Prepared by Dr. Steve Sohmer 1996. (Rettet til (for den latinske og
den engelske teksts vedkommende) og oversat til dansk i 2005 af Ricardt
Riis. I sin bog om Luthers liv har Melanchthon næsten ordret skrevet
af fra en beretning, der udkom i 1521, vistnok skrevet af Luther selv.
Den findes på internettet i facsimile. (DOCTORIS MARTINI LVTHERI
ACTAE VVORMACIAE IN COMITIIS IMPERIALIBVS Principium. Anno salutis nostrae
M. D. XXI. Se her)
Luthers tekst findes i første spalte, Melanchthons i anden spalte,
min oversættelse i tredie og Steve Sohmers oversættelse til
engelsk i fjerde.
| 1 |
S e q u u n t u r A c t a Reverendi Patris D. Martini Lutheri,
coram Caesare Carolo V. Principibus, Electoribus. & Imperii oridinibus,
in Comitiis Principum Vuormatiae. |
Nu følger den ærværdige fader doktor Martin Luthers
gerninger overfor kejser Karl den Femte, fyrsterne, kurfyrsterne og kejserrigets
adelsmænd i fyrsteforsamlingen i Worms. |
T h e D e e d s of Reverend Father Doctor Martin Luther in the
Assemblies of Princes at Worms before Emperor Charles V, the Princes,
Electors, and the nobility of the Empire follow. |
2
Feria tertia post Dominicam Misericordiam domini, D. M. Lutherus professione
Augustianus, Vuormaciam inuectus est Anno domini post Millesimum quingentesimum,
vigesimo primo, vocatus a Carolo Imperiatore eius appellationis quinto,
rege Hispanianorum Archiduce Austrio, qui primo sui imperij anno prima
comitia in hac vrbe regia celebrauit. |
Anno Salutis Nostrae MDXXI post Dominicam Misericordia Domini, feria
tertia, Doctor Martinus Lutherus, Vuormatiam ingressus est, vocatus a Carolo
Imperatore, eius nomine V. Rege Hispaniarum, Archiduce Austriae &c.
qui primo Imperii sui anno, primum conventum Principum in ea urbe regia
celebravit. |
I året 1521 efter vor frelse tirsdagen efter "Herrens barmhjertigheds
søndag", kom doktor Martin Luther ind i Worms, kaldet dertil af
kejser Karl, med tilnavnet den Femte, spaniernes konge, ærkefyrste
over Østrig osv., som i sit kejserdømmes første år
fejrede sit første fyrsteforsamling i denne kongelige by. |
In the Year of Our Salvation 1521 after Misericordia Domini Sunday
(Second Sunday after Easter), Tuesday, Doctor Martin Luther entered Worms,
called by Emperor Charles, he the fifth King of the Spaniards of <that>
name, Archduke of Austria etc. who in the first year of his Reign celebrated
the first gathering of Princes in that royal city. |
| 3 Cum ante triennium paradoxa quaedam disputanda
proposuisset Vuittenbergae vrbe Saxonum D. Martinus Lutherus aduersus tyrannidem
Romani Episcopi, quae lacerata sunt interim et exusta a multis, a nullo
tamen aut scripturis aut rationibus conuicta. Coepit res ad tumultum spectare,
vulgo causam Euangelij aduersus Clericos tuente. |
Cum autem ante triennium Paradoxa quaedam disputanda proposuisset Vuittebergae
in Saxonibus D. Martinus, adversus Tyrannidem Romani Episcopi, (quae tamen
interea a Pontificiis varie lacerata, damnata & exusta fuerunt, a nullo
tamen aut scripturis aut rationibus convicta) coepit res ad tumultum spectare,
vulgo causam Evangelii adversus Clericos tuente. |
Men siden for tre år siden doktor Martin i Wittenberg i Saksen
havde fremsat nogle paradokser til diskussion, imod den romerske biskops
tyranni (paradokser, som dog i mellemtiden på forskellig måde
var blevet censureret, fordømt og brændt af papisterne, men
på ingen måde gendrevet hverken ud fra skrifterne eller med
grunde), var sagen begyndt at drive imod uroligheder, idet folket så
på evangeliets sag imod kirkefolket. |
However since three years before Doctor Martin had proposed at Worms
in Saxony certain Paradoxes against the Tyranny of the Roman Bishop to
be debated (which nevertheless meanwhile were censured, damned and burned
in different ways by the Papists, yet refuted by no one either by Scriptures
or by logical arguments), the matter began to incline toward a disturbance,
with the people watching the cause of the Gospel against the Clerics. |
| 4 Et ob id bonum videbatur instigantibus Romanis
Legatis vt accerseretur homine feciali caesareo, et literis salui donductus
in hoc a Caesare et Principibus datis |
Et ob id bonum videbatur, instigantibus Romanis Legatis, ut ipse Lutherus,
accerseretur Faeciali Caesareo, & literis salui conductus in hoc a
Caesare & principibus datis. |
Og af den grund besluttede man, eftersom de romerske legater opæggede
urolighederne, at Luther selv skulle stævnes ved den kejserlige herold
og føres til kejseren med frit-lejdebrev fra ham og fyrsterne. |
And for this reason it seemed good, with the Roman Legates stirring
things up, that Luther himself be summoned by the Imperial Herald, and
he was led in this by the Emperor and the princes giving letters of safe
passage. |
| 5 accersitur, venit ac diuertit in curiam Rhodiensium,
vbi hospicio collectus est & a multis comitibus, baronibus, equitibus
auratis, nobilibus, sacrificis & prophanis in imam vsque noctem salutatus
ac requisitus |
Accersitur, venit, ac divertit in Curiam Rhodiensium militum, seu quos
vocant, Tutonici ordinis, ubi hospitio collectus est, & a multis Comitibus,
Baronibus, Equitibus auratis, Nobilibus, Sacrificis & Prophanis in
multam usque noctem salutatus ac requisitus. |
Han blev stævnet, han kom og han gjorde holdt ved de rhodensiske
soldaters lejr, eller som de kaldes, den tyske orden, hvor der blev vist
ham gæstfrihed, og hvor han blev budt velkommen og opsøgt
af mange ledsagere, baroner, ædle riddere, adelmænd, gejstlige
og lægfolk, endog til langt ud på natten. |
He was summoned, he came, and he stopped at the Senate (?) of the soldiers
of Rhodes, or <as> they are called, of the German order, where he stayed
in hospitality and was greeted and sought after even late into the night
by many Companions, Barons, honored Cavalry Officers, and Nobles, Priests
and Laymen. |
| 6 |
Caeterum multis & adversariae partis & aliis, adventus eius
prorsus praeter opinionem acciderat, nam etsi per nuncium Imperialem, &
datis literis publicae fidei, accersitus erat, Tamen quia parcis diebus,
antequam veniret, publice & palam affixis literis eius libri damnati
erant, nemo existimabat eum, hoc praeiudicio condemnatum, adventurum esse. |
Men for mange af de øvrige, og det både fra modstandernes
parti og andetsteds fra, skete hans ankomst imod forventning, for skønt
han var stævnet ved den kejserlige herold og havde fået frit-lejdebreve,
så var dog få dage, før han kom, hans bøger blevet
fordømt, med plakater ophængt offentligt og overalt, og så
ventede ingen, at han ville komme, når han sådan i forvejen
var blevet dømt. |
But to many men both of the opposing party and to others his arrival
happened directly contrary to opinion, for even though he had been summoned
by Imperial messenger and by letters given of public safety, Nevertheless
because, for a few days before he came, his books were condemned by letters
posted publicly and privately, no one thought that he would arrive condemned
by this prejudgment. |
| 7 |
Et cum in vicino oppido Oppenheim, ubi primum haec rescivit Lutherus,
ab amicis eius deliberatio haberetur, ac plaerique consulerent, ne se ipse
exponeret periculo, cum videret haec principia contra datam fidem fieri,
Auditis omnibus, ipse magno animo respondit, Mihi vero, quia vocatus sum,
decretum & certum est ingredi in urbem, in nomine Domini Ihesu Christi,
etiamsi scirem tot Diabolos mihi oppositos, quot sunt tegulae in omnibus
totius orbis tectis, &c. |
Og da der i den nærliggende by Oppenheim, hvor Luther først
erfarede dette, blev holdt rådslagning med hans venner og mange andre,
rådede de ham til ikke at udsætte sig selv for fare, eftersom
man kunne se, at denne begyndelse blev gjort imod det givne løfte.
Luther hørte på dem alle, men svarede modigt: "Eftersom jeg
er stævnet, står det fast og er sikkert, at jeg går ind
i byen i vor Herres Jesu Kristi navn, og det vil jeg gøre, om jeg
så vidste, at der var lige så mange djævle imod mig,
som der er tagsten på alle tage i hele verden, osv". |
And when in the neighboring town of Oppenheim, where Luther first learned
these things, a deliberation was held by his friends and many of them concluded
that he himself should not expose himself to danger, since he saw that
these beginnings were done against a given promise, With all listening,
he himself responded with a courageous spirit, "Because I was
called, it was decreed and is certain that I truly enter the city in the
name of the Lord Jesus Christ, even if I know that as many Devils are opposed
against me as there tiles in all the houses of the entire world, etc." |
| 8 Altero
die post aduentum feria quarta, vir nobilis & Magister equitum imperij
genuinus Vlrichus de Pappenheim a caesare missus ante prandium venit, indicauit
Doctori Martino Caroli mandatum, vt hora promeridiana quarta apud Caesaream
Maiestatem, Principes electores, duces & reliquos imperij ordines constituatur
auditurus ad quid venerit. Quod D. Martinus vt debuit benigne accepit. |
Altero die post adventum eius, feria quarta, Vir nobilis, Magister
equitum Imperii, Ulricus de Pappenheim, a Caesare missus, ante prandii
tempus venit, indicans Doctori Martino Caroli Imperatoris mandatum, ut
hora pomeridiana quarta, apud Caesaream Maiestatem, Principes, Electores,
Duces, & reliquos Imperii Ordines sese sistat, auditurus ad quid accersitus
sit, Quod Doctor Martinus, ut debuit, accepit. |
Dagen efter, at han var kommet, om onsdagen, kom en adelsmand fra det
kejselige kavalleri, Ulrik von Pappenheim, fra kejseren kort før
middag, og han viste doktor Martin kejser Karls befaling, at han klokken
fire om eftermiddagen, skulle fremtræde for den kejserlige majestæt,
fyrsterne, kurfyrsterne, hertugerne og de øvrige adelsfolk fra kejserdømmet,
og så ville han få at høre, hvad han var stævnet
for, hvilket doktor Martin, accepterede, som sig hør og bør. |
On the next day after his arrival, Wednesday, a noble Man, Master of
the Imperial cavalry, Ulrich of Pappenheim, having been sent by the Emperor,
came before luncheon, showing to Doctor Martin the command of Emperor Charles
that at the fourth afternoon hour he present himself before the Imperial
Majesty, Princes, Electors, Dukes and the remaining Orders of the Empire,
he would hear to what he was summoned, Which Doctor Martin, as he ought,
accepted. |
| 9 At statim
post horam quartam auditam eius diei, venit Vlricus de Pappenheim, &
Casparus Sturm faecialis per Germanias Caesareus, quo Caduceatore Vuittenberga
fuit excitus, ac Vuormaciam vsque deductus D. Martinus, inuitauerunt eum,
ac comitabantur per hortum curiae Rhodiensium in diuersorium Palatini Comitis
hi duo. |
Ac statim post horam quartam auditam eius diei, venit D. Ulricus de
Pappenheim, & Casparus Sturm Faecialis per Germanias Caesareus, (quo
Caduceatore e Vuiteberga erat excitus, ac Vuormatiam usque deductus D.
Martinus) qui ipsum evocatum comitabantur per hortum Curiae Rhodiensium,
in diversorium Palatim Comitis. |
Og straks efter, at klokken havde slået fire, kom hr. Ulrik von
Pappenheim og Kaspar Sturm, den tyske kejsers herold, (med ham som fører
var dr. Martin blevet ført fra Wittenberg til Worms), og de ledsagede
den således indkaldte gennem Rhodianersenatets have ind i palatinerledsagernes
opholdsrum. |
And immediately after the fourth hour of that day was heard, D. Ulrich
of Pappenheim came and Caspar Sturm Imperial Herald through Germany, (by
which Truce-Officer Doctor Martin had been called forth from Witteberg
and brought down to Worms) who accompanied the very one called forth through
the garden of the Rhodians' Senate, into the lodging of the Companions'
of Palatine. |
| 10 Et ne quid a turba pateretur quae in iusto
ad Caesaream domum itinere magna fuit, per gradus quosdam quasi furtim,
in auditorium deuenit. Non tamen latuit multos qui ab ingressu vix vi prohibebantur,
plaerique casulas conscenderunt studio visendi. |
Et ne quid a turba pateretur, quae in iusto ad Caesaream domum itinere
magna fuit, per gradus quosdam abditos in Auditorium deductus est, Non
tamen latuit multos, qui ab ingressu vix vi prohibebantur, plaerique pergulas
conscenderunt, studio videndi Lutherum. |
Og for at han ikke skulle lide overlast fra den store mængde,
der befandt sig på den lige vej til kejserens hus, blev han ført
gennem nogle hemmelige trapper ind i forhandlingssalen. Men der var mange,
han ikke var skjult for, og det var dårlig nok, at de med magt kunne
forhindres i at trænge ind, og mange faldt i svime af ivrighed efter
at se Luther. |
And so that he would not be exposed to the crowd which was great in
the just road to the Imperial house, he was led down through some hidden
steps in the Auditorium, nevertheless he was not hidden to many, who were
barely prevented by force from entering, and many fell to blows in eagerness
to see Luther. |
| 11 Cum iam staret
in perspectu Caesareae maiestatis, Principum electorum et ducum, breuiter
omnium
imperij ordinum tum Caesari adfuere, D. Martinus commonebatur ab Vlricho
de Pappenhaim ne quid loqueretur non quaesitum. |
Cum igitur staret in conspectu Caesareae Maiestatis, Principum Electorum
& Ducum, breviter, omnium Imperii ordinum, qui tum Caesari adfuere,
D. Martinus, primum admonitus est ab Ulrico de Pappenheim, ne quid loqueretur
nisi quaesitus. |
Da han derfor stod overfor den kejselige majestæt, kurfyrsterne
og fyrsterne, kort sagt, overfor hele kejserdømmets adel, som dengang
var samlet omkring kejseren, blev doktor Martin først formanet af
Ulrik von Pappenheim om ikke at tale, medmindre han blev spurgt. |
When therefore he stood in the sight of the Imperial Majesty, the Princes,
Electors and Dukes, in short, everyone of the Empire's orders who attended
on the Emperor, Doctor Martin was at first admonished by Ulrich of Pappenheim
not to say anything unless asked. |
| 12 Ita tum Caesareae maiestatis orator Ioannes
ab Eck, (a2r) Officialis generalis Episcopi Treuerensis latine primum,
deinde, germanice eandem sententiam in hunc protulit modum. |
Ibi Caesareae Maiestatis Orator Ioannes Eck, Officialis generalis Episcopi
Treverensis, alta & intelligibili voce, primum latine, deinde germanicae,
iussu Imperatoris dixit & proposuit eandem sententiam, in hunc, aut
ei in effectu similem, qui sequitur modum. |
Dèr talte den kejserlige majestæts talerør, Johannes
Eck, ærkebiskoppen af Triers official, med høj og forståelig
stemme, først på latin, dernæst på tysk, på
kejserens befaling, og forelagde ham følgende anklage eller en anklage
med lignende virkning: |
Then the Orator of the Imperial Majesty, Johannes Eck, of the general
Official of the Bishop of Treves, in a loud and intelligible voice, first
in Latin, then in German, by the order of the Emperor spoke and moved the
following resolution against that man, or one similar in effect to it,
which follows its manner. |
| 13 Caesarea maistas
huc te Martine Luthere acciuit his duabus de causis, Principio, vt libros
hactenus tuo nomine vulgatos, agnoscas hoc coram si tui sunt. Deinde iam
agnitos an omnes pro tuis haberi, an quicquam ex eis reuocare velis. |
Martine Luthere, Sacra & invicta Caesarea maiestas, de consilio
omnium sacri Romani Imperii Ordinum, ad solium Maiestatis suae huc vocari
te iussit, ut his duabus de causis te interrogarem: Primum, fatearis ne
libros hos praesentes (fasce librorum suorum latine & germanice scriptorum
ostenso) qui tuo nomine praetitulati circumferuntur, tuos esse, illosque
pro tuis agnoscas nec ne? & Deinde, an illos & eorundem contenta
retractare & revocare, vel inhaerere eisdem potius & inseverare
velis? |
"Martin Luther, den hellige og ubesejrede kejserlige majestæt
har efter råd fra alle det hellige romerske kejserdømmes adelsmænd
befalet at lade dig kalde herhen til den kejserlige majestæts trone,
for at jeg kan spørge dig om disse to ting: For det første:
Indrømmer du, at nærværende bøger (der ligger
her en samling af dine latinske og tyske bøger) er dine, og anerkender
du dem som dine, ja eller nej? Og for det andet, om du vil tage afstand
fra og tilbagekalde dem og deres indhold, eller du snarere vil holde fast
ved dem og tage dem alvorligt?" |
"Martin Luther, the Sacred and unconquered Imperial majesty, on the
advice of all Ranks of the holy Roman Empire, orders you to be called hither
to the seat of his Majesty, so that I may interrogate you about these two
points: First, do you confess that these books before me (a bundle of your
books in Latin and your writings in German having been displayed) which
circulate under your name are yours, and will you acknowledge those as
yours or not? And Second, whether you want to retract and renounce those
and the contents of the same or rather to cling and acknowledge the same?" |
14 Ad haec Doctor Hieronymus
Sthurff Suicerus Sanctae Gallae qui a Martino stetit, exclamauit, Intitulentur
libri
Sic Officialis Treuerensis ex
libris D. Martini eos qui Basileae simul sunt excussi nominatim recitauit,
inter quos etiam numerabantur Commentarij in psalterium, libellus de bonis
operibus, commentarium in oratione dominicam, praeter alij libelle christiani
non contentiosi. |
Hic, priusquam Lutherus responderet, D. Hieronymus Schurff, qui Doctori
Martino aditus adstabat, exclamavit, Intitulentur libri. Hic Officialis
Treverensis, ex libris D. Martini Lutheri, eos qui Basiliae simul sunt
excusi, nominatim recitavit, inter quos etiam numerabantur Commentarii
in Psalterium, Libellus de bonis operibus, Commentarius in Dominicam orationem,
& praeter hos alii libelli Christiani, non contentiosi. |
Her råbte doktor Hieronymus Schurff, som stod ved siden af Luther
for at hjælpe ham, førend Luther kunne svare: "Lad os høre
bøgernes titler". Så læste officialen fra Trier med
navns nævnelse doktor Martin Luthers bøger, kun undtaget dem,
der samtidig blev udgivet i Basel, blandt dem nævntes kommentaren
til salmerne, bogen om de gode gerninger, kommentaren til fadervor, og
derudover andre kristelige bøger, som ikke var tvivlsomme. |
Here, before Luther responded, Doctor Jerome Schurff, who was standing
quite near Doctor Martin, shouted out, "Let the books be given a name."
