selv om sådanne ikke blot skal kaldes. For ”sandheden hører de ikke, der holder deres øre bidsk” (?). For apostelen behandler især de kaldede. Sådan påkalder han sig i sine breve altid sin kaldelse, for uden kaldelse fremmes hverken Guds embede eller læren. Derfor sker det ved djævelens anstiftelse, at embedsfolk tilraner sig et læreembede, så at Guds gerning på begge måder hindres. Sandelig stiller apostelen i 1 Kor 12,28 først lærerne ind i som nummer tre. Og således også her.

¹¹⁷ [4] Bl. 127 b. *Siue qui exhortatur, in exhortatione [12, 8].

[5] Doctrinȩ et Exhortationis hȩc est differentia, Quod doctrina Est [6] ignorantium, Exhortatio ad scientes. | Ille ponit fundamentum, iste [7] superedificat. | Qui docet, tradit scientiam, Qui exhortatur, exacuit et [8] mouet ad traditȩ scientiȩ fructum. Ideo ille plantat, iste rigat. Sicut [9] 1. Cor. 3.: ‘Ego plantaui, Apollo rigauit.’ | Et infra: ‘Vt sapiens architectus [10] fundamentum posui, alius autem superedificat.’ |

”Den, der formaner, [skal tage vare på] sin formaning”. Rom 12,8.

Forskellen på læresætninger og formaning er denne, at læresætningen er for de uvidende, formaningenfor de vidende. Den ene lægger grunden, den anden opbygger. Den, der ærer, overleverer viden, den, der formaner, opfordrer og bevæger til, at den overleverede viden bærer frugt. Derfor: den ene planter, den anden vander. Sådan som det hedder i 1 Kor 3,6: ”Jeg plantede, Apollos vandede”. Og senere i vers 10: ”Jeg har som en kyndig bygmester lagt fundamentet, men andre har bygget videre på den”.

¹¹⁸ Tales sunt modo [11] ferme omnes nostri sȩculi concionatores, Qui plantatam fidem rigant, [12] Nisi Vbi predicant nondum predicatum. Qui ergo hanc gratiam habent [13] et vocati sunt, aliis non debent vacare. Quamquam nunc vsu veniat, [14] Vt et Gentilis nouit Horatius: ‘Optat Ephippia bos piger, optat arare [15] Caballus’, Et Nemo sua contentus eat sorte, Sed laudet aliena sequentes. [16] Et Terentius: ‘Sic plerique ingenio sumus, quod nostri nosmet penitet.’ [17] Qui Idonei sunt, hȩc fastidiunt, Qui inepti, anhelant.

Det er omstændighederne for næsten alle vor tids prædikanter: de vander en tro, der er plantet, hvis de ikke prædiker, hvor der aldrig er prædiket før. De skal altså have den nådegave og være kaldede, de bør ikke vikariere for andre. Selv om det nu er kommet i brug, at Horats også er kendt af hedninger: ”Den dovne okse ville ønske en sadel, øget ville ønske at pløje” og ingen vil være tilfreds med sin art, men vil overfor en anden rose efterkommerne. Og Terentius: ”Således er vi mange forstandige, derfor er vi utilfredse med os selv”. De, der er uegnede, væmmes, de, der er uduelige, længes.

¹¹⁹ c

c

¹²⁰c

c