Catharinus mod Luther 26


Fra en genudgivelse af Catharinus fra 1953 for den latinske teksts vedkommende (ved Josef Schweitzer). Min
oversættelse for den danske teksts vedkommende.
 

Noter (Schweizers og mine) gengives ved n1, n2, osv. Mine kommentarer som k1, k2 osv.
 

Vil man oprette et link til denne tekst, kan det gøres ret præcist. De små tal i venstre celle angiver
bogmærkenummeret på den pågældende celle.
 
1 Septima disputatio super quinto ac sexto eius dogmate circa contritionem. 
2 c         Confiteor coram Deo
3        "Contritio (sic enim coepit vocari vere poenitentia interior) duplici via paratur. Primo per discussionem, collectionem detestationem peccatorum, qua quis (ut dicunt) recogitat annos suos in amaritudine animae suae, ponderando peccatorum gravitatem, damnum, foeditatem, multitudinem, deinde amissionem aeternae beatitudinis ac aeternae damnationis acquisitionem et alia quae possunt tristiciam et dolorem excitare. Haec autem contritio facit hypocritam, immo magis peccatorem, quia solum timore praecepti et dolore damni id facit. Et tales omnes indigne absolvuntur et communicantur". (serm#3f)           "Angeren (for således er man begyndt at kalde den sande indre bod) beredes ad to veje. For det første igennem diskussion af og erindring af og foragt for ens synder, såsom at man, som de siger, tænker på sit hidtidige liv, hvor man har elsket sit liv, eller at man lægger vægt på syndernes alvor, deres fordømmelse, deres afskyelighed, deres mængde, dernæst på, at man mister den evige salighed og opnår evig fordømmelse, og på andre ting, som kan opvække tristhed og smerte. Men denne anger fremkalder hyklere, ja fremkalder større syndere, fordi den alene gør disse ting, fordi den er bange for budet og er bange for at blive fordømt. Og sådanne mennesker absolveres på uværdig vis og går til alters på uværdig vis".
4        Contra has blasphemias primo id Scripturae affero, quod quasi ad propositum non faciat, tu praeteris: "Recogitabo tibi annos meos in amaritudine animae meae" (Es 38,15). Quaenam haec est recogitatio annorum nisi peccatorum collectio ac discussio? In quo est animae amaritudo nisi in eorum detestationem? Unde detestatio nisi ex multitudine, enormitate et gravitate? Quid ais tu, David gloriose? Quare ab iniquitate lavari et mundari a peccato postulas? 'Quia', inquis, 'iniquitatem meam ego cognosco et peccatum meum contra me', vel (ut Augustinus legit) coram me "est semper". (Sl 51,4f) 
5 Cur etiam dicis: "Cogitavi vias meas, et concerti pedes meos in testimonia tua"? (Sl 119,59) Isto enim modo ex peccatorum tuorum cogitatione conversum te ad eum profiteris. Cur lavas lectum tuum per dies singulos lachrymis, cur rigas stratum tuum? (Sl 7,7) An ut sic fias peccator et hypocrita? Miror, quod tam laudata sit poenitentia tua, cum in graeci vocabuli notitia non intellexeris, istum poenitentiae modum esse hypocritam et peccatorum. 
6 Cur etiam frustra Salomon, filius tuus, his verbis poenitentiam veram ostendit: 'Si peccaverit tibi populus et captivi ducti fuerint, et in loco captivitatis egerint poenitentiam in corde suo, dicentes, Peccavimus, inique gessimus, impie egimus etc.'? (1 Kong 8,46f) Hic enim nihil agnosco nisi respectionem, ponderationem, (276) confessionem et deplorationem peccati. 
7 Nam ecce, forsan plus quam Salomon hic noster Daniel contra docet. At nunquid erit et plus quam Deus? Ait enim Deus ad Adam post peccatum: 'Adam, ubi es'? (Gen 3,9) Quid est dicere "ubi est?" nisi respice, quo te peccato tuo coniecisti, quantum boni amiseris, quantum tibi comparaveris mali? 
8 Item post fratricidium ad Cain: "Ubi est Abel, frater tuus?" Et rursus: "Quid fecisti"? (Gen 4,9f) Num hic virtutem an scelus potius commemorat? Quid item per Ezechielem apertius docet, cum ait: 'Si averterit se impius ab impietate sua, quam operatus est, et fecerit iudicium et iustitiam, ipse animam suam vivificabit. Consederans enim et avertens se ab omnibus iniquitatibus suis vita vivet et non morietur'. (Ez 18,21)