This Official of Treves read out by name from the books of Doctor Martin
Luther those which were written at the same time at Basel, among which
also were counted the Commentaries on the Psalter, the Treatise on good
works, the Commentary on the Lord's prayer, and in addition to these other
non-disputatious Christian treatises. |
15 Post haec & ad
haec D. M. ista reddidit germanice ac latinae.
A Caesarea maiestate duo mihi
proponuntur. Primum, an bliros omnes meum nomen habentes, pro meis haberi
velim. Secundum, an stare an vero quicquam reclamare ex his quae hactenus
euulgaui in animum induxerim. Ad quae respondebo vt potero breuiter &
recte. |
Post haec & ad haec D. Martinus ista reddidit latine & germanice:
A Caesarea Maiestate duo mihi proponuntur: Primum, An libros omnes nomen
meum habentes pro meis agnoscere velim? Secundum, An defendere, an vero
quidquam reclamare velim ex ii, quae hactenus per me scripta & aedita
sunt? Ad quae respondebo breviter ut potero, & recte. |
Herefter svarede doktor Martin på dette på latin og tysk:
"Af den kejserlige majestæt er der stillet mig to spørgsmål:
For det første, om jeg vil anerkende alle de bøger, der bærer
mit navn? For det andet, om jeg vil forsvare dem eller om jeg vil tilbagekalde
noget af det, der hidtil er skrevet og udgivet af mig? På det skal
jeg svare så kort og korrekt jeg kan. |
After these and to these Doctor Martin gave these answers back in Latin
and German: "By the Imperial Majesty two things are proposed to me: First,
Whether I wish to acknowlege as mine all the books having my name; Second,
Whether I wish to defend or in fact to denounce something from those writings
which were written and published up to this point by me. To which I shall
respond as briefly as I can and correctly. |
| 16 Primum, libros iam nominatos non possum non
amplecti pro meis. Et eorum quidem nihil vnquam diffitebor. |
Primum, Libros iam nominatos non possum non amplecti pro meis, &
eorum quidem nihil unquam negabo. |
For det første kan jeg ikke andet end anerkende som mine de
bøger, der her er råbt op, og jeg skal ikke nægte noget
i dem. |
"To begin with, I cannot help but embrace as my own the books already
named and I shall never indeed deny anything of them. |
| 17 Caeterum quod sequitur, vt vel asseuerem
pariter omnia, vel reuocem, quod citra scripturae testimonium dictum putatur.
Et quia de fide est quaestio & aniomarum salute. Et quia diuinum verbum
concernit, quae nihil maius est tam in coelo quam in terra, quod nos merito
reuereri conuenit omnes, temerarium, ac iuxta periculosum fuerit, me quidquam
incogitatam proferre. Cum & minus quam pro re % maius quam pro vero
non permeditatus asserere possum, quorum vtrumque me in sententiam ponet
quam Christus tulit cum ait. Qui me negauerit coram hominibus negabo eum
coram patre meo qui in caelis est. |
Caeterum, quod sequitur, ut exponam, an defendere pariter omnia, vel
revocare velim, Quia de fide est quaestio & animarum salute, &
quia divinum verbum concernit, quo nihil maius est, tam in caelo quam in
terra, quod nos merito revereri convenit omnes, temerarium ac iuxta periculosum
fuerit, me quidquam incogitatum proferre, cum & minus quam pro re,
& maius quam pro vero, non praemeditatus, asserere possim, quorum utrumque
me in sententiam adducet, quam Christus tulit, cum ait, Qui me negaverit
coram hominibus, negabo & ego eum coram Patre meo qui in caelis est. |
Så det andet spørgsmål, at jeg skal forklare, om
jeg vil forsvare alt i lige høj grad, eller jeg vil tilbagekalde:
Eftersom der er tale om troen og sjælenes frelse og eftersom det
drejer sig om det guddommelige ord, der er større end alt, både
i himlen og på jorden, og som vi alle skylder at agte efter fortjeneste,
ville det være dristigt og følgelig farligt, hvis jeg fremførte
noget uovervejet, eftersom jeg både, hvis ikke jeg tænkte mig
om, ville kunne holde fast ved noget, der var mindre end sagen og holde
fast ved noget, der var større end sandheden, og begge dele ville
føre mig frem til den tanke, som Kristus fremførte, da han
sagde: 'Den, der fornægter mig overfor mennesker, ham skal også
jeg fornægte overfor min far, som e i himlene'. |
Next, so that I may set forth what follows, whether I want to defend
everything in an equal degree or to renounce, Because the investigation
is about the faith and salvation of souls, and because it concerns the
divine word than which nothing is greater in heaven as on earth, which
is seemly for all of us to be afraid deservedly, it was accidental and
equally dangerous that I publish something unconsidered, since I
could be able to defend both less than matter and greater than the truth,
not previously thought-out, either of which brought me into the thought
which Christ related when He said, 'Who denies me before me, I shall also
deny him before my Father who is in the heavens.' |
| 18 Peto hac de causa, & quidem suppliciter
a caesarea maiestate vostra spacium deliberandi, vt citra diuini verbi
iniuriam, & animae meae periculum interrogationi satisfaciam; |
Peto igitur hac de causa, & quidem suppliciter, a Caesarea Maiestate
spacium deliberandi, ut citra divini verbi iniuriam, & animae meae
periculum interrogationi satisfaciam. |
Af den grund beder jeg derfor allernådigst, at den kejserlige
majestæt vil tilstå mig betænkningstid, så at jeg
kan svare tilfredsstillende på spørgsmålet uden at øve
uret mod det guddmmelige ord og uden fare for min sjæl". |
Therefore I ask, and especially humbly, of the Imperial Majesty for
time for deliberating about this case, so that I may satisfy the one interrogating
without injury to the divine word and danger to my soul." |
19 Ex eo Principum
caepit deliberatio, quam ita reddidit Officialis Treuerensis,
Etiam si tu Martine ex mandato
Caesareo satis intelligere potueris, ad quid accersitus sis, eaque de causa
iam, indignus cui longior cogitandi mora detur, tamen ex clementia Caesarea
maiestas diem vnum indulget meditationi tuae, vt cras ad horam eandem coram
compareas, ea conditione, ne scripta sententiam tuam proponas, sed verbis
exequaris. (a iij v) |
Ex eo Principum coepit deliberatio, quam ita reddidit Officialis Treverensis:
Etsi iam tu, Martine Luthere, ex mandato Caesareo satis intelligere potueris,
ad quid accersitus sis, & ea de causa iam indignus, cum longior cogitandi
mora detur, Tamen ex ingenita clementia, Caesarea Maiestas diem unum indulget
meditationi tuae, ut cras in horam eandem coram compareas, ea conditione,
ne scriptam sententiam tuam proponas, sed verbis exequaris. |
Nu begyndte fyrsterne af forhandle, og Trier-officialen gengav resultatet
som følger: "Skønt du allerede, Martin Luther, ud fra kejserens
befaling i tilstrækkelig grad har kunnet forstå, hvad du er
indstævnet for og olg skønt du allerede er for uværdig
i denne sag til at kunne tilstås længere tid til overvejelse,
vil dog den kejserlige majestæt af sin medfødte barmhjertig
tilstå dig én dag til din overvejelse, så at du i morgen
ved samme tid skal møde personligt frem og fremlægge din opfattelse
mundtligt, ikke skriftligt. |
From that a deliberation of the Princes began, which the Official of
Treves reported thus: "Even if you, Martin Luther, have already been able
to perceive sufficiently from the Imperial order to what you have been
summoned, and already unworthy about that case, since a longer delay is
given for thinking, Nevertheless out of the inborn clemency, the Imperial
Majesty grants one day for your contemplation, in order that tomorrow at
the same hour you appear in person and not set forth your written thought
but relate it orally." |
| 20 Post haec D.
Martinus per faecialem redditus est hospicio suo In qua re non fuit praetereundum,
quod inter eudum ad audiendum Caesaris mandatum, & cum iam esset in
ipso principum consessu Lutherus, ab alijs alia voce commonebatur, Vt esset
forti animo, vt viriliter ageret, ne timeret eos qui corpus tantum possint
occidere, animam non possent Sed potius reueretur eum qui possit &
animam & corpus in geennam detrudere, Item cum steteritis ante reges,
nolite cogitare quod loquamini, dabitur enim vobis in illa hora &c.
Quidam ex circumstantibus clamauit, Beatus venter qui te portauit, sic
iste consumptus est dies. |
Post haec D. Martinus per Faecialem redditus est hospicio suo. In qua
re non fuit praetereundum, quod inter eundum ad audiendum Caesaris mandatum,
& cum iam esset in ipso principum consessu Lutherus, ab aliis, alia
voce, commonebatur, ut esset forti animo, ut viriliter ageret, ne timeret
eos, qui corpus tantum possent occidere, animam non possent, sed potius
metueret sibi ab eo, qui posset & corpus & animam mittere in gehennam.
Item: Cum steteritis ante Reges, nolite cogitare quid loquamini, dabitur
enim vobis in illa hora, &c. |
Herefter blev doktor Martin af herolden bragt tilbage til sit herberge.
For at der i denne sag ikke skulle udelades noget mellem dette at Luther
drog af sted ifølge kejserens befaling og så det, at han nu
stod i fyrsternes forsamling, blev han af andre med stærk røst
opfordret til at være ved godt mod, så han handlede som en
mand, og ikke frygtede dem, som kun kunne slå legemet ihjel, men
ikke sjælen, men sjarere frygte ham, som kunne sende både legeme
og sjæl til helvede. (Matt 10,28) Ligeledes: Når I stiller
foran konger, må I ikke tænke på, hvad I skal sige, for
det skal blive givet jer i den samme time. (Luk 12,11) |
After these Doctor Martin was brought back to his inn by the Herald.
In which matter in order that something not be omitted, between going to
hear the Emperor's order and when Luther was already in the very assembly
of nobles, he was strongly reminded by others in another voice to act manfully
and not to fear those who were able merely to kill his body, but were not
able to kill his soul, but rather to fear that one who could send both
his soul and body into hell. The same: When you (pl.) stand before the
Kings, do not ponder what you say, for it will be given to you at that
hour, etc. |
21 Sequenti feria
quinta post quartam pomeridianam venit faecialis, & assumptum Doctorem
martinum in Curiam Caesaris perduxit, vbi propter Principum occupationes
ad sextam vsque mansit, expectans in magna hominum frequentia seipsam conterente
prae turba.
Cunque consessus factus esset,
& Martinus astaret prorupit Officialis in haec verba |
Sequenti feria quinta, post quartam pomeridianam, venit Faecialis,
& assumptum D. Martinum in Curiam Caesaris perduxit, ubi propter Principum
occupationes ad sextam usque mansit, expectans in magna hominum frequentia,
seipsam conterente prae turba, Cumque consessus factus esset, & Doctor
Martinus astaret, prorupit Officialis in haec verba. |
Den følgende dag, torsdag, efter fire om eftermiddagen, kom
herolden og førte doktor Martin ind i kejserens palads, hvor han
på grund af, at fyrsterne havde travlt, forblev indtil klokken seks;
han ventede mellem en stor mængde mennesker, idet han dog holdt sig
tilbage fra mængden. Og da forsamlingen igen var klar, og doktor
Martin stod foran dem, tog officialen ordet således: |
On the following Thursday, after four in the afternoon, the Herald
came and led Doctor Martin, having been received, into the Palace of the
Emperor, where he remained until six on account of the Princes' affairs,
anticipating a large crowd of men, with he himself spending time before
the throng, And when the assembly was made and Doctor Martin stood before
it, the Official sent forth these words. |
| 22 Caesarea
Maiestas hanc horam tibi dixit Martine Luthere, quandoquidem libros quos
heri recensuimus tuos esse palam recepisti. Caeterum ad quaestionem, an
quicquam eorum irritum haberi velles, an omnia probares quae profiteris,
deliberationem petisti, quae nunc finem habet, etiam si iure impetrare
non debueras longius cogitandi spacium, qui tanto tempore sciuisti ad quod
vocareris. |
Hesterno vesperi Caesarea Maiestas hanc horam tibi dixit Martine Luthere,
Quandoquidem Libros, quos heri recensuimus, tuos esse palam recepisti.
Coeterum ad quaestionem, An quidquam eorum irritum haberi velles, aut omnia
probares quae confiteris? deliberationem petiisti, quae nunc finem habet,
Etiamsi iure impetrare non debueras longius cogitandi spacium, qui tanto
tempore scivisti, ad quid vocareris. |
"Martin Luther, igår fastsatte hans kejserlige majestæt
denne tid for dig, efter at du offentligt havde vedkendt dig de bøger,
som igår blev fremlagt. Men på spørgsmålet om,
hvorvidt du ønskede at få noget i dem bedømt til at
være usagt, eller du ville bevise alt, hvad du har bekendt, bad du
om betænkningstid. Den er nu udløbet, selv om du ifølge
loven ikke burde have fået mere tid til omtanke, eftersom du i så
lang tid har vidst, hvad det var, du blev stævnet for. |
"Martin Luther, yesterday evening the Imperial Majesty told you this
hour, Since you indeed openly accepted the Books which we enumerated yesterday
as yours. But to the question, Do you want something of yours to be considered
null and void, or do you approve everything which you acknowledge, you
sought deliberation, which now has its end, Even if by law you ought not
have demanded more time for thinking, you knew by so much time to what
you were called. |
23 Et fidei negocium tam certum omnibus esse
conueniebat, vt quisque quocunque tempore postulatus, rationem eius certam
& constantem reddere possit, nedum tu tantus & iam exercitatus
Theologiae professor. Age tandem, responde Caesareae postulationi, cuius
benignitatem in impetrando cogitandi spacio pensisti ius, ne libros tuos
agnitos omnes tueri, an vero quicquam retractare.
Haec latine & germanice dixit officialis,
latine tamen virulentius quam germanice. |
Et fidei negotium tam certum omnibus esse conveniebat, ut quisque quocunque
tempore postulatus, rationem eius certam & constantem reddere possit,
nedum tu tantus & tam exercitatus Theologiae professor. Age, tandem
responde Caesareae postulationi, cuius benignitatem in impetrando cogitandi
spacio sensisti. Vis ne libros tuos agnitos omnes tueri? an vero quidquam
retractare? Haec latine & germanice dixit Officialis. |
Og det var den almindelige opfattelse, at troens materier var så
sikre, at enhver, der blev indkaldt til hvilkensomhelt tid, skulle kunne
aflægge sikkert og fast regnskab derom, ikke mindst da du, der er
en så stor og så veløvet teologisk professor. Kom nu,
svar i det mindste på kejserens opfordring, han, hvis velvilje du
har følt, da han, da du bad om det, gav dig tid til at tænke
dig om. Vil du betragte alle dine bøger som noget, du fastholder?
Eller vil du tilbagekalde noget?" Dette sagde officialen på latin
og tysk. |
"And it was agreed by all that the business of faith is so certain
that each one having been summoned at whatever time was able to give back
his sure and unchanging explanation, much more should you so great and
so well trained a professor of Theology. Come, at least answer the Emperor's
demand, whose liberality you perceived in bringing about time for thinking.
Do you want to regard all the books as admittedly yours? or do you in truth
want to retract something?" The Official said these things in Latin and
German. |
24 Respondit D.
Martinus & ipse latine ac germanice, quanquam suppliciter tacite ac
modeste, non tamen sine christiana superbia, & ita quod cuperint aduersarij
orationem & animum abiectiorem Sed multo cupidissime expectarumt reuocationem,
cuius spem ex petito deliberandi spacio nonnullam conceperunt.
Responsio D. Martini Lutheri,
ad quaestionem de recantando sibi propositam. (aiijr) |
Respondit Doctor Martinus, & ipse latine & germanice, quanquam
suppliciter, non clamose, ac modeste, non tamen sine Christiana animositate
et constantia, & ita, ut cupierint Adversarii orationem & animum
abiectiorem. Sed multo cupidissime expectarunt Revocationem, cuius spem,
expetito deliberandi spatio, nonnulli conceperant. Sic autem respondit. |
Så svarede doktor Martin, også han på latin og tysk,
skønt ydmygt, ikke selvudslettende, skønt beskeden, dog ikke
uden kristen ild og udholdenhed, men således, at hans modstandere
ville have ønsket sig, at han havde talt mere modløst. Men
meget ivrigere havde de forventet en tilbagekaldelse, og det håb
var der ikke så få, der havde fået, da han havde bedt
om betænkningstid. Men således svarede han: |
Doctor Martin himself responded in both Latin and German, albeit humbly,
not clamorously, and modestly, not nevertheless without Christian ardor
and steadfastness, and thus, so that his Opponents desired a speech and
a spirit more disheartened. But much more eagerly they await a Retraction,
the hope of which, after the time for deliberating was desired, some men
had conceived. Then he replied in this way. |
| 25 Serenissime DN. Imperator,
Illustrissimi Principes, Clementissimi domini, obediens compareo, per misericordiam
dei obsecrans, Sereniss. Maiestas vestra, dominationesque vostrae Illustriss.
dignetur causam hanc (vt spero) iustitiae & veritatis clementer audire. |
Serenissime D. Imperator, Illustrissimi Principes Clementissimi Domini,
ad praefixum mihi hesterno vesperi terminum obediens compareo, per misericordiam
Dei obsecrans, serenissima Maiestas vestra, Dominationesque vestrae illustrissimae,
dignentur causam hanc (ut spero) iustitiae & veritatis clementer audire. |
"Højvelbårne hr kejser, højtoplyste fyrster, højnådige
herrer, jeg kommer her i dag i lydighed mod den frist, der blev givet mig
igår, og jeg beder ved Guds nåde inderligt om, at Deres højvelbårne
majestæt og I højtoplyste fyrster nådigt vil værdiges
at høre på denne, som jeg håber, retfærdighedens
og sandhedens sag. |
"Most Serene Lord Emperor, Most Distinguished Princes, Most Merciful
Lords, obeying the limit determined for me yesterday evening I appear,
beseeching through the mercy of God, that your most serene Majesty, and
your most distinguished Lordships deign to hear mercifully this case of
(as I hope) justice and truth. |
| 26 Atque si per imperitiam meam vel dignos titulos
cuique non dedero, vel quocunque modo in mores gestusque aulicos pecceuero,
benigniter ignoscere, vt homini non in aulis, sed in angulis monachorum
versato, qui nihil aliud de me testari possum, quam ea simplicitate animi
hactenus me docuisse & scripsisse, vt tantum gloriam Dei & synceram
fidelium Christi institutionem spectarem. |
Atque si per imperitiam meam vel dignos titulos cuiquam non dedero,
vel quocunque modo in mores gestusque aulicos peccavero, benigniter ignoscere,
ut homini non in Aulis, sed in angulis Monachorum versato, qui nihil aliud
de me testari possum, quam ea simplicitate animi hactenus me docuisse &
scripsisse, ut tantum gloriam Dei, & sinceram fidelium Christi institutionem
spectarem. |
Og hvis jeg på grund af min uerfarenhed ikke skulle have givet
nogen de titler, de skulle have, eller hvis jeg på nogen måde
skulle have fejlet med hensyn til hoffets skikke og manere, vil De så
ikke godt nådigt se bort fra det, eftersom jeg er et menneske, der
har færdedes, ikke ved hoffet, men i munkekrogen.Og jeg kan ikke
bevidne andet om mig, end at jeg hidtil har lært og skrevet ud fra
den sjæls enfoldighed, at jeg kun skulle se hen til Guds ære
og den alvorlige uddannelse af de kristtroende. |
And if through my inexperience I have not given worthy titles to someone
or I have erred in some way or other in courtly manners and actions, kindly
forgive since I am a man experienced not in Palaces but in the corners
of Monks, who is able to testify nothing else about myself than that by
that ingenuousness of soul I have learned and written only this, that I
should look only to the glory of God and the genuine education of the faithful
of Christ. |
| 27 Serenissime Imperator,
illustrissimique Principes, ad duos illos articulos heri per S. Maiestatem
vestram mihi, propositos. Sed an libellos recensitos & nomine meo euulgatos
agnoscerem meos, & in his defendendis perseuerare aut reuocare velim,
dedi paratum & planum meum responsum super articulo priore, in quo
adhuc persisto, persistamque in aeternum. Esse videlicet eos libros meos
meoque nomine euulgatos. Nisi forte interim acciderit, vt aemulorum vel
astuta vel sapientia importuna, quicquam in illis mutatum aut deprauate
excerptum sit. |
Serenissime Imperator, Illustrissimi Principes, Clementissimi Domini,
Ad duos
illos Articulos heri per Serenissimam Maiestatem vestram mihi
propositos, scilicet: An libellos recensitos, & nomine meo evulgatos
agnoscerem meos? & in his defendendis perseverare aut revocare velim?
Dedi paratum & planum meum responsum, super Articulo priore, in quo
adhuc persisto, persistamque in aeternum, Esse videlicet eos libros meos,
meoque nomine a me evulgatos, nisi forte interim acciderit, ut aemulorum
vel astutia, vel sapientia importuna quidquam in illis mutatum, aut depravate
excerptum sit. |
Højvelbårne kejser, højtoplyste fyrster, nådige
herrer, på de to spørgsmål, som igår blev stillet
mig af Deres højvelbårne majestæt, nemlig, om jeg anerkender
de bøger, der blev nævnt, og som er udgivet i mit navn, som
mine, og om jeg til stå fast eller tilbagekalde det, der står
i dem, gav jeg igår mit forberedte og simple svar på det første
spørgsmål, og det står jeg fast på i dag, og det
vil jeg stå fast på i evighed, at dette virkelig er mine bøger
og udgivet af mig i mit navn, hvis da ikke der i mellemtiden er sket det,
at noget i dem er blevet ændret eller udeladt, enten ved mine rivalers
list eller ved en uheldig visdom. |
Most serene Emperor, Most distinguished Princes, Most Merciful Lords,
To those two Articles proposed to me yesterday through your Most serene
Majesty, namely: Whether I acknowledge the books examined and published
under my name as mine and whether I want to persist in these defences or
to retract I gave my prepared and clear answer, concerning the previous
Article, in which I continue steadfastly, and I shall continue into eternity,
That those books are manifestly mine and published under my name by me,
unless perhaps in the meantime it happened that either by the cunning of
rivals or by churlish wisdom something in them was changed or was perversely
excerpted. |
| 28 Nam aliud plane non agnosco, nisi quod meum
solius est, & a me solo scriptum, citra omnes cuiusuis industriae interpretationem. |
Nam aliud plane non agnosco, nisi quod mei solius est, & a me solo
scriptum, citra omnis cuiusvis industriae interpraetationem. |
For andet kan jeg simpelthen ikke anerkende, end hvad der kun er mine
bøger og kun er skrevet af mig, og så må man se bort
fra enhver anstrengelse med fortolkningen. |
For clearly I do not acknowledge something else, only that which is
of me only and written by me alone, except the interpretation of all diligence
of any kind. |
| 29 Ad alterum
vero responsurus, rogo S. Maiestas vestra & DN. vestrae dignentur animum
aduertere. Libros meos non esse omnes eiusdem generis. Sunt enim aliqui,
in quibus pietatem fidei & morum adeo simpliciter & euangelice
tractaui, vt ipsimet aduersarij cogantur eos confiteri vtiles, innoxios
& plane dignos lectione christiana, |
Ad alterum vero responsurus, rogo, Serenissima Maeistas vestra, &
Dominationes vestrae dignentur animum advertere. Libros meos non esse omnes
eiusdem generis: Sunt enim aliqui, in quibus pietatem fidei & morum
adeo simpliciter & Evangelice tractavi, ut ipsimet Adversarii cogantur
eos confiteri utiles, innoxios, & plane dignos lectione Christiana. |
Men når jeg skal svare på det andet spørgsmål,
beder jeg om, at Deres højærværdige majestæt og
Deres herskaber vil værdiges at gøre sig klart, at mine bøger
ikke alle er af samme art. Der er nemlig nogle, i hvilke jeg har behandlet
troens og sædernes fromhed så enfoldigt og evangelisk, at endog
mine modstandere tvinges til at anerkende deres nytte, deres uskadelighed
og i det hele taget deres værdighed som kristent læsestof. |
To the second I would respond, I ask, that your Most serene Majesty
and your Lordships deign to turn your attention. "My books are not all
of the same type: For there are some in which I handled the piety of faith
and morals so directly and Evangelically that my Opponents themselves are
forced to admit that those books are useful, blameless, and clearly worthy
of the Christian text. |
| 30 Sed & Bulla quanquam saeua & crudelis
aliquot meos libros innoxios facit, licet & hoc damnet, iudicio prorsus
monstrifico; Si itaque hos reuocare inciperem, obsecro, quid facerem nisi
quod vnus ex omnibus mortalibus eam veritatem damnarem, quam amici &
inimici pariter confitentur, solus omnium confessioni concordi reluctatus. |
Sed & Bulla, quanquam saeva & crudelis, aliquot meos libros
innoxios facit, licet & hos damnet, iudicio prorsus monstrifico. Si
itaque hos revocare inciperem, obsecro, quid facerem, nisi quod unus ex
omnibus mortalibis eam veritatem damnarem, quam Amici & Inimici pariter
confitentur, solus omnium confessioni concordi reluctatus? |
Men endog bullen indrømmer, skønt den er hård og
grusom, at nogle af mine bøger er uskyldige, selv om den også
fordømmer dem med en fuldstændig monstrøs dom. Hvis
jeg derfor begyndte at tilbagekalde dem, jamen, hvad ville jeg så
gøre, andet end ene mand af alle dødelige at fordømme
den sandhed, som venner og fjender i lige grad bekender! Skulle jeg alene
bekæmpe alles enige bekendelse? |
But the Bull, although harsh and cruel, declares some of my books harmless,
also permits to those to be condemned with a absolutely monstrous judgment.
And so if I were to begin to retract those, I beseech you, what would I
do, unless I were the one man of all mortals to condemn that truth, which
Friends and Enemies equally acknowledge, the only man of all fighting against
a united acknowledgment. |
| 31 Alterum genus
est quod in papatum resque papistarum inuehitur tanquam in eos qui suis
& doctrtinis & exemplis pessimis orbem christanum vtroque malo
& spiritus & corporis vastauerint. |
Alterum genus est, quod in Papatum & doctrinam Papistarum invehitur,
tanquam in eos, qui suis & doctrinis & exemplis pessimis, orbem
Christianum utroque malo, & spiritus & corporis vastaverunt, |
En anden slags af mine skrifter er dem, som angriber pavedømmet
og papisternes lære, papisterne, som både med deres læresætninger
og deres slette eksempel øder den kristne verden med åndelige
og legemlige onder. |
There is another type (of my writing) which attacks the Pope and the
doctrine of the Papists, just as against those who by their own doctrines
and worst examples have desolated the Christian world in both direction
by an evil of the soul and the body, |
| 32 Nam id neque negare neque dissimulare quisque
potest, cum experientia omnium & vniuersorum querimonia testes sint
per leges Papae & doctrinas hominum, Conscientias fidelium miserrime
esse illaqueatas, vexatas & excarnificatas, tum (a iiij v) res &
substantias praesertim in hac inclyta Germaniae natione, incredibili tyrannide
deuoratas, deuorarique adhuc sine fine indignisque modis. Et suis met Decretis
ipsi cauent vt (Dist. ix. & xxv. q. i. & ij.) vt Papae leges &
doctrinas euangelio aut patrum sententijs contrarias pro erroneis &
reprobis habeantur. |
Nam neque negare id, neque dissimulare quisquam potest, cum experientia
omnium & universorum quaerimonia testes sint, per leges Papae &
doctrinas hominum conscientias fidelium miserrime esse illaqueatas, vexatas
& excarnificatas, tum res & substantias, praesertim in hac inclyta
Germaniae natione, incredibili Tyrannide devoratas, deverarique adhuc sine
fine indignisque modis: cum tamen suismet legibus ipsi caveant, (ut dist.
9. & 25.q.1. & 2.) Ut Papae leges & doctrinae Evangelio aut
Patrum sententiis contrariae, pro erroneis & reprobis habeantur. |
For man kan hverken nægte eller skjule det, eftersom alles erfaring
og hele verdens klagemål bærer vidnesbyrd om det, at ved pavens
love og menneskers læresætninger er de troendes samvittigheder
på den elendigste måde blevet fanget, rystet og pint, men især
her i den berømte tyske nation er såvel deres penge som deres
ejendom blevet ødet bort af et utrolig tyranni, og de ødes
stadig uden ende og på uværdig måde: Selv om de ifølge
deres egne love (f. eks. dist 9 og 25, spørgsmål 1 og 2) skal
sørge for, at pavens love og læresætninger, som er modsat
evangeliet og fædrenes sætninger skal regnes for vildledende
og falske. |
For no one can either deny or dissimulate this, since the witnesses
are the experiences of everyone and the complaints of all men, that not
only the consciences of the faithful have been most terribly entrapped,
harassed, and tortured through the laws of the Pope and the doctrines of
men, but in particular the money and properties, especially in this famous
nation of Germany, have been devoured by an unbelievable Tyranny, and are
devoured to this day without end and in shameful ways: since nevertheless
they themselves by their very own laws (as in distinctio 9. & 25.,
quaestio 1. & 2.) take care that laws of the Pope and doctrines contrary
to the Gospel or the sayings of the Fathers are to be reckoned erroneous
and false. |
| 33 Si igitur & hos reuocauero, nihil aliud
prestitero, quam vt tyrannidi robur adiecero, & tantae impietati iam
non fenestra sed valuas aperuero, grassaturae latius & liberius quam
hactenus vnquam ausa fuerit, & fiet iure huius reuocationis testimonio
licentiosissime impunitissimae nequitiae illorum regnum misero vulgo longe
intolerabilissimum, & tamen roboratum ac stabilitum, praesertim si
iactatum fuerit id a me factum auctoritate S. Maiestatis vestrae Serenissimi
totiusque Romani imperij, quantum ego, Deus bone, tum fuero opercuoum nequitiae
& tyrannidis. |
Si igitur & hos revocavero, nihil aliud praestitero, quam ut Tyrannidi
robur adiecero, & tantae impietati iam non fenestras, sed valvas aperuero,
grassaturae latius & liberius quam hactenus unquam ausa fuerit, &
fiet huius meae revocationis testimonio, licentiosissimum impunitissimumque
nequitiae illorum regnum, misero vulgo longe intolerabilissimum, &
tamen roboratum & stabilitum, praesertim si iactatum fuerit, id a me
factum authoritate serenissime Maiestatis vestrae, totiusque Romani Imperii.
Quantum ego Deus bone, tum fuero operculum nequitiae & Tyrannidis. |
Hvis jeg nu ville tilbagekalde også disse skrifter, så
ville jeg intet andet udvirke, end at jeg ville gøre tyranniet stærkere,
og åbne ikke et vindue, men hele porte for denne store ufromhed,
så det ville kunne rase videre omkring og mere uhindret end det hidtil
nogensinde har vovet at rase, og så ville vidnesbyrdet i min tilbagekaldelse
blive, at deres herredømme kunne blive det mest vilde og tøjlesløse
af alle, langt det mest utålelige for folket og dog styrket og befæstet,
især hvis man ville prale af, at dette var noget, jeg gjorde ud fra
Deres højærværdige majestæts og hele det tysk-romerske
riges autoritet. Gode Gud, hvilket dække for ondskab og tyranni ville
jeg da ikke blive. |
So if I retracted those, I would offer nothing else than that I would
increase the strength of the Tyranny, and to such great impiety I would
have already opened not the windows but the doors, rioting wider and more
freely than up until now ever dared, and it would be by the testimony of
this my retraction, that the most unrestrained reign and most unpunished
for their wickedness, by far the most intolerable to the wretched commons,
<was> nevertheless strong and stable, especially if I boasted, this
was done by me under the most serene authority of your Majesty and of the
entire Roman Empire. O good God, how great a cover for wicknedness and
Tyranny I would then be. |
| 34 Tertium genus eorum
est, quos in aliquot priuatos & singulares, vt vocant, personas scripsi,
eos sed qui & tyrannidem Romanam tueri, & pietatem a me doctam
labefactare moliti sunt, in hos confiteor me fuisse acerbiorem quam pro
religione aut professione. Neque enim me sanctum aliquem facio, neque de
vita mea, sed de doctrina christi disputo. |
Tertium genus eorum est, quos in aliquos privatos & singulares
(ut vocant) personas scripsi, in eos scilicet, qui Tyrannidem Romanam tueri,
& pietatem a me doctam labefactare moliti sunt. In hos confiteor me
fuisse acerbiorem, quam pro religione aut professione deceat, neque enim
me Sanctum aliquem facio, neque de vita mea, sed de doctrina Christi disputo. |
Der er en tredie slags skrifter. Dem skrev jeg imod privatmænd
og såkaldte enkeltpersoner, nemlig imod dem, som stræbte at
forsvare det romerske tyranni og ødelægge den fromhed, som
jeg lærer. Imod dem må jeg indrømme, at jeg har været
mere hård, end det er passende af hensyn til religionen eller af
hensyn til min profession, for jeg gør ikke mig selv til en helgen,
og jeg disputerer heller ikke om mit liv, men om Kristi lære. |
There is a third type of them, which I wrote against some private and
individual (as they call <them>) persons, against those naturally who
endeavored to defend the Roman Tyranny and to destroy the piety taught
by me. Against those I admit that I was harsher than is fitting for religion
or profession, for I neither make myself someone Holy, nor do I debate
about my life but about the doctrine of Christ. |
| 35 Nec hos reuovare integrum est mihi. Quod
ea reuovatione iterum futurum sit, vt tyrannis & impietas meo patrocinio
regnent & seuiant in populum dei violentius quam unquam regnauerint |
Neque hos revocare mihi est integrum, quod ea revocatione iterum futurum
sit, ut Tyrannis & impietas meo patrocinio regnent, & saeviant
in populum Dei violentius, quam unquam regaverint. |
Heller ikke dem er det passende for mig at tilbagekalde, for igen:
ved en sådan tilbagekaldelse vkil det ske, at tyranniet og ufromheden
hersker med min billigelse, og de vil rase i Guds folk mere voldsomt, end
de nogensinde har hersket dèr. |
Nor is it honest for me to retract those, because by this retraction
it would again happen that Tyranny and impiety would reign by my patronage
and rage more violently against the people of God than they ever reigned. |
| 36 Tamen quia
homo sum & non deus, alio patrocinio meis libellis adesse non possum,
quam ipse Dominus meus iesus Christus affuit suae doctrinae, qui cum coram
Anna de sua doctrina fuisset interrogatus, & alapam a ministro accepit,
dixit. Si male locutus sum, testimonium perhibe de male. |
Tamen quia Homo sum & non Deus, alio patrocinio meis libellis adesse
non possum, quam ipse Dominus meus Ihesus Christus affuit suae doctrinae,
qui cum coram Hanna de sua doctrina fuisset interrogatus, & alapam
a ministro accepisset, dixit: Si male locutus sum, testimonium perhibe
de malo. |
Dog, fordi jeg er et menneske og ikke Gud, kan jeg ikke støtte
mine bøger til anden beskyttelse end den beskyttelsen, min herre
Jesus Kristus gav sin egen lære, da han overfor Annas blev spurgt
om sin lære og fik en lussing af én af tjenerne; da sagde
han: Hvis jeg har talt forkert, så bevis, at det er forkert. (Joh
18,23) |
Nevertheless because I am a Man and not God, I am not able to support
my books by another patronage than my Lord himself Jesus Christ supported
his own doctrine, who when he was before Annas having been asked about
his doctrine and received a blow from the officer said: If I have spoken
badly, produce the evidence about the evil. |
| 37 Si dominus ipse, qui sciebat sese errare
non posse, non tamen decrectat testimonium aduersus suam doctrinam audire
etiam a vilissimo seruo, quanto magis ego fex (sic = bærme) (n37)
non nisi errare potens, debeo expetere & expectare si quis testimonium
reddere velit aduersus meam doctrinam. |
Si Dominus ipse, qui sciebat sese errare non posse, non detrectavit
testimonium adversus suam doctrinam audire, etiam a vilissimo servo, quanto
magis ego sex, non nisi errare potens, debeo expetere & expectare,
si quis testimonium reddere velit adversus meam doctrinam. |
Hvis Herren selv, som vidste, at han ikke kunne tage fejl, ikke afviste
at høre et vidnesbyrd imod hans lære, og det endda fra en
elendig slave, hvor meget mere bør da ikke jeg, der ikke kan andet
end fare vild, opsøge og håbe på, at nogen vil give
vidnesbyrd imod min lære. |
If the Lord himself, who knew that he was not able to sin, did not
refuse to hear evidence against his own doctrine, even from the most worthless
servant, by such much more I six times, only being able to sin, ought to
seek out and hope if anyone wishes to offer evidence against my doctrine. |
| 38 Itaque rogo per misiricordiam dei, S. Maiestas
vestra, Illustriss. dominationes, aut quicunque tandem vel summus vel infimus
possit, reddat testimonium conuincat errores, superet scripturis propheticis
& euangelicis, paratissimus enim ero, si deoctus fuero quemcunque errorem
reuocare, eroque primus qui libellos meos in ignem proijciam. |
Itaque rogo per misericordiam Dei, Sereniss. Maiestas vestra, Illustrissimeque
Dominationes vestrae, aut quicunque tandem, vel summus vel infimus possit,
reddat testimonium, convincat errores, superet scripturis Propheticis &
Apostolicis, paratissimus enim ero, si edoctus fuero, quemcunque errorem
(r)evocare, eroque primus, qui libellos meos in ignem proiiciam. |
Derfor beder jeg ved Guds barmhjertighed Deres højvelbårne
majestæt, Deres højtoplyste herskaber, eller hvemsomhelst
ellers, høj eller lav, der kan det, om at afgive vidnesbyrd, om
at tilbagevise fejlene, om at overvinde mig med de profetiske og apostolske
skrifter; hvis nemlig jeg bliver belært, vil jeg være mere
end villig til at tilbagekalde en hvilkensomhelst vildfarelse, og jeg skal
selv være den første til at kaste mine bøger i ilden. |
And so I ask through the mercy of God, Most Serene Majesty and your
Most Exalted Lords, for someone finally, either the highest <ranked>
or the lowest be able to give evidence, refute the errors, gain the upper
hand by the Prophetical and Apostolic writings, for I will be the most
prepared, if I will taught, whatever error to retract, and I will be the
first to cast my books into the fire. |
| 39 Ex his arbitror
liquidum fieri, me satis curasse & ponderasse discrimina & pericula
seu studia & dissentiones meae doctrinae occasio- (aiiijr) ne in orbe
excitata, de quibus heri grauiter & fortiter admonitus fui. |
Ex his arbitror liquidum fieri, me satis curasse & ponderasse discrimina
& pericula, seu studia & dissensiones, meae doctrinae occasione
in orbe excitata, de quibus heri graviter & fortiter admonitus fui. |
Ud fra det, jeg her har sagt, mener jeg, det er klart, at jeg taget
tilbørligt hensyn til og i tilstrækkelig grad overvejet risici
og farer, eller den iver og den uenighed, som er blevet opvækket
i verden i anledning af min lære, som jeg igår blev alvorligt
og kraftigt formanet om. |
From these I reckon that it is made clear that I have considered and
reflected on the risks and dangers enough, or the passions and disagreements
stirred up in the world on the occasion of my doctrine, about which I was
gravely and forcefully warned yesterday. |
| 40 Mihi plane omnium iucundissima facies ista
in rebus est, videre ob verbum dei studia & dissentiones fieri. Is
enim est verbi dei cursus casus & eventus, Sicut dicit. Non veni pacem
mittere, sed gladium, veni enim separare hominem aduersus patrem suum &c. |
Mihi plane omnium iucundissima facies ista in rebus est, videre ob
verbum Dei studia & dissensiones fieri, Is enim est verbi cursus, casus
& eventus, Nam dicit, Non veni pacem mittere sed gladium, Veni enim
separare hominem adversus patrem &c. |
Men i mine øjne er denne situation det mest opmuntrende af alt:
at se, at der bliver iver og uenighed på grund af Guds ord. For han
er nemlig ordets forløb, ordets tilfælde og ordets begivenhed,
for han sagde: Jeg er ikke kommet for at bringe fred, men sværd,
for jeg er kommet for at sætte skel mellem en mand og hans far osv.
(Matt 10,34f). |
Clearly that condition in matters is the most pleasing of all to me,
to see on account of the word of God passions and disagreements brought
about, for He is the way, the outcome and result of the word, For he said,
I did not come to bring peace but a sword, For I came to divide the man
against the father etc. |
| 41 Proinde cogitandum nobis est, quam deus noster
sit mirabilis & terribilis in consilijs suis, ne forte id quod post
dandis (sic) studijs tentatur, si a damnato verbo dei exordiamur, vergat
potius in intolerabilem malorum diluuium. Et curandum sit, ne adulescentis
huius optimi Caroli (qui quo post deum multa spes est) infaelix, inauspicatum
fiat imperium. |
Proinde cogitandum nobis est, quod Deus noster sit mirabilis &
terribilis in consiliis suis, ne forte id, quod tantis studiis tentatur,
si a damnato verbo Dei exordiamur, vergat postea potius in intolerablie
malorum diluvium, & quod cavendum sit, ne Adolescentis huius optimi
Principis Caroli (in quo post Deum
multa spes est) infaelx & inauspicatum fiat Imperium. |
Følgelig må vi overveje, eftersom vor Gud er underfuld
og forfærdelig i sine domme, om ikke det, som man prøver på
med så stor iver, hvis vi begynder med at fordømme Guds ord,
bagefter snarere vil vise sig at være en ubærlig syndflod af
ondt, og vi må overveje, at det må undgås, at fyrst Karls
regering skal blive ulykkeligt og med dårligt varsel, denne unge
gode fyrste, fra hvem vi næst Gud håber så meget. |
Accordingly we must ponder, since our God is wonderful and terrible
in his counsels, lest by chance that which is attempted in such great studies,
if we begin from the condemned word of God, turns afterwards rather into
an intolerable flood of evils, and what must be avoided, that the Reign
of this best Youth Charles the Prince (in whom after God there is much
hope) be made misfortunate and inauspicious. |
| 42 Possem lodupletibus exemplis scripturae de
Pharaone rege Babylonis & regibus Israel rem declarare, qui tum sese
maxime perdiderunt, cum sapientissimis consilijs sua regna pacificare &
stabilire studuerunt. |
Possem locupletius Exemplis scripturae, de Pharaone, Rege Babylonis,
& Regibus Israel rem declarare, qui tum sese maxime perdiderunt, cum
sapientissimis consiliis sua Regna pacificare & stabilire studuerunt. |
Jeg ville nok kunne forklare sagen med talrige eksempler fra skriften,
om Farao, om den babylonske konge og Israels konger, som dengang i høj
grad ødelagde sig selv, skønt de stræbte efter at pacificere
og stabilisere deres kongedømme ud fra de viseste rådgivere. |
I would have been able to demonstrate the matter more fully by Examples
from scripture, about Pharaoh, the King of Babylon, and the Kings of Israel,
who back then most especially destroyed themselves, since they were eager
to pacify and stabilize their Reigns by the wisest counsels. |
| 43 Ipse est enim qui compraehendit astutos in
astutia sua, & subuertit montes antequam cognoscat. Itaque timore dei
opus est. |
Ipse est enim qui compraehendit astutos in astutia sua, & subvertit
montes antequam cognoscant. Itaque timere, Dei opus est. |
Det er nemlig Gud selv, der fanger de snedige i deres snarer og vender
bjerge om, før de véd af det. Derfor er det nødvendigt
at frygte Gud. |
For it is he himself who grasps the crafty in his cunning, and he overturns
mountains before they know. And so it is necessary to fear God. |
| 44 Non haec dico, quod opus sit mea vel doctrina
vel monitione tantis verticibus, sed quod obsequium meae Germaniae debitum
subtrahere non debuerim. |
Non haec dico, quod opus sit mea vel doctrina vel admonitione tantis
verticibus, sed quod obsequium meae Germaniae debitum subtrahere non debuerim. |
Jeg siger ikke dette, fordi der i disse urolige tider er brug for hverken
min lære eller min formaning, men fordi jeg ikke bør forholde
Tyskland min skyldige lydighed. |
I do not say these because there is need either for my doctrine or
my warning in these whirlwinds, but because I ought not to turn aside the
obedience owed my Germany. |
| 45 Et his me S.
Maiestati vestrae, dominationibusque vestris commendo, humiliter rogans,
ne patiantur studijs aduersariorum me sine causa sibi reddi inuisum. Dixi. |
Et his me Sereniss. Maiestati vestrae, Dominationibusque vestris commendo,
humiliter rogans, ne patiantur studiis Adversariorum me sibi sine causa
reddi invisum.
DIXI |
Og hermed anbefaler jeg mig til Deres højvelbårne majestæt,
og til Deres herskaber, idet jeg ydmygt beder om, at de ikke vil finde
sig i, at jeg ved mine modstanderes anstrengelser skal blive forhadt. Jeg
har talt. |
And I entrust myself to these your Powers and to your most Serene Majesty,
humbly asking, that they not permit me to be rendered hateful to them by
the efforts of my Adversaries without cause. I HAVE SPOKEN". |
| 46 His dictis,
Orator imperij increpabundo similis dixit me non ad rem respondisse, nec
debere in dubium vocari quae olim in concilijs essent damnata & definita,
ideo a me peti simples non cornutum responsum. An velim reuocare vel non. |
His dictis, Orator Imperii increpabundo similis, dixit, eum non ad
rem respondisse, nec deberi in quaestionem vocari, quae olim in Conciliis
essent damnata, & definita, Ideo ab eo peti simplex & non cornutum
responsum, An velit revocare vel non? |
Til disse ord sagde den kejserlige ordfører, som én,
der skælder ud, at Luther ikke havde svaret på spørgsmålet,
og at han ikke burde så tvivl om sager, som forlængst var blevet
fordømt og fastslået af koncilerne. Derfor blev der krævet
et simpelt og ikke indviklet svar, om han ville tilbagekalde eller ej? |
To these words, the Orator of the Empire similar to one accusing, said,
that Luther did not respond to the point, nor ought he have been called
into question things which long ago in Councils had been condemned and
defined, For that reason a simple and not complicated response was asked
of him, Whether he wanted to retract or not? |
47 Hic ego.
Quando ergo S. M. vestra, dominationesque
vestrae simplex responsum petunt, dabo illud neque cornutum neque dentatum
in hunc modum. Nisi conuictus fuero testimonijs scripturarum, aut ratione
euidente (nam neque Papae neque Concilijs solis credo cum constet eos erasse
saepius, & sibijpsis contradixisse) victus sum scripturis a me adductis,
& capta conscientia in verbis Dei reuocare neque possum neque volo
quicquam, cum contra conscientias agere neque tutum neque integrum sit.
Got helff mir. Amen. |
Hic L U T H E R U S, Quando ergo Sereniss. Maiestas vestra, Dominationesque
vestrae simplex responsum petunt, dabo illud, neque cornutum neque dentatum
in hunc modum: Nisi convictus fuero testimoniis scripturarum, aut ratione
evidente, (nam neque Papae neque Conciliis solis credo, cum constet ea
errasse saepius, & sibiipsis contradixisse) victus sum scripturis a
me adductis, captaque est conscientia in verbis Dei, revocare neque possum
neque volo quidquam, cum contra conscientiam agere, neque tutum sit neque
integrum. Die stehe ich / Ich kan nicht anders / Gott helff mir. Amen.
(sic) |
Hertil svarede Luther: "Siden Deres kejserlige Majestæt og Deres
herskaber forlanger et ligefremt svar, saa vil jeg give et, som hverken
stanger eller bider, således: Med mindre jeg bliver overbevist ved
vidnesbyrd af skriften eller ved indlysende grunde -- thi jeg tror hverken
paven eller koncilerne alene, fordi det ligger for dagen, at de flere gange
har faret vild og modsagt sig selv, -- og eftersom jeg ved de skriftsteder,
som jeg har anført, er fanget i min samvittighed ved Guds ord,saa
kan og vil jeg intet genkalde, fordi det ikke er rådeligt og ikke
er retskaffent at handle mod samvittigheden. Her står jeg, jeg kan
ikke andet. Gud hjælpe mig! Amen." |
Here Luther, "Since your most Serene Majesty and your Powers seek a
simple response, I will give that, neither sophistical nor pointed in this
way: Unless I shall be refuted by the testimonies of the scriptures or
by evident reason, (for I believe neither in the Pope nor in the Councils
alone, since it is agreed that they have rather frequently errred and have
contradicted themselves) I am defeated by the writings prompted by me,
and my conscience having been caught in the words of God, I am not able
to retract nor do I want whatever is neither safe nor upright, since it
goes against my conscience. Here I stand I can do nothing else. God help
me. Amen." |
| 48 Orationem hanc
a Martino habitam in consultationem deduxere Principes, examinatam conuellere
coepit officialis Treuerensis, hoc pacto. |
Orationem hanc a Doctore Martino habitam, in consultationem deduxerunt
Principes. Examinatam convellere coepit Officialis Treverensis hoc modo. |
Denne tale, holdt af doktor Martin Luther, førte fyrsterne ind
i en forhandling. Trier-officialen begyndte så at angribe undersøgelsen
på følgende måde: |
This oration delivered by Doctor Martin, the Princes moved into deliberation.
The Official of Treves begin to attack the examination in this way. |
| 49 Immodestius tu Martine
respondisti quam tuam personam deceat, (biv) & adeo non ad propositum.
Libros varie partiris, verum ita vt ad interrogationem nihil faciant omnia. |
Immodestius tu Martine respondisiti, quam tuam personam deceat, &
adeo non ad propositum, Libros varie partiris, verum ita, ut ad interrogationem
nihil faciant omnia. |
Du har svaret mere frækt, Martin, end det bør sig for
din person, og dertil ikke svaret på spørgsmålet; du
deler bøgerne på forskellig måde, men sådan, at
det hele ikke tjener til opklaring af sagen. |
"Martin, you have responded more impudently than befits your person,
and moreover not to the proposition, you divide the Books in different
ways, but in such a way that they all contribute nothing to the investigation. |
| 50 Quod si eos recantasses in quibus errorum
tuorum magna pars est, haud dubie Caesarea maiestas ex ingenita clementia
reliquorum qui boni sunt persecutionem non toleraret. |
Quod si eos recantasses, in quibus errorum tuorum magna pars est, haud
dubie Caesarea Maiestas, & ingenita clementia, reliquorum, qui boni
sunt, persecutionem non toleraret. |
Sagen er, at hvis du havde trukket dem tilbage, hvori den største
del af dine fejl er, så ville uden tvivl den kejserlige majestæt
og hans medfødte barmhjertighed ikke have tilladt, at de øvrige,
som er gode nok, blev forfulgt. |
The fact is that if you would have recanted those in which the great
part of your errors is, without a doubt the Imperial Majesty and his inborn
clemency would not tolerate the persecution of the rest of them which are
good. |
| 51 At tu quae vniuersale Constantiense concilium
damnauit, ex vniuersa germanica natione congregatum resuscitas, et per
scriptura conuinci vis, in quo vehementer deliras. |
Atque tu, quae universale Constantiense Concilium damnavit, ex universa
Germanica natione congregatum, resuscitas, & per scripturam vinci vis,
in quo vehementer deliras. |
Men du genopliver det, som det almindelige koncil i Konstanz har fordømt,
samlet fra hele den tyske nation, og du vil besejres af skriften, skønt
du selv er helt afsindig i den. |
However you revive what the universal Council of Constance, assembled
from the entire German nation, condemned, and you want to be defeated through
scripture, in which you violently rant. |
| 52 Quid enim attinet nouam disputationem celebrare
de rebus per tot saecula ab acclesia (sic) et concilio damnatis? Nisi forte
cuiuis de quocunque reddenda ratio est. |
Quid enim attinet novam Disputationem celebrare de rebus per tot secula
ab Ecclesia & Concilio condemnatis? Nisi forte cuivis de quocunque
ratio reddenda est. |
For hvad nytte skal det til at oprejse en ny disputation om ting, som
for så mange århundrede siden blev fordømt af kirken
og koncilerne? Hvis det da ikke skal være sådan, at der skal
aflægges regnskab for enhver om hvadsomhelst. |
For what does it matter to make known a new Controversy about matter
condemned for so many ages by the Church and the Council? Unless by chance
an explanation must be rendered to any one about anything whatsoever. |
| 53 Quod si semel peruicerit, vt scripturis donuincendus
sit quicunque Concilijs & ecclesiae sententijs contradicit, nihil habebimus
in christianitate certum vel determinatum. |
Quod si semel pervicerit, ut scripturis convincendus sit, quicunque
Conciliis & Ecclesiae sensis contradicit, nihil habebimus in Christianitate
certum vel determinatum. |
For hvis han bare én gang kom igennem med det synspunkt, at
enhver, der modsiger koncilerne og kirken, skal overbevises af skrifterne,
så ville vi ikke have noget sikkert og fast i kristenheden. |
The fact is if he carried his point once that he must be refuted by
scriptures, whoever contradicts the Councils and the ideas of the Church,
we shall have nothing sure or fixed in Christianity. |
| 54 Et haec causa ob quam Caesarea Maiestas a
te petit responsum simplex ac planum, aut negatiuum aut affirmatiuum. Num
vis omnia tua pro catholicis tueri, an vero quicquam ex eis reuocare. |
Et haec causa est, ob quam Caesarea maiestas a te petit responsum simplex,
ac planum, aut negativum aut affirmativum. Num vis omnia tua pro catholicis
tueri? An vero quidquam ex eis revocare? |
Og dette er grunden til, at den kejserlige majestæt har bedt
dig om at svare enkelt og ligeud, enten nej eller ja. Mon du vil anse alle
dine skrifter for katolske? Eller om du vil tilbagekalde noget fra dem? |
And this is the reason why the Imperial majesty asked of you a simple
and plain respone, either negative or affirmative. Do you wish to support
all your writings as for the Church? Or to in fact retract something from
them?" |
| 55 Sed nihilo secius
rogauit D. Martinus, ne se contra conscientia a sanctis scripturis captam
& impeditam sine contradicentium manifestarijs argumentis ad reuocandum
cogi pateretur Caesarea Maiestas. Responsum quod petitur non cornutum simplex
ac rectum |
Ibi rogavit Doctor Martinus, ne se contra conscientiam a sanctis scripturis
captam & impeditam, sine contradicentium manifestariis argumentis,
ad revocandum cogi pateretur Caesarea Maiestas. Responsum quod petitur
non cornutum, sed simplex & rectum. |
Her bad doktor Martin Luther, at den kejserlige majestæt ikke
ville tillade, at han blev tvunget til at tilbagekalde imod sin samvittighed,
der var fanget og forhindret af de hellige skrifter, uden at han blev modsagt
af åbenbare argumenter. Det svar, han bad om, skulle ikke være
hornet, men simpelt og ligeud. |
Then Doctor Martin asked that the Imperial Majesty allow him, led and
prevented by sacred scriptures, not to be forced to reply against his conscience
without the manifest arguments of his opponents. The response sought was
not sophistical, but simple and straight-forward. |
| 56 non aliud haberet quam quod iam ante quoque
dedisset, nisi sufficientibus argumentis conscientiam ab illis quos ipsi
vocant erroribus captam explicarent aduersarij, nec se posse ex retibus
abire quibus esset inuolutus. |
Neque se aliud habere, quam quod ante quoque dedisset: Nisi sufficientibus
argumentis, conscientiam ab illis, quos ipsi vocant, erroribus captam,
explicarent Adversarii, nec se posse ex retibus abire, quibus esset involutus. |
Han havde ikke andet, end hvad han havde givet tidligere: Han kunne
kun tilbagekalde, hvis hans modstandere med tilstrækkelige argumenter
ville forklare hans samvittighed, der var fanget af det, de kalder vildfarelser,
og han kunne ikke komme fri af de net, hvori den var indviklet. |
He had nothing else than what he had also given before: Unless by sufficient
arguments his Adversaries lay out the conscience caught by those, which
they themselves call, errors, nor was he able to get out of the nets in
which he had been involved. |
| 57 Non protinus vera esse quaecunque Concilia
statuerunt, immo errauerunt concilia & sibijpsis persaepe contraria
definiuerunt. Propterea non valere contradicentium argumentum, se posse
ostendere quod Concilia errauerunt, reuocare non posse quod sedulo problamaret
scriptura, cui epiphonematis locis adiecit. Deus adiuueet me. |
Non protinus vera esse, quaecunque Concilia statuerunt, imo errasse
Concilia, & sibiipsis saepe contraria definiisse, propterea non valere
contradicentium argumentum. Se posse ostendere, quod Concilia erraverunt,
revocare non posse, quod sedulo palam expressum sit in scriptura. |
Det var ikke sådan, at det simpelthen var sandt alt, hvad koncilerne
fastslog, tværtimod fejlede koncilerne og har ofte fastslået
ting imod sig selv, derfor har hans modstanderes argument ingen gyldighed.
Han ville kunne påvise, at koncilerne var faret vild, han kunne ikke
tilbagekalde, hvad der var udtrykt omhyggeligt overalt i skriften. |
Not directly true are whatever the Councils have decided, on the contrary,
the Councils have been mistaken and have often defined things contrary
to themselves, therefore the argument of his opponents does not carry weight.
He was able to point out that the Councils have gone wrong, he was not
able to retract what was carefully plainly represented in scripture. |
| 58 Ad quae nihil
est responsum ab Officiali nisi paucissimis, quod ostendi non possit concilium
erasse. Martinus vero se posse ac velle, promisit. |
Ad quae nihil est responsum ab Officiali, nisi paucissimis, videlicet,
quod ostendi non possit, Concilium errasse. Doctor Martinus vero ostendere
se posse ac velle promisit. |
Dertil blev der intet svaret af officialen, bortset fra ganske lidt,
nemlig, at han ikke kunne påvise, at et koncil havde fejlet. Men
doktor Martin lovede, at han ville og kunne påvise det. |
To which nothing was replied by the Official, that not even in the
littlest point, forsooth, was he able to show that the Council had gone
wrong. Doctor Martin promised to truly show that he was able and willing. |
| 59 Cum iam tenebrae totum auditorium habebant,
propterea suam quisque domum abiuere. |
Cum iam autem tenebrae totum auditorium haberent, propterea suam quisque
domum abivere. Discedentem a Caesarea Maiestate & Tribunali, Hispanorum
bona pars ronchis et subsannatione hominem Dei Lutherum longo rugitu prosecuti
sunt. |
Men da mørket faldt over hele forsamlingssalen, gik enhver til
sit. Da den Guds mand, Luther, gik bort fra den kejserlige majestæt
og tribunalet, fulgte en god del af spanierne ham med råb og hånende
gestus i en stor hob. . |
When however darkness covered the entire auditorium each accordingly
went home to his own home. A good part of the Spaniards followed after
the man of God, Luther, as he was departing from the Imperial Majesty and
Tribunal, with yells and mocking gestures in a great roar. |
| 60
Feria sexta post Misericordias domini, cum conuenissent Principes electores,
duces, cuiuscunque status ordines, qui consultationibus adesse solent,
scriptum autographum haec habenten in senatum misit Cesar. |
Feria sexta post Misericordiam Domini, cum convenissent Principes,
Electores, Duces, & reliqui Ordines, qui consultationibus adesse solent,
Scriptum haec habens in Senatum misit Caesar: |
Fredagen efter Misericordia Domini, da fyrsterne, kurfyrsterne, hertugerne
og de øvrige adelige, som plejede at samles til forhandling, sendte
kejseren et brev til senatet med følgende ordlyd: |
On Friday after Misericordia Domini, when the Princes, Electors, Dukes,
and the remaining Ranks who were accustomed to be present at consultations
had convened, the Emperor sent a Decree into the Senate containing the
following: |
| 61 Maiores nostri & ipsi christiani principes
fuerunt nihilominus ecclesiae Romanae audientes, quam nunc D. Martinus
impugnat. Et quia ne latum quidem vntuem ab erroribus discere in animum
sumpsit, non possumus nos decore a maiorum exemplo desciscere in antiqua
fide (bir) tuenda, & Romanae sedi auxilium ferendo. |
M A I O R E S nostri, & ipsi Christiani Principes, fuerunt nihilo
minus Ecclesiae Romanae audientes, quam nunc Doctor Martinus Lutherus impugnat,
Et quia ne latum quidem unguem ab erroribus discedere in animum induxit,
non possumus nos cum decore a Maiorum Exemplo desciscere, in antiqua fide
tuenda, & Romanae sedi auxilium ferendo: |
"Vore forfædre og de kristne fyrster selv var på ingen
måde mindre lydige overfor den romerske kirke, som dokter Martin
Luther nu angriber. Og fordi han har besluttet sig til ikke at vige en
hårsbred fra sine vildfarelser, så kan vi på vor side
ikke afvige fra vore forfædres eksempel i at forsvare den gamle tro
og bringe hjælp til den romerske stol: |
"Our ANCESTORS and the Christian Princes themselves, were in no way
less obedient to the Roman Church than now Doctor Martin Luther attacks
it, And because he has taken it into his heart not to depart even a hair's
width from his errors, we are not able deviate from the dignified Example
of our Ancestors, in defending the ancient faith, and by bringing aid to
the Roman seat: |
| 62 Ipsum autem Martinum & adhaerentes excommunicatione
prosequemur, & si quae aliae patent ad extinguendum viae. Datum tamen
& adscriptum faedus violare nollet, immo daturum operam vt saluus eo
redeat vnde est accitus. |
Ipsum autem Martinum Lutherum & adhaerentes, excomunicatione prosequaemur,
& si quae aliae patent ad extinguendum viae. Datam tamen & ascriptam
fidem violare nolumus, Imo daturi operam, ut salvus eo redeat, unde est
accitus. |
Men Martin Luther selv og hans tilhængere forfølger vi
med ekskommunikation og på anden måde, hvis der skal andet
til for at udrydde [dem]. Men vi vil dog ikke bryde det givne og tilskrevne
frie lejde, vi vil i stedet sørge for, at han når frelst frem
til det sted, han drog ud fra. |
Martin Luther himself and his followers we pursue with excommunication,
and by other ways if they appear for the extinguishing <of Luther and
co.>. Nevertheless we are unwilling to violate the given and received security,
rather we are about to take pains that he return preserved to the place
whence he was summoned." |
| 63 Hanc Caroli sententiam
versauerunt principes electores, duces & imperij status feria sexta
per totum tempus pomeridianum etiam sabbatum integrum quod sequebatur,
ita quod D. Martinus adhuc responsum a Caesarea maiestate nullum receperit. |
Hanc Imperatoris Caroli sententiam versaverunt principes Electores,
Duces, Imperii status, feria sexta per totum tempus pomeridianum, etiam
Sabbatum integrum quod sequebatur, ita, quod Doctor Martinus adhuc responsum
a Caesarea Maiestate nullum receperit. |
Denne bestemmelse fra kejser Karl diskuterede fyrsterne, kurfyrsterne,
hertugerne af kejserlig værdighed hele fredag eftermiddag, endda
hele den lørdag, der fulgte på, således, at doktor Martin
indtil da ikke havde modtaget noget svar fra den kejserlige majestæt. |
This statement of Emperor Charles the leading Electors, Dukes, society
of the Empire, turned over through the entire Friday afternoon, even an
entire Saturday followed, in this way, that Doctor Martin as yet received
no response from the Imperial Majesty. |
| 64 Interea temporis
visus est & visitatus a multis Principibus, comitibus, baronibus, equitibus,
nobilibus, sacrificis, religiosis ac prophanis, ne quid dicam de vulgi
numero, hi Curiam nunquam non obsederunt, nec videndo satiari potuerunt. |
Interea temporis visus est et visitatus a multis Principibus, Comitibus
Baronibus, Equitibus, Nobilibus, Sacrificis, religiosis ac prophanis, ne
quid dicam de vulgi numero, Hi curiam nunquam non obsederunt, nec videndo
satiari potuerunt. |
I mellemtiden blev han set og besøgt af mange fyrster, grever,
baroner, riddere, adelsmænd, præster, munke og lægfolk,
for ikke at tale om den store hob. Disse sad hele tiden i senatet, men
kunne ikke blive trætte af at se. |
In the meantime he was seen and visited by many Princes, Companions,
Barons, Cavalry Officers, Priests, religious and lay, nor can I say <how
many> from the number of the commons, These ever occupied the senate nor
were they able to get their fill by seeing. |
| 65 Etiam schedulae sunt
binae affixae, vna contra Doctorem, altera sicut videbatur pro Doctore,
tametsi a multis adeoque intelligentibus dolose ab inimicis factum putatur
id ipsum, vt occasio, esset frangendi conductus, quam non impigne quaerunt
Romani Legati. |
Etiam schedulae binae fuerunt affixae, una contra Doctorem Lutherum,
Altera, ut videbatur, pro Doctore. Tametsi a multis adeoque intelligentibus,
dolose ab Inimicis putatur factum idipsum, ut occasio esset rescindendi
dati salvi conductus, quod non impigre quaerebant Romani Legati. |
Der blev også opsat to skemaer, den ene imod Doktor Luther, den
anden for ham, tilsyneladende. Skønt selve denne gerning af mange,
også forstandige mænd, blev anset for svig fra fjendernes side,
så de kunne få lejlighed til at annullere det frit lejde brev,
der var givet ham: Det arbejdede de romerske legater ganske ivrigt for. |
Two broadsides were even put up, one against Doctor Luther, the Other,
as it seemed, for the Doctor. Though by a great many intelligent
men, this very deed was craftily reckoned by his Enemies so that an occasion
would be employed for annulling the given safe conduct. |
| 66 Feria secunda post
Iubilate ante caenam Archiepistopus Treuerensis renunciauit D. Martino,
vt feria quarte sequente coram ipso hora sexta ante prandium compareret,
loco interim designando. |
Feria secunda post Iubilate, ante coenam, Archiepiscopus Treverensis
renunciavit Doctori Martino, ut feria quarta sequaenti coram ipso hora
sexta ante prandium compareret, loco iterum designando. |
Den anden dag efter Jubilate søndag, før middag, indkaldte
ærkebiskoppen af Trier doktor Martin, at han førstkommende
torsdag klokken seks efter middag skulle komme til et i forvejen udpeget
sted. |
The Monday after Jubilate Sunday (Third Sunday after Easter), before
dinner, the Archbishop of Treves declared to Doctor Martin that he should
prepare to appear before him four days at the sixth hour before lunch,
having again appointed a place. |
| 67 Die S.
Gregorij sub coena redijt A sacris Archiepiscopi Treuerensis iussu Principis
sui, petens vt postridie hora nuper designata in diuersorio domini sui
adesset. |
Die S. Gregorii, sub coena, rediit ad Lutherum is, qui erat a Sacris
Archiepiscopi Treverensis, iussu Principis sui, petens, ut postridie hora
nuper designata in diversorium Domini sui adesset. |
På Skt. Gregors dag, kort før frokost, kom han, som var
fra den hellige ærkebiskop af Trier tilbage, med befaling fra sin
fyrste, at han skulle komme hen til fyrstens logement den følgende
dag på det klokkeslet, der fornylig var blevet fastsat. |
On Saint Gregory's Day, shortly before lunch, he who was from the Clerics
of the Archbishop of Treves returned to Luther, with the order of his Prince,
seeking, that on the next day at the hour recently designated he appear
at the inn of his Lord. |
| 68 Feria quarta post
S Greorgij natalem dicto parens, D. Martinus diuersorium Archiepiscopi
Treueren. ingreditur, adductus per sacerdotem eius & Caduceatorem Caesareum,
prosequentibus eum, qui huc venientem e Saxonibus & Duringis comitati
sunt, & aliquot alijs propterea amicis, Vbi coram Archiepiscopo Treueren.
Marchione Ioachim Brandenburgio. Duce Georgio Saxon, Augusten. & Brandenburgen.
episcopis, Magistro Teutonico, Comite Georgio Vuertheimio, Doct. Bock Argentino,
& Doc. Peutingero, |
Feria quarta post Georgii natalem, dicto parens Doctor Martinus, diversorium
Archiepiscopi Treverensis ingreditur, adductus per Sacerdotem eius, &
Caduceatorem Caesarem, prosequentibus eum, qui huc venientem e Saxonibus
& Thuringis comitati sunt, & aliquot aliis praeterea amicissimis,
ubi coram Archiepiscopo Treverensi, Marchione Ioachimo Brandenburgensi,
Duce Georgo Saxoniae, Augustensi & Brandenbugensi Episcopis, Magistro
Teutonicorum Comite Georgio, Iohanne Boc# Argentine, Vuerdheymero, &
Pentingero Doctoribus. |
Onsdagen efter Skt Georgs dag, kom doktor Martin som aftalt hen til
ærkebiskoppen af Triers hus, ført derhen af sin præst
og den kejserlige herold, de, der ledsagede ham, da han kom hertil fra
Saksen og Thyringen, og nogle andre af hans nærmeste venner, og dèr
var tilstede hos ærkebiskoppen af Trier, markgreve Joachim af Brandenburg,
hertug Georg af Saksen, biskopperne af Augsburg og Brandenburg, grev Georg,
lærer for teutonerne, Johann Bock fra Arge??, og doktorerne Wertheimer
og Pentinger. |
Wednesday after the birth of George, complying with the agreement,
Doctor Martin entered the inn of the Archbishop of Treves, led in by his
Priest and the Imperial Herald, with those following him who traveled with
him from Saxony and Thuringia as he came here, and some other close friends
besides, where before the Archbishop of Treves <were> Joachim the Marquis
of Brandenburg, George the Duke of Saxony, the Bishops of Augsburg and
Brandenburg, George the Companion Teacher of the Teutons, Johann
Bock of Arge?, Vuerdheymer, and Pentinger the Doctors. |
| 69 Doc. Veus A secretis Marchionis Badensis,
protestatus est, non in hoc vocatum vocatum vt in controuersia vel disputatione
conferret. Sed solum ex christiana charitate & clementia quadam Principes
hoc a Caesarea maiestate impetrasse, vt liceret eis clementer, sedate,
& fraterne exhortari eum. |
Doctor Voeus, a sacris Marchionis Badensis, dicere coepit, & protestatus
est, Non in hoc ipsum vocatum esse, ut tanquam in controversia vel disputatione
cum ipso conferrent, sed solum ex Christiana charitate & clementia
quadam, Principes a Caesarea Maiestate impetrasse, ut liceret eis clementer
& fraterne exhortari eum. |
Doktor Vehus, fra markis'en af Badens klerikere, begyndte at tale og
erklærede, at Luther ikke var indkaldt, for at de ville indlade sig
i skænderi eller disput med ham, men alene af kristelig kærlighed
og en vis mildhed havde fyrsterne opnået fra den kejserlige majestæt,
at de fik lov til mild og broderligt at formane ham. |
Doctor Voeus, from the clerics of the Marquis of Baden, began to speak
and protested that Luther himself was not called in this, so that they
would consult with him as if in a public debate or dispute, but only out
of Christian charity and a certain mercy, the Princes obtained from the
Imperial Majesty that they be permitted to encourage him mercifully and
affectionately. |
| 70 Deinde concilia tametsi diuersa statuerint,
non tamen statuisse contraria, Quod si vel maxime errassent, ob id tamen
non corruere eorum autoritatem, saltem adeo vt quili- (biiv) bet suo sensu
contra ea niti vellet, |
Deinde ait, Concilia, tametsi diversa statuerint, non tamen statuisse
contraria, Quod si vel maxime errassent, ob id tamen non corruere eorum
authoritatem, saltem adeo, ut quilibet suo sensu contra ea niti vellet. |
Derefter sagde han, at koncilerne, skønt de havde fastslået
forskellige ting, så havde de dog ikke fastslået ting, der
modsagde hinanden, og selv om de så var faret vild i højeste
grad, så havde de dog ikke nedbrudt deres autoritet af den grund,
kun på den måde, at hvemsomhelst ville stræbe efter sin
egen mening imod dem. |
Then he said, "The councils, even if they have decreed contradictory
things, have not nevertheless decreed contrary things, Because if they
had erred in the highest degree, if you will, on that account nevertheless
they have not overthrown their authority, merely so much as anybody would
want to strive against those things by his own sense." |
| 71 nferens de Centurione & Zacheo multa
etiam de constitutionibus humanis, cerimonijs, statutis, ea omnia affirmans
sancita ad reprimenda vitia pro qualitate & vicissitudine temporum.
Nec posse ecclesiam carere constitutionibus humanis. |
Inferens de Centurione, et Zacheo multa, etiam de constitutionibus
humanis, Caeremoniis statutis, ea omnia affirmans sancita, ad reprimenda
vicia, pro qualitate & vicissitudine temporum, nec vicia, pro qualitate
& vicissitudine temporum, nec posse Ecclesiam carere constitutionibus
humanis. |
Han fremdrog meget fra centurionen og Zakæus, også fra
menneskelige konstitioner, fra bestemmelser om ceremonier, og alt dette
påstod han var helliget, så det kunne modvirke forandring,
ifølge tidernes natur og omskiftelighed, hverken forandring, ifølge
tidernes natur og omskiftelighed, ejheller kunne kirken undvære menneskelige
konstitutioner. |
Inferring much from the Centurion and Zaccheus, even from human arrangements,
from Religious ceremonial decrees, confirming that all those things were
sanctified to restrain changes, according to the nature and change of the
times, neither are the changes, according to the nature and change of the
times, nor is the Church able to be without human arrangements. |
| 72 Ex fructibus cognosci arborem. Dici tamen
ex legibus multa bona nata. Quod in concilijs S. Martinus, C. Nicolaus,
& multi alij sancti interfuerint |
Ex fructibus cognosci arborem. Dici tamen ex legibus multa bona nata.
Quod Conciliis S. Martinus, S. Nicolaus, & multi alii Sancti
interfuerint. |
Af frugterne skulle man kende træet. Og man måtte sige,
at mange gode ting fra fremstået af lovene. Og Skt. Martin, Skt.
Nikolaus og mange andre helgener deltog i konciler. |
<He said that> the tree is learned from its fruits. Nevertheless
many good things are said to arise from laws. The fact is that Saint Martin,
Saint Nicholas and many other Saints attended Councils. |
| 73 Quod ingentes motus & tumultus incredibiles
excitaturi sint libri eius. Quod libello de Libertate christiana vulgus
abutatur, ad excutiendum iugum, & stabiliendam inobedientiam. Longe
nunc secus habere quam quum credentium cor vnum & anima esset vna legibus
ergo opus esse. |
Deinde, quod ingentes motus, et tumultus incredibiles excitaturi sint
libri eius. Quod libello de libertate Christiana vulgus abutatur ad exuendum
iugum, ad stabiliendam inobedientiam: Longe nunc secus habere, quam cum
credentium cor unum & anima fuisset una, Legibus ergo opus esse. |
Dernæst sagde han, at Luthers bøger ville opægge
til forfærdelige bevægelser og utrolig uro. Og han sagde, at
bogen om den kristne frihed blev misbrugt af folket til at bortkaste åget,
til at fastholde ulydigheden. Nu forholder det sig helt anderledes end
dengang de troendes hjerte og sind var ét, ergo er der brug for
love. |
Next, <he said that> Luther's books would rouse up tremendous disturbances
and unbelievable uproars. Because in the book On Christian Freedom the
commons is taken advantage of to cast off the yoke, to establish disobedience:
Now it is by far different than when there was one heart and soul together
among the faithful, so there is need for laws. |
| 74 Praeterea expendendum, quod cum multa bona
scripsisset, & procul dubio bono spiritu, vt de triplici iustitia,
& alia diabolum hoc iam per insidias occultas agere, vt omnia eius
opera in perpetuum damnentur. Nam ex his quae vltimo scripterit fore vt
iudicetur, quemadmodum arbor non ex flore, sed ex fructu cognoscatur. |
Praeterea expendendum, quod cum bona multa scripsisset, & procul
dubio bono spiritu, ut De Triplici Iusticia, & alia, Diabolum hoc iam
per insidias occultas agere, ut omnia eius opera in perpetuum damnentur.
Nam ex his quae ultimo scripserit, vere iudicaretur, quemadmodum arbor
non ex flore, sed ex fructibus cognoscatur. |
Forøvrigt måtte man huske på, at skønt han
havde skrevet meget godt og uden tvivl skrevet det i god tro, f. eks. Om
den trefoldige retfærgiehde og andre ting, så virker djævelen
allerede nu gennem skjulte kneb, så at alle hans værker måtte
fordømmes i evighed. For ud fra det, han har skrevet for ganske
nylig, kan man virkelig se, hvordan træet ikke kendes på blomsten,
men på frugten. |
Besides it must be considered that since he had written many good works,
and without a doubt in good spirit, e.g. Concerning the Threefold Justice,
and others, the Devil already works this through hidden ambushes, so that
all his works be condemned for eternity. For from this which he wrote last,
it truly is judged how the tree not from the flower but from the fruits
is recognized. |
| 75 Ibi addidit de demonio meridiano, & negocio
perambulante in tenebris, & sagitta volante, Tota oratio fuit exhortatoria,
locis rhetoricis vtilitatis, salubritatis, legum, & vicissim periculorum
& conscientiae, & salutis publicae & priuatae plena, |
Ibi addidit de Daemonio meridiano, & negocio per ambulante in tenebris,
& sagitta volante.Tota oratio fuit exhortatoria, locis rethoricis,
honestatis, utilitatis Legum, & e regione periculorum conscientiae,
& salutis publicae & privatae, plena. |
Her tilføjede han noget om middagsdjævelen og besværet
med at vandre i mørke og den flyvende pil. Hele talen var formanende,
fuld af floskler om ære, om nytten af love, og bevidsthed fra farefulde
områder og offentlig og privat frelse. |
Then he added words about the mid-day Devil and the work by walking
in darkness and the flying arrow. The entire speech was exhortatory, full
of rhetorical commonplaces about honesty, the utility of Laws, and conscience
from the region of dangers, and communal and individual salvation. |
| 76 tum in principio tum medio tum calce identidem
inculcans, hanc admonitionem propensissima voluntate & clementia quadam
singulari a Principis fieri. Claudens in epilogo minas addidit, dicens.
Futurum vt si in proposito perseueret, Caesar procedat, eum imperio eiecturus,
& sua damnaturus, commonefaciens vt haec & reliqua cogitaret &
expenderet: |
Tum in principio, tum medio, tum calce identidem inculcans, hanc admonitionem
propensissima voluntate, & clementia quadam singulari a Principibus
fieri. Claudens, in Epilogo minas addit, dicens futurum, ut si in proposito
perseveraret, Caesar procedat, eum ex Imperio eiecturus, commonefaciens,
ut haec & reliqua cogitaret & expenderet. |
Både i begyndelsen, i midten og i slutningen indblandede han
hele tiden den bemærkning, at denne formaning blev fremsagt ud af
den største velvilje og hele enestående mildhed fra fyrsternes
side. Til slut tilføjede han trusler i epilogen, idet han sagde,
at fremover ville kejseren, hvis han holdt fast ved sin tese, sørge
for, at han blev landsforvist, og han opfordrede ham til at overveje og
gennemtænke disse ting og de øvrige forhold. |
At the beginning, the middle, and the end repeatedly impressing that
this admonition was made with the most well-disposed will and a certain
exceptional mercy by the Princes. Concluding, he added threats in the Epilogue,
saying that if he were to persist in the proposition, the Emperor would
proceed to expel him from the Empire, admonishing him to reflect and weigh
out these and the remaining things. |
| 77 Respondit D.
Martinus, Clementissimi & Illustrissimi Principes & domini, de
voluntate ista clementissima & benignissima, ex qua haec admonitio
proficiscitur, ago gratias quam possum humilime Agnosco enim me homuncionem
longe viliorem esse, quam vt a tantis principibus sim commonendus. |
Respondit Doctor Martinus, Clementissimi et Illustrissimi Principes
& Domini, De voluntate ista clementissima & benignissima, ex qua
hace admonitio proficiscitur, ago gratias quam humilime possum. Agnosco
enim me homuncionem longe viliorem esse, quam ut a tantis Principibus sim
commonendus. |
Doktor Martin svarede: "Højst milde og oplyste fyrster og herre!
Jeg takker, så ydmygt jeg kan, for denne meget milde og nådefulde
velvilje, ud fra hvilken denne formaning er fremgået. For jeg erkender,
at jeg kun er et lille menneske, der langt fra fortjener, at så store
fyrster skulle formane mig. |
Doctor Martin replied, "Most Merciful and Illustrious Princes and Lords,
Concerning that most merciful and kindly will, from which this admonition
began, I thank you as humbly as I can. For I realize that I am a little
man far lower than that I should be reminded by Princes so great." |
| 78 Non omnia Concilia reprehendisse, sed tantum
Constantiense, ob hoc potissimum, quod verbum dei damnarit, quod pateat
in articulo hoc Ioannis Husz ibi damnato. Ecclesia Christi est vniuersitas
praedestinatorum, |
Deinde libere pronunciat, Se non omnia Concilia repraehendisse, sed
tantum Constantiense, ob hoc potissimum, quod verbum Dei damnavit, Quod
patet in Articulo hoc Iohannis Hus ibi damnato, Ecclesia Christi est universitas
praedestinatorum. |
Dernæst erklærede han frit, at han ikke bebrejdede alle
konciler noget, kun koncilet i Konstanz, og det fremfor alt af den grund,
at de fordømte Guds ord, hvilket fremgik af, at sætningen
af Johan Huss: at Kristi kirke er fællesskabet af de prædestinerede,
blev fordømt dèr. |
Then he boldly proclaimed that He did not reproach all the Councils
but only the Council of Constance, for this reason above all, because it
condemned the word of God, which John Hus made manifest in the Article
condemned there, that the Church of Christ is the company of the predestined. |
| 79 hoc damnasse Concilium Constantiense, &
sic hunc articulum fidei, Credo ecclesiam sanctam catholicam. |
Hunc Articulum damnasse Concilium Constantiense, certum est, &
sic consequenter hunc Articulum fidei nostrae: Credo Ecclesiam sanctam,
Catholicam. |
Det er sikkert, at Konstanz-koncilet fordømte denne artikel,
og følgelig denne trosartikel: Jeg tror på den hellige, almindelige
kirke. |
It is certain that the Council of Constance condemned this Article
and thus consequently this Article of our faith: I believe in the holy
Church, Universal. |
| 80 Non recusare & vitam & sanguinem
impendere, modo eo non detrudatur, vt cogatur apertum (biir) dei verbum
reuocare. Nam in hoc defendendo oportere magis deo quam hominibus obedire. |
Aiebat igitur, se non recusare & vitam & sanguinem impendere,
modo eo non detrudatur, ut cogatur apertum Dei verbum revocare. Nam in
hoc defendendo, oportere Deo magis quam hominibus obedire. |
Derefter sagde han, at han ikke kunne tilbagekalde og sætte liv
og blod på spil; på den måde blev han ikke drevet derhen,
hvor han blev tvunget til at tilbagekalde et åbenlyst ord af Gud.
For når man forsvarer det, må man adlyde Gud mere end mennesker. |
Accordingly he said that he was not able to recant and threaten his
life and blood, therefore he was not now reduced to being forced to retract
the evident word of God.
For in this defending he ought to obey God rather than men. |
| 81 Scandalum autem esse duplex, Charitatis &
fidei. Charitatis, quod in moribus & vita consistit. Fidei vero seu
doctrinae, quod in verbo dei vitari non possit, Per ipsum enim praestari
non posset vt Christus non sit petra scandali. |
Neque se hic posse cavere Scandalum fidei, Scandalum enim duplex esse,
charitatis & fidei. Charitatis, quod in moribus & vita consistit,
Fidei vero seu doctrinae, quod in verbo Dei consistit, & hoc vitare
se iam non posse, In sua enim potestate non esse, ut Christus non sit petra
Scandali. |
Ejheller kunne han her undgå anstød mod troen; anstødet
var nemlig et dobbelt, kærlighedens og troens. Kærlighedens
består i skikke og liv, men troens eller lærens i, at Guds
ord forbliver, og at undgå denne kunne han nu ikke mere undgå,
det var ikke i hans magt, at Kristus ikke skulle være en anstødssten.
(Es 8,14) |
And he said he was not able to avoid the Scandal of faith on this occasion,
for the Scandal was twofold, of charity and of faith. Of Charity, because
it consists of morals and life, of Faith or, in truth, of doctrine, because
it consists of the word of God, and he was not now able to avoid this,
For it was not in his power so that Christ not be the rock of Scandal. |
| 82 Si fides vere praedicaretur, & essent
boni magistrafus legem Euangelicam vnam esse satis futuram, & leges
humanas esse inutiles. |
Si oves Christi puro Evangelii pabulo pascerentur, fides Christi vere
praedicaretur, essentque boni ac pii Magistratus Ecclesiastici, qui fideliter
officium suum facerent, non opus esse Ecclesiam onerare humanis traditionibus
&c. |
Hvis Kristi får blev opfostret med evangeliets rene føde,
hvis troen på Kristus blev prædiket sandt, og der var gode
og fromme kirkelige myndigheder, som trofast udfyldte deres embede, ville
der ikke være brug for at bebyrde kirken med menneskelige traditioner,
osv. |
If the sheep of Christ were fed by the pure food of the Gospels, the
faith of Christ truly preached, and the Ecclesiastical Magistrates were
truly good and pious, who would faithfully do their duty, there would be
no need to burden the Church with human traditions etc. |
| 83 Scire, obediendum esse magistratibus &
potestatibus, etiam male & inique viuentibus. Scire, cedendum proprio
sensui, id quod etiam in suis scriptis docuerit. Tantum, ne adigatur verbum
dei negare caetera enim omnia obedientissime se praestaturum. |
Se scire, Obediendum esse Magistratibus & potestatibus etiam male
& inique viventibus. Scire se, cedendum esse proprio sensui, Idque
se in suis scriptis docuisse, seque obedientissime praestiturum haec omnia,
modo non adigatur verbum Dei negare. |
Han vidste godt, at øvrigheden og magthaverne, også de
onde og dem, der levede ondt og uretfærdigt, skulle adlydes. Han
vidste godt, at man måtte vige fra sin egen mening. Det havde han
lært i sine skrifter, og han ville på den mest lydige måde
gennemføre alt dette, blot han ikke blev drevet til at fornægte
Guds ord. |
He knew that Magistrates and ones in power must be obeyed even though
they lived evilly and unjustly. He knew that it must be yielded to one's
own sense, and he taught this in his writings, and he would most obediently
maintain all these, only he would not be driven to deny the word of God. |
| 84 Sedente Doctore Martino,
Principes colloquuntur, quid in gerendum mandarent homini, Reuocatum igitur
in tricilinium, Doctor Badensis repetiuit priora, commonefaciens, vt scripta
sua iudicio Caesari & imperio submitteret. |
Secedente Doctore Martino, Principes colloquuntur, quidnam respondendum
sit homini? Revocatum igitur in Triclinium, Doctor Badensis repetivit priora,
commonefaciens, ut sua scripta iuditio Caesaris & Imperii subiiceret. |
Så gik Doktor Martin udenfor, og fyrsterne samtalede om, hvad
de skulle svare ham. Han blev så igen kaldt ind i forhandlingsværelset,
og doktoren fra Baden gentog de forrige ting og opfordrede ham til, at
han skulle underkaste sine skrifter under kejserens og kejserdømmets
bedømmelse. |
After Doctor Martin left, the Princes discuss what should be answered
to the man. Accordingly he was recalled into the dining-room, the Doctor
of Baden sought the earlier matters again, admonishing that he submit his
own writings to the judgement of the Emperor and the Empire. |
| 85 Suscepit Doctor
Martinus suppliciter & modeste, neque pati neque passurum, vt diceretur
veritus iudicium Caesaris, procerum & ordinum imperij. Tantum enim
abesse vt eorum examen reformidet, vt vel a minimis quoque atrocissime
sua expendi permitteret, modo id scripturae sacrae & verbi diuini autoritate
fieret. |
Respondit Doctor Martinus suppliciter, & modeste, se neque pati
neque passurum, ut diceretur defugisse iudicium Caesaris, Procerum et Ordinum
Imperii. Tantum enim abesse, ut eorum examen reformidet, ut vel minimis
quoque accuratissime sua expendi permitteret, modo id fieret autoritate
verbi divini & sacrae scripturae. |
Doktor Martin svarede ydmygt og mådeholdent, at han aldrig har
fundet sig i og aldrig vil finde sig i, at det skal sige, at han var flygtet
for kejserens eller embedsmændenes eller adelens bedømmelse.
Det var så langt fra, at han gyste tilbage for deres undersøgelse,
at han ville gå med til, at hans skrifter blev undersøgt nøjagtigt,
selv om det var af mindre kvalificerede, når blot det skete ud fra
det guddommelige ords og den hellige skrifts autoritet. |
Doctor Martin replied humbly and modestly that he neither allowed nor
would he allow that he be said to have run away from the judgement of the
Emperor, Nobles and Ranks of the Empire. For he was so far from avoiding
their examination through fear that he would allow his own <writings>
to be weighed most exactly rather by the least <qualifed>, only let
this be done by the authority of the divine word and sacred scripture. |
| 86 Verbum autem Dei tam apertum sibi esse, ve
cedere nequeat, nisi verbo Dei meliora edoctus, Scribere enim sanctum Augustinum,
Didicisse hunc honorem solis illis libris habere qui canonici vocantur,
vt veros credat. Caeteris vero doctoribus quantalibet vel sanctitate vel
doctrina ita demum credere, si vera scribant. |
Verbum autem Dei tam apertum pro se esse, ut cedere nequeat, nisi verbo
Dei meliora edoctus. Scribere enim S. Augustinum, Se didicisse hunc honorem
solis libris illis habere, qui Canonici vocantur, ut veros credat, Caeteris
vero Doctoribus quantalibet vel sanctitate vel doctrina polleant, ita demum
credere, si vera scriberent: |
Men Guds ord var så klart i sig selv, at han ikke kunne vige,
hvis han ikke blev bedre undervist i Guds ord. For Skt. Augustin skriver,
at han havde lært, at denne ære alene tilkommer de bøger,
som kaldes kanoniske, så at han vil tro dem som sande, men kun tro
de andre doktorer, hvor hellige eller lærde de end var, hvis de skrev
sandt. |
However the word of God was so evident on his behalf that it would
not allow <him> to yield unless having been taught things better
than the word of God. For he learned that Saint Augustine wrote that this
honor holds only in those books which are called Canonical, so he <said
he> would believe the true ones; the Other Doctors in truth would be valued
for ever so great sanctity or doctrine, if they wrote true things -- <he
said> only then would he believe them: |
| 87 Ad haec S. Paulum ad Thessalonicenses scripsisse.
Omnia probate, quod bonum est tenete. Et ad Galatas. Etiam si angelus ex
caelo veniet & aliud praedicet, anathema esse, eique non credendum. |
Ad haec S. Paulum ad Thessalonicenses scripsisse, Omnia probate, quod
bonum est tenete. Et ad Galatas: Etiamsi Angelus e caelo veniat, &
aliud praedicet, anathema sit, itaque ei non credendum: |
Om dette skrev Skt. Paulus til Thessalonikerne: "Prøv alt, behold
det gode". (1 Thess 5,21) Og til Galaterne: "Selv om der kom en engel fra
himlen og prædikede noget andet, han være forbandet" (Gal 1,8),
og derfor skal man ikke tro ham. |
On these points Saint Paul wrote to the Thessalonians, Examine everything,
what is good keep. And to the Galatians: Even if an Angel comes from heaven
and preaches something different, let him be anathema, and so he must not
be believed: |
| 88 Quo magis obsecrare ne conscientiam ipsius
scripturae & verbi diuini vinculis ligatam detrudant ad negandum tam
clarum dei verbum, & vt commendatum haberent ipsum & priuatum &
apud Caesaream kaiestatem. Alioquin enim nihil non vel obsequentissime
facturum. |
Ideo & se suppliciter orare, ne conscientiam suam vinculis scripturae
& verbi divini alligatam, urgeant ad negandum tam clarum verbum Dei,
utque se commendatum haberent, & praecipue apud Caesaream maiestatem
efficerent ne cogeretur contra conscientiam in hac causa quidquam agere,
Alioqui se nihil non vel obsequentissime facturum. |
Derfor bad han også bønligt om, at de ikke ville tvinge
hans samvittighed, der var bundet af skriftens og Guds ords lænker,
til at nægte Guds klare ord, og han bad om, at de ville anbefale
ham og især overfor den kejselige majestæt udvirke, at han
ikke blev tvunget til i denne sag at gøre noget imod sin samvittighed,
bortset fra det var der intet, han ikke ville gøre på den
mest lydige måde. |
For that reason he humbly asked that they not urge his conscience bound
by the chains of scripture and the divine word to deny the word of God
so clear and
<he asked> that they consider him committed and they especially
bring about before the Imperial majesty that he not be forced to do anything
in this matter against his conscience, otherwise he would do everything
rather most obediently. |
| 89 Haec locutum interrogauit Marchio Brahdenburgius.
Elector. Num dixisset se non cessurum nisi conuictum sacra scriptura |
Haec dicentem interrogavit Marchio Brandenburgensis, Ioachimus Elector,
Num dixisset se non cessurum, nisi convictum sacra scriptura? |
Mens han sagde det, spurgte markgreve Joachim, kurfyrsten, om han havde
sagt, at han ikke ville vige, medmindre han blev overbevist af den hellige
skrift. |
As he was saying these things the Marquis of Brandenburg, Elector Joachim,
asked him whether he had said that he would not yield unless refuted by
sacred scripture. |
| 90 Respondit Doctor Martinus. Etiam domine clementissime
vel rationibus claris & evidentibus. (biijv) |
Respondit Doctor Martinus, Etiam, Domine clementissime vel rationibus
clarissimis, & evidentibus. |
Doktor Martin svarede: "Ja, nådige herre, eller med klare og
indlysende grunde". |
Doctor Martin replied, "Also, most merciful Lord, by the clearest and
evident proofs possible." |
| 91 Ita soluto hoc conuentu
Principibus reliquis in curiam proficiscentibus, Treuir doctorem Martinum
acciuit in suum triclinium, adhibito suo Officiali, Cochleo, D. Hieronymo
Sthurff, & Armsdorfio. |
Ita soluto hoc Conventu, Principibus reliquis in Curiam proficiscentibus,
Treverensis Archiepiscopus Doctorem Martinum accivit in suum Triclinium,
adhibito Officiali suo Iohanne Ecxio & Cochleo: Doctori Martino Luthero
astabat D. Hieronymus Schurff, & Nicolaus Ambsdorsius. |
Da således dette møde var slut, gik de øvrige fyrster
tilbage til senatet, og ærkebiskoppen af Trier inviterede doktor
Martin ind i sin spisestue. Tilstede var officialen Johannes Eck og Cocklæus,
som der var sendt bud efter. Ved doktor Martins side stod doktor Hieronymus
Schurff og Nikolaus Amsdorff. |
So when this Meeting was adjourned, the rest of the Princes set out
into the Senate, the Archbishop of Treves summoned Doctor Martin to his
own Dining-room, with Johannes Eckius his own Official and Cochleus having
been sent: Doctor Jerome Schurff and Nicholas Ambsdorff were standing by
Doctor Martin Luther. |
| 92 caepit Officialis argutari, quamque Causidicus,
ex literis sacrit fere semper natas haereses, vt Arrianam ex hoc. Pater
maior me est. Alteram ex hoc euangelij. Ioseph non cognouit coniugem suam
donec pareret primogenitum suum. |
Ibi tum coepit Officialis argumentari ut Sophista & Canonnista,
Papae causam defendens. Ex sacris literis fere semper natas fuisse haereses,
ut Arrianam ex hoc Evangelii: Ioseph non congnovit coniugem suam, donec
pareret primogenitum suum. |
Dèr begyndte officialen at argumenter som sofisterne og kanonisterne,
idet han forsvarede pavens sag. Det var næsten sådan, sagde
han, at alle kætterier fra fremstået af den hellige skrift,
f. eks. arianismen fra dette evangeliestykke: "Josef kendte ikke sin forlovede,
førend hun havde født sin førstefødste". (Matt
1,25). |
There the Official then began to adduce proof just as a Sophist and
a Canon Lawyer, defending the case of the Pope. <He said> heresies almost
always arose from sacred writings, as Arrianism from this passage of the
Gospel: Joseph did not know his wife, until she bore his first-born. |
| 93 Deinde eo progressus, vt niteretur conuellere
hanc positionem, Ecclesiam catholicam esse vniuersitatem sanctorum. Ausus
etiam ex lolio facere triticum, eet ex corporum excrementis membra |
Deinde eo progressus, ut niteretur convellere hanc propositionem, Ecclesiam
catholicam esse universitatem Sanctorum, Ausus etiam ex lolio facere triticum,
& ex corporum excrementis, Membra. |
Derefter, da han stræbte efter at opløse denne påstand,
at den katolske kirke var de helliges fællesskab, gik han så
vidt, at han endog vovede at lave hvede ud af klinte og lemmer ud af kroppens
ekskrementer. |
Next having progressed so far, in order to strive to tear loose this
proposition, that the Church universal is the company of the Saints, He
even dared to make wheat from tare, and Limbs from the excrements of bodies. |
| 94 Quae & talia ineptientem perstrinxerunt
dictis Doc. Martinus & Doc. Hieronymus. Interstrepuit Cochleus, tantum
conatus commonefacere, vt a propositi desisteret, non etiam docere. Tandem
digressisunt. |
Haec & similia ridicula & futilia ab ipso in medium prolata,
Doctor Martinus, & D. Hieronymus Schurff perstrinxerunt, sobrie tamen,
veluti ad rem ipsam nihil facientia, Nonnunquam interstrepens et Iohannes
Cochleus, conabatur Doctori Luthero persuadere, ut ab incoepto desisteret,
& deinceps prorsus a scribendo & docendo abstineret. Tandem digressi
sunt. |
Disse og andre latterlige og tomme ideer fremlage han, og doktor Martin
og Doktor Hieronymys Schurff bebrejdede ham dem, dog på en ordentlig
måde, som noget, der intet havde med sagen at gøre. Af og
til larmede også Johannes Cochlæus op og forsøgte at
overbeviser dokter Luther, at han skulle afstå fra det, han var begyndt
på, og derefter helt holde op med at skrive og lære. Til sidst
gik de dog hver til sit. |
After making public these and similar ridiculous and worthless ideas,
Doctor Martin and Doctor Jerome Schurff reproved them, soberly nevertheless,
as having nothing to do with the matter itself, Johannes Cochleus sometimes
making noise in the midst of this, he tried to persuade Doctor Luther to
desist from what he began and to abstain completely from writing and teaching
thereafter. At length they departed. |
| 95 Placuisset Treuiorum Archiepiscopo,
vt a prandio redirent, sed non adeo probauerunt Officialis & Cochleus. |
|
(Oversættelse af spalte 1) Ærkebiskoppen af Trier gav dem
lov til at komme igen efter frokost, men officialen og Cochlæus beviste
det ikke af den grund. |
|
| 96
Post prandium Cochleus doctorem Martinum in diuersirio eius argutijs odiosissimis
adortus, non dubitauit postulare, vt renunciata fide publica secum disputaret,
exhortatus vt reuocaret. |
|
Efter frokost beærede Cochlæus
doktor Martin i hans herberge med de mest hadske argumenter og han var
ikke bange for at påstå, at Luther, hvis han ville afstå
fra sit frit lejdebrev og disputere med ham, ville han kunne formane ham,
så han tilbagekaldte. |
|
| 97 Doctor vero Martinus pro incredibili
humanitate & probitate sua hominem benigniter habuit, & arbiturum
commonuit, ne nimirum affectibus tribueret, & vt contra ipsum scripturus,
autoritatem scripturae diuinae adferret, alioquin nihil effecturum |
|
Men doktor Martin regnede velvilligt manden for en utrolig humanitet
og retskaffenhed og anbefalede mægleren, at han ikke skulle tale
med for stor affekt, og at han, hvis han skrev imod ham, skulle tilføje
skriftsteder, ellers ville det ikke have nogen virkning. |
|
| 98 Sub vesperam
Archiepiscopus Treuirorum nunciauit Doctori Martino interprete Armsdorfio
fidem publicam a Caesare in biduum protractam, vt interim cum eo agi posset.
In hoc igitur postridie Doctorem Peutingerum & Doctorem Badensem ad
eum venturos, immo & ipsum cum eo acturum. |
Sub vesperam eiusdem diei, Treverensis Archiepiscopus nunciavit Doctori
Martino, interprete Ambsdorffio, fidem publicam a Caesare in biduum pertractam,
ut interim cum eo agere posset. In hoc igitur, postridie, Doctorem Peutingerum
& Doctorem Badensem ad eum venturos, imo & seipsum cum eo acturum. |
Om aftenen den samme dag lod ærkebiskoppen af Trier, via Amsdorff,
doktor Martin vide, at kejserens frit-lejde brev var forlænget med
to dage, så at han i mellemtiden kunne forhandle med ham. Følgelig
skulle doktor Peutinger og doktor Baden den næste dag komme til ham,
ja, han ville også selv forhandle med ham. |
Around evening of the same day, the Archbishop of Treves announced
to Doctor Martin, through his agent Ambsdorff, that the public safety was
lengthened by the Emperor into two days, so that he would meanwhile be
able to talk with him. So on this next day, Doctor Peutinger and Doctor
Baden would come to him and he himself would indeed talk with him. |
| 99 Feria quinta die sancti
Marci ante meridiem Peutingerus & Badensis conati sune persuadere Doctore
Martino, vt simpliciter & absolute Caesari & imperio permitteret
iudicium scriptorum suorum, |
Feria igitur quinta, ipsa die Marci, ante Meridiem, Peutingerus &
Badensis conati sunt persuadere Doctori Martino, ut simpliciter & absolute
Caesarei & Imperio permitteret iudicium de scriptis suis. |
Derfor prøvede Peutinger og Baden om torsdagen, på Skt.
Markus' dag, før middag, at overbevise doktor Martin om simpelt
og absolut at gå med til kejserens og kejserdømmets bedømmelse
af hans skrifter. |
Therefore on Thursday, Saint Mark's Day itself, before Noon, Peutinger
and Baden attempted to persuade Doctor Martin to allow without reservation
and completely the judgement by the Emperor and the Empire on his own writings. |
| 100 quum ipse sic offeret se omnia & facturum
& passurum, si modo scripturae sanctae nitirentur autoritate. Alioqui
enim nihil minus commissurum. Nam deum per prophetam dixisse, primo. Nolite
confidere in principibus in filijs hominum in quibus non est salus. |
Respondit: Se omnia & facturum & passurum, si modo scripturae
sanctae niterentur authoritate: Alioqui enim nihil minus commissurum. Nam
Deum per Prophetam dixisse, Nolite confidere in principibus, in filiis
hominum, in quibus non est salus. |
Han svarede, at han ville gøre alt og finde sig i alt, hvis
blot de støttede sig til den hellige skrifts autoritet. Ellers ville
han ikke binde sig til noget. For havde sagt gennem profeten: "Stol ikke
på fyrster, på menneskebørn, i hvem der ikke er frelse".
(Sl 146,3) |
He replied: He would do and allow everything if only they relied on
the authority of sacred scripture: For otherwise he would commit to nothing
less. For God spoke through the Prophet, Do not trust in princes, in the
sons of men, in whom there is no salvation. |
| 101 Deinde, Maledictus qui confidit in homine.
Vehementius vrgentibus respondit: Nihil minus promittendum hominum iudicio
quam verbum dei, Ita abiereunt rogantes, vt deliberaret meliora, responsurus
a prandio rediturus. |
Item: Maledictus qui confidit in homine. Vehementius urgentibus, respondit,
Nihil minus permittendum hominum iudicio, quam verbum Dei. Ita abierunt,
rogantes, ut deliberaret, meliora responsurus, A prandio se redituros. |
Og ligeledes: "Forbandet den, som stoler på mennesker". (Jer
17,5) Overfor de mere kraftige opfordringer, svarede han, at intet menneskers
bedømmelse ikke skulle have lov til at bruge andet end Guds ord.
Så gik de bort, og sagde, at de ville komme igen før frokost,
så kunne han overveje, hvordan han kunne svare bedre. |
The same: Accursed is he who trusts in man. To the more vehement urgings
he replied that nothing less should be allowed to the judgement of men
than the word of God. So they went away saying that they would return before
lunch so that he could deliberate how he would reply better. |
| 102 Post prandium reuersi
idem quod ante meridiem frustra conati, orauerunt (bijr) vt saltem concilij
futuri iudicio sua submitteret. Et hoc permisit, sed ita, vt decerptos
ex libris suis articulos ipsi exhiberent concilio sub ijciendos, Sed ita,
vt sententiam de illis ferrent scripturae et verbi diuini testimonio. |
Post prandium reversi, idem quod ante Meridiem, frustra conati sunt.
Oraverunt, ut saltem Concilii futuri iudicio sua submitteret. Hoc permisit
Lutherus, sed hac conditione, ut decerptos ex libris suis Articulos ipsi
exhiberent Concilio subiiciendos, ita tamen, ut sententiam de illis ferrent
ex scripturis, & testimoniis eiusdem contrarium probarent. |
Efter frokost vendte de tilbage, og prøvede forgæves det
samme som før middag. De bad om, at han blot ville underlægge
sin skrifter under et kommende koncils bedømmelse. Dette lovede
Luther, men på den betingelse, at de selv skulle fremvise for koncilet
de artikler, de havde taget ud af hans bøger, for at de skulle underkastes
koncilet, dog således, at de fremlagde deres mening ud fra skrifterne
og beviste det modsatte med vidnesbyrd fra skrifterne. |
After lunch they returned, they attempted in vain the same thing which
<they had attempted> before Noon. They begged that he submit his writings
at the least to the judgement of a future Council. Luther allowed this,
but on this condition, that they themselves should show the excerpted Articles
from his own books which would be submitted to the Council, in such a way
nevertheless that they give judgement about those from the Scriptures and
that they prove the contrary from the testimonies of the same. |
| 103 At illi a doctore Martino digressi Archiepiscopo
Treuirorum dixerunt, pollicitum se sua permissuros concilio in articulos
nonnullis, interimque taciturum de ijsdem. |
Illi itaque a Doctore Martino digressi, Archiepiscopo Treverensi dicunt,
Martinum pollicitum esse, se sua permissurum Concilio, in Articulis nonnullis,
interimque taciturum de iisdem. |
Og derfor, efter at disse mænd havde forladt doktor Martin, sagde
de til ærkebiskoppen af Trier, at Martin havde lovet, at han ville
lade sine skrifter kommer ind under et koncil, for adskillige artiklers
vedkommende, og i mellemtiden tie om dem. |
And so after those men left Doctor Martin, they told the Archbishop
of Treves that Martin promised that he would commit his writings to the
Council, in some Articles, and meanwhile he would be silent about the same. |
| 104 Quod doctor Martinus nunquam ne cogitarat
quidem, vt qui semper eatenus negauerat quippiam vel negare vel differre,
quod ad verbum dei attineret |
Quod Doctor Martinus ne quidem cogitarat, ut qui neque monitis nec
comminationibus ullis induci unquam potuerit, ut vel negare vel hominum
iudicio submittere vellet Libellos suos, quos claris & apertis Scripturis
testimoniis muniisset, nisi convinceretur ex sacris literis & evidentibus
rationibus se errasse. |
Men det havde doktor Martin end ikke overvejet, han, som hverken kunne
overtales af nogen formaninger eller trusler til at nægte sine bøger
eller underkaste dem under menneskers dom, når de dog var forsynet
med klare og evidente skriftbeviser, medmindre han ud fra skriften eller
evidente grunde blev overbevist om, at han tog fejl. |
Which Doctor Martin had never considered, he who had never been able
to be persuaded by neither any warnings nor threats to want to either renounce
his Books or submit them to the judgement of men, books which he had fortified
by clear and evident Scriptural testimonies, unless he were proven incontestably
by sacred writings and plain arguments that he had erred. |
| 105 Euenit
ergo dei munere vt Treuir doctorem Martinum euocaret & eum coram auditurus.
Vbi igitur diuersum intellexisset quam doctores dixissent, affirmauit non
magno redempturum nisi audiuisset & eum. Nam alioquin statim Caesare
aditurum, dicturumque quae renarrassent doctores |
Accidit ergo singulari Dei munere, ut Trevernsis Archiepiscopus Doctorem
Martinum evocaret, eum coram auditurus, Ubi cum diversum intellexisset,
quam Peutingerus et Badensis dixissent, affirmavit, non magno redempturum,
nisi audivisset eum: Alioqui enim se statim Caesarem aditurum fuisse, dicturumque
quae retulissent Doctores. |
Således skete det, ved Guds enestående gave, at ærkebiskoppen
af Trier tilkaldte doktor Martin, for at høre ham selv, idet han
havde det anderledes end Peutinger og Badensis havde sagt, og han forsikrede
ham om, at han ikke ville gå ind i en stor sag, før han havde
hørt ham: Ellers ville han nemlig straks været gået
til kejseren og havde sagt ham, hvad doktorerne havde fortalt. |
So it happened by a singular gift of God that the Archbishop of Treves
who was about to listen to him personally summoned Doctor Martin, When,
since he had perceived a contradiction which Peutinger and Baden had said,
he asserted that he would not undertake a costly case, unless he had listened
to him: For otherwise he was about to approach the Emperor at once and
would say what the Doctors had reported. |
| 106 Egit Treuir
clementissime cum doctore Martino, primo remotis omnibus arbitris tum de
Caesaris& imperij, tum de concilij iudicio. In quo colloquio doctor
Martinus nihil caelauit Treuirum, probans parum tuto tantam rem illis permissurum,
qui sub fide publica euocatum nouis mandatis aggressi damnassent, sententiam
& Bullam Papae approbantes. |
Egit vero Treverensis Archiepiscopus clementissime cum Doctore Martino,
primo, remotis omnibus Arbitris, cum de Caesaris & Imperii, tum de
Concilii iudicio. In quo colloquio Doctor Martinus nihil caelavit Treverensem,
affirmans, parum tutum fore, tantam rem illis permittere, qui sub fide
publica evocatum, novis mandatis agressi, damnassent suam sententiam, &
Bullam Papae approbassent. |
Trier-ærkebiskoppen forhandlede nu mildt med doktor Martin, først
derved, at han fjernede alle vidner, både dem fra kejseren og kejserdømmet
og dem fra rådsretten. I denne samtale skjulte doktor Martin intet
for ærkebiskoppen, men fastholdt, at det næppe ville være
sikkert at lægge denne sag ind under dem, som efter at have angrebet
den, der blev kaldt frem under offentligt frit lejde, med nye befalinger,
havde fordømt hans mening og godkendt pavens bulle. |
The Archbishop of Treves in fact acted most mercifully toward Doctor
Martin, first, by removing all the Witnesses, both from the Emperor and
the Empire and in particular from the court of the Council. Doctor Martin
concealed nothing from Treves in this conversation, maintaining that it
would hardly be safe to entrust so great a matter to those men, who after
attacking with new commands the one called forth under the protection of
safe-conduct, condemned his own opinion and approved the Bull of the Pope. |
| 107 Deinde admisso
etiam amico petiuit Treuira Martino media quibus huic causae occurri possit.
Respondet doctor Lutherus, meliora non esse quam de quibus Camaliel Actuum
quinto dixisset, teste S. Luca. Si ex hominibus consilium est, hoc opus
dissoluetur. Si vero ex deo est dissoluere non poteritis. |
Deinde admisso etiam Amico, petivit Treverensis Archiepiscopus a Doctore
Martino remedia, quibus huic causae occurri possit, Respondit Lutherus,
Meliora non esse remedia, quam de quibus Gamalio Act. 5. dixisset, teste
S. Luca, Si ex hominibus consilium aut opus hoc est, dissolvetur, Si vero
ex Deo est, dissolvere non poteritis. |
Da han derefter havde fået en ven ved sin side, spurgte ærkebiskoppen
af Trier Doktor Martin om et redskab, hvormed han kunne løse denne
sag. Og Luther svarede, at der ikke var noget bedre redskab end det, Gamaliel
kom med i Acta 5, ifølge Skt. Lukas: "Hvis dette råd eller
dette værk er af mennesker, så vil det blive opløst.
Men hvis det er af Gud, vil I ikke kunne opløse det". (Apg 5,38) |
Then after his Friend was admitted, the Archbishop of Treves asked
for remedies from Doctor Martin with which he would be able to answer this
case, Luther replied, "There are not better remedies that about which Gamel
in Acts 5 has said, with Saint Luke as witness, If this need the counsel
of men, let it be dissolved, If in truth it is from God, ye will not be
able to dissolve it. |
| 108 Hoc potuisse Caesarem & imperij Ordines
scribere Pontifici Romano. Nam scire si hoc suum propositum ex deo non
sit, intra triennium immo biennium sponte sua periturum. |
Hoc posse Caesarem & Imperii ordines scribere ad Pontificem Romanum,
se certo scire, si hoc suum propositum ex Deo non sit, intra triennium
imo biennium sponte sua periturum. |
Kejseren og kejserrigets adel kan skrive til den romerske pave, at
de med sikkerhed véd, at hvis dette forehavende ikke er af Gud,
vil det være borte indenfor tre, nej, to år. |
The Emperor and the ranks of the Empire can write to the Roman Pontiff
that they know for certain, if this proposition of his is not from God,
it will perish of its own accord within three nay two years." |
| 109 Dicenti Treuiro.
Quid esset facturus, si decerperentur articuli concilio submittendi. Respondet
doctor Lutherus, modo non sint hi quos concilium Constantiense damnauerit. |
Dicenti Treverensi, quid esset facturus, si decerperentur Articuli
concilio submittendi? Respondit Lutherus: Modo non sint hi, quos Concilium
Constantiense damnaverit. |
Ærkebiskoppen spurgte, hvad han ville gøre, hvis artiklerne
var uddraget og underlagt et koncil. Luther svarede: "Blot det ikke var
dem, som blev fordømt af Konstanz-koncilet". |
When Treves said what would he do, if the Articles were excerpeted
to be summited to the council, Luther replied: "Provided they are not those
which the Council of Constance condemned." |
| 110 Ait Treuir, se vero timere eos ipsos futuros.
At qui, inquit Lutherus, de eiusmodi tacere neque possum neque volo, vt
certus eihs Decretis damnatum dei verbum, & vitam & caput potius
amissurus, quam tam clarum verbum domini deserturus |
Ait Treverensis, Se vero timere, eos ipsos futuros. Atqui inquit Lutherus,
de eiusmodi tacere neque possum neque volo, ut qui certus sum, iis Decretis
verbum Dei damnatum, Ideo vitam & caput potius amissurus sum, quam
tam clarum verbum Domini deserturus. |
Ærkebiskoppen ar Trier sagde da, at han faktisk frygtede, at
det netop ville være dem. Og da sagde Luther, at han hverken kunne
eller ville tie om dette, "for jeg er sikker på, at disse dekreter
har fordømt Guds ord, derfor vil jeg hellere miste liv og hoved
end fornægte et så klart Guds ord". |
The Archbishop of Treves says that he indeed feared those very ones
would be submitted. Yet Luther said "I am neither able nor willing to be
silent about such a thing, as I am certain that the word of God was condemned
by those Decress, Accordingly I would rather lose my life and head than
abandon the word of the Lord so clear." |
| 111 Treuir videns doctorem
Martinum dei verbum iudicio hominum nequaquam submissurum, clementer dimisit.
Rogantique vt curaret sibi commeatum clementem a Caesarea maiestate, Respondit,
se rem probe curaturum, & renunciaturum. |
Treverensis videns Doctorem Martinum Dei verbum iudicio hominum nequaquam
submissurum, clementer eum dimisit, Rogantique ut curaret sibi commeatum
clementem a Caesarea Maiestate, respondit: Se rem probe curaturum, &
renunciaturum. |
Ærkebiskoppen af Trier, der så, at doktor Martin på
ingen måde ville underkaste Guds ord under mennesker bedømmelse,
lod ham gå i nåde, og da han bad ham sørge for en god
anbefaling hos kejseren,svarede han, at han skulle prøve at sørge
for det og lade ham det vide. |
The Archbishop of Treves seeing that Doctor Martin would by no means
submit the word of God to the judgement of men, dismissed him mercifully,
And he replied to him asking to obtain a merciful leave for himself from
the Imperial Majesty: "I will properly take care of the thing and I will
carry back word of it." |
| 112 Neque ita multo post, Officialis Treuirensis
praesente Cancellario Austriae, & maximiliano A secretis Caesaris,
doctori Luthero (biijv) in diuersorio eius mandato Caesaris dixit. Quia
tam multipliciter frustra a caesare, Electoribus principibus & ordinibus
commonefactus ad cor & vnitatem noluerit redire. Reliquum esse, vt
caesar vt ad uocatus fidei catholicae, procedat. |
Neque ita multo post, Officialis Treverensis, praesenti Cancellario
quondam Macimiliani, a Secre- (Dviii.r) tis Caesaris, Doctori Martino in
diversorio suo, mandato Caesaris dixit, Quia tam multipliciter a Caesarea
Maiestate, Electoribus, Principibus, et Ordinibus Imperii frustra commonefactus,
ad cor & unitatem noluerit redire, reliquum esse, ut Caesar (ut Advocatus
fidei Catholicae) procedat. |
Derfor skete der ikke så længe efter det, at officialen
fra Trier, der sammen en vis sekretær Maximilian fra kejserens kontor
kom hen til doktor Martins herberge, overleverede ham kejserens ordre,
at han, efter forgæves så mange gange at være blevet
formanet af den kejserlige majestæt, kurfyrsterne, fyrsterne og kejserrigets
adel, ikke ville vende tilbage til kirkens hjerte og enighed, var der kun
det at gøre for kejseren (som den katolske tros beskytter) at gå
videre. |
And so not much after, the Official of Treves, with a certain Maximilian
Secretary from the Chancellors of the Emperor at hand, told Doctor Martin
in his own lodging, by the command of the Emperor, That, because having
been admonished so many times by the Imperial Majesty, Electors, Princes,
and the Orders of the Empire in vain, he did not want to return to the
heart and unity, it remains for the Emperor (as Advocate of the Catholic
faith) to
proceed. |
| 113 Ergo mandatum Caesaris esse, vt intra.
xxi. dies hinc ad securitatem suam redeat, sub conductu publico & libero
ipsi seruando, neque vel praedicando vel scribendo in itinere populum commoueat |
Ergo mandatum Caesaris esse, ut intra viginti unum dies hinc ad securitatem
redeat, sub conductu publico, & libere ipsi servando, neque vel praedicando
vel scribendo, in itinere populum commoveat. |
Så kejserens befaling er, at han inden 21 dage fra nu af vender
tilbage til sikkerhed under det offentlige frie lejde, og hvis han gerne
vil komme helskindet frem, hverken oprører folket ved at prædike
eller ved at skrive. |
So the command of the Emperor is that he return to safety within twenty-one
days hence, under the protection of the safe-passage, and, by freely saving
himself, not to upset the commons on the way by neither preaching nor writing. |
| 114 Pater Christianissimus
modestissime respondens, sic coepit. Sicut domino placuit, ita factum est.
Sit nomen domini benedictum. Primo ominum serenissimae Caesareae maiestati,
Principibus, electoribus, Principibus & reliquis imperij ordinibus
gratias ago humilimas, pro tam benigna & clementi audientia, proque
conductu libero & seruato & seruando. |
Quo audito, Doctor Martinus modestissime respondit, Sicuti Domino placuit,
ita factum est, Sit nomen Domini benedictum. Deinde addebat, Se supplicem,
primum omnium, Sereniss. Caes. Maiestati, Principibus, & reliquis Imperii
Ordinibus gratias agere, quam posset maximas, pro tam benigna & clementi
audientia, proque conductu libero et servato et servando. |
Da han hørte det, svarede doktor Martin mådeholdent: "Således
har det behaget Herren, således er deet sket, Herrens navn være
lovet". Derefter tilføjede han, at han, en underordnet, først
af alt takkede hans højvelbårne kejserlige majestæt,
fyrsterne og de øvrige af kejserrigets adelige, så meget han
kunne, for så nådigt og mildt at have hørt ham og for
det frie lejde både frem og tilbage. |
When he heard this, Doctor Martin most modestly replied, "Just as it
was pleasing to the Lord, so this was done, Let the name of the Lord be
praised." Then he added, First of all, I, a suppliant, give thanks to the
Most Serene Imperial Majesty, Princes, and remaining Orders of the Empire,
as greatly as I can for so kind and clement a hearing, and for the free
conduct both for coming and going. |
| 115 Neque enim quicquam desyderaui in eis,
nisi reformationem per scripturam sanctam a me tantopere flagitatam, alioquin
pro Caesarea Maiestate & imperio passusus omnia vitam & mortem,
famam & infamiam, nihilque mihi prorsus reseruaturus, nisi verbum domini
liberum ad confitendum & testificandum illud. Caesareae maiestati &
toti imperio me humilime tum commendans, tum subijciens. |
Neque enim se quidquam desiderasse in eis, nisi reformationem per scripturam
sanctam, a se tantopere flagitatam. Alioqui pro Caesarea Maiestate &
Imperio passurus omnia, vitam & mortem, famam & infamiam, nihilque
sibi prorsus reservaturum, nisi unicum verbum Domini liberum, ad confitendum
& testificandum illud: Postremo, (Dviii.v) Caesareae Maiestati, &
toti Imperio se humillime tum commendans, tum subiiciens. |
For han ønskede ikke andet af dem end den reformation ved hjælp
af den hellige skrift, han så indtrængende havde opfordret
til. Ellers ville han lide alt for den kejserlige majestæt og for
kejserriget, liv og død, sult og dårligt rygte, og ikke holde
noget for sig selv, undtagen det enestående frie Herrens ord, så
han kunne bekende det og bære vidnesbyrd om det: Til sidst anbefalede
ham sig for den kejserlige majestæt og for hele kejserriget og underkastede
sig. |
For he neither desired anything in them, except the reformation through
sacred scripture so greatly called for by him. Otherwise he would suffer
everything for the Imperial Majesty and the Empire, life and death, fame
and ill repute, retaining absolutely nothing for himself, except the unique
free word of the Lord in order to confess and bear witness for that: Finally,
most humbly commending himself to the Imperial Majesty and the entire Empire
and subjecting himself to it. |
| 116 Postridie igitur,
hoc est feria sexta post Iubilate, die Aprilis, xxvi. salutatis patronis
& amicis, qui eum frequentissimi conuenerunt, sumpto ientaculo hinc
abijt, persecuti sunt, ita doctore Hieronymo Sthurso iurisconsulto Vuittenbergen.
Nam Caspar Sturmus Caduceator post aliquot horas secutus egressum Oppenheimij
inuenit, prosecuturus vocali mandato Caesaris Caroli. |
Postridie igitur, hoc est, feria sexta post Iubilate, die Aprilis vicesima
sexta, salutatis Patronis & amicis, qui eum frequentissime convenerant,
sumpto ientaculo hinc abiit, ad horam ante Meridiem decimam, comitatus
& ab iis, qui huc venientem prosecuti sunt, Quem Caspar Sturm Caduceator
post aliquot horas secutus, Oppenheim invenit, Prosecuturus vocali mandato
Caesaris Caroli. |
Så den næste dag, det vil sige, fredagen efter Jubilate,
den 26. april, sagde han farvel til sine beskyttere og venner, som ofte
havde besøgt ham, spiste sin frokost (n116)
og drog derfra, klokken ti om formiddagen, ledsaget også af dem,
som havde været med ham, da han kom dertil. Dem fandt Kaspar Sturm,
herolden, efter nogle timers søgen i Oppenheim. Han fulgte med ifølge
kejser Karls mundtlige ordre. |
So the next day, that is, the Friday after Jubilate, on the twenty-sixth
day of April, after he said goodbye to his Patrons and friends who had
most frequently visited him and he broke his fast, he departed from there
at the tenth hour before Noon, accompanied also by those who had set out
with him on his way there, Whom Caspar Sturm the Herald after some hours
following found at Oppenheim, Sturm pursuing according to the spoken command
of the Emperor Charles. |
| 117 Deus igitur hominem pietissimum tuendo
& docendo Euangelio natum, diutissime seruet Ecclesiae suae, vna cum
suo verbo. AMEN. |
|
Gud havde ladet dette meget fromme menneske blive født for at
han skulle få øje på evangeliet og lære det, og
længe tjene hans kirke, alene sammen med hans ord. Amen. |
|
| 118 Oecolampadii iudicium de doctore Martino
Luthero. |
|
Oecolampadius' bedømmelse af doktor Martin Luther. |
|
| 119 Iam de Martino
libere loquar, vt saepe antehac. quod Euangelice veritati propius accedat
quam aduersarij sui. |
|
Nu vil jeg gerne tale om Martin,
som ofte tidligere, fordi han er nærmere ved evangeliets sandhed
end hans modstandere. |
|
| 120 Et poterit ne humanus spiritus vel ab auditu
vel a promulgatione Euangelij, suis minacibus mandatis auertere? Mirum
cum meliora non offerant quod omnibus sole clarius est, condemnare tamen
non verentur quod improbare quantum satis est non possunt. |
|
Og den menneskelige ånd vil da ikke kunne vende sig bort fra
at høre eller udbrede evangeliet, fra dets trusler og påbud?
Og eftersom de ikke tilbød noget, der var bedre end hvad der
var soleklart for alle, er det mærkeligt, at de dog ikke veg tilbage
for at fordømme, hvad de ikke kunne modbevise var nok. (??) |
|
| 121 Vere dicit Ennius Pellitur e medio sapientia,
vi geritur res. Viderint Episcopi siue (biiijr) me damnent aut parcant
condemnanti. |
|
Det er sandt, hvad Ennius Pellitur siger midt i visdommens bog, at
sagen føres med kraft. Biskopperne skulle ellers se til at de dømmer
mig eller skåner ham, de har fordømt. |
|
| 122 Non de omnibus quae scripsit Martinus loquor.
Non enim omnia legi, sed quae legi adeo immerito reijciuntur vt fiat etiam
iniuria sacris litteris quas ipse syncerius exponit, pleraque ab eo dicta
tam certa sunt apud me vt si etiam caelestes angeli contradicant non me
sunt a sententia mea depulsuri. |
|
Jeg taler ikke om alt det, Martin har skrevet. For jeg har ikke læst
det hele, men det, jeg har læst, forkaster de i den grad med urette,
at der også øves uret mod den hellige skrift, som han forklarer
med stor alvor, og mange af de ting, han har sagt, er så sikkert
for mig, at selv om engle fra himlen sagde det modsatte, ville jeg ikke
lade mig rokke fra min opfattelse. |
|
123 Vbi articulos condemnatos legero, quid
sentiam de quouis libenter tecum agam, liceat enim mihi quod omnibus, alioqui
non sum quae Martiniana vel probet vel improbet.
M. D. XXI. |
|
Da jeg læste de fordømte artikler, hvor følte jeg
da, at jeg ville kæmpe sammen med dig om hvadsomhelst, for for mig
er det passende, at det bliver om alt, at jeg kæmper med dig, ellers
er jeg ikke, hvad martinsk han beviser eller modbeviser. (??)
1521. |
|