9 Quomodo 'vita vivet et non morietur', quod sic consideravit iniquitates, cum Martinus dicat, quod erit hypocrita et peccator, indigne et absolvitur et communicat? O domine Deus, si tu solvis, quae ligat Martinus, certe oportet alias esse claves tuas, alias Martini claves, si quibus tu aperis, ille claudit. Protestor igitur in Scripturis sanctis tuis, quod qui Martini claves sequuntur, illas sequuntur, quae non coelum, sed infernum aperiunt. Ego dixi, ipsi viderint. 
10 Nam quid evangelii exempla proferam, ubi totum verae poenitentia processum licet oculis intueri? 'Stabat', inquit, 'publicanus a longe'. Cur "a longe" ait, nisi quod ex peccato a Deo se elongatum et salute privatum novit, sicut scriptum est: "Longe a peccatoribus salus"? (Sl 119, 155) "Nolebat ocolus ad coelum levare." Unde hoc nisi ex meditatione indignitatis suae propter peccata? "Percutiebat pectus suum." Cur hoc, nisi quod (ut ait Augustinus) ipse poenas de se ipso exigebat. 
11 Denique dicebat: "Propitius esto mihi peccatori". Unde haec exorta tam (81v) repente fiducia, cum mox non auderet levare oculos in coelum, nisi quod gradatim ex timore in spem, ex pudore in fiduciam, ex peccati notitia in implorationem divinae gratiae ascendit, tum ex proprio peccati iudicio ac iustitia, sua sententia praeveniens Dei sententiam, propria vindicta Dei vindictam antevertens, misericordiam iustificatus promeruit?
12 Sic enim sequitur: "Et abiit iustificatus in domum suam" (Luk 18,13f) Igitur quem in evangelio iustificatum legimus, in doctrina Martiniana audimus hypocritam factum et peccatorem. Sed quid aliud in prodigi parabola docemur? Recesserat a patre. Recedit enim a patre Deo, (277) quicunque arbitrii libertate abutens sub eo esse recusat. 'Pascere porcos', incipit, scilicet voluptatem immersus curis. 'Reversus tanden in se est', quippe agnovit peccatum peccatique foeditatem et miseriam. "Quanti" (inquit) "mercennarii in domo patris mei abundant panibus". Hic amissi boni recordatio. "Ego autem hic fame pereo". Hic dolor iam cognitae miseriae. "Surgam", inquit. Hic consilium desistendi a peccato. "Et ibo ad patrem". Hic animus viam ingrediendi virtutum, unde ad patrem pervenitur. Et dicam ei: "Pater, peccavi in coelum et contra te". 
13 Ecce primum peccati agnitio et confessio. "Iam non sum dignus vocari filius tuus." Ecce confusio et indignitatis suae detestatio. Quid hinc factum est? An adhuc hypocritam habemus et peccatorem? Immo ait: "Surgens venit ad patrem". Haec igitur recta via eundi ad patrem. At quid agat pater? Num reicit quasi hypocritam? Num damnat tanquam peccatorem? Absit. Sed "cum adhuc longe esset, vidit illum". Hoc est primae gratiae donum, ut respicere venientem incipiat. 
14 "Et misericordia motus est", illa videlicet misericordia, qua plena est terra, idest omnes terreni homines ac peccatores. "Accurrens cecidit super collum eius". Accurrit in celeritate auxilii. "Cecidit", quia inclinatur ab altitudine suae maiestatis ad nos humiles homunculos et peccatores. "Et osculatis est eum", hoc est in ultimam gratiam atque pacem suam admisit. Quid hic agat filius? Num a poenitentia, num a peccati memoria confessione ac detestatione desistat, etiam confecta pace, etiam restitutus in gratiam? Minime. 
15 Sed in perpetua hac memoria et confessione laborans usque ad ultimum, ait: "Pater, peccavi in coelum et coram te, iam non sum dignus vocari filius tuus." Quid hinc pater? "Dixit autem pater ad servos suos: Cito proferte stolam primam", et quod excurrit. 
16 In quo agnoscere gloriam licet et beatitudinem, qua tandem, sic agens poenitentiam, donatur. Sed quid frustra laboro, cum universam ad hoc possem proferre Scripturam? Cur sacros proferam doctores, cum nihil agere aliud in omni opere videantur, quam sic docere? An non erit satis, si Augustinum directo expugnantem doctrinam istam perfidi ac spurii filii produxerim? Haec eius verba ps. ultimo: "Audistis modo Ioannem apostolum: 'Timor non in charitate, sed perfecta charitas foras mittit timorem, quia timor tormentum habet' (1 Joh 4,18). Et tamen nisi in timore incipiat homo Deum colere, non perveniet ad amorem". 
17 Iamne sentis, Martine, iamne sentis, quam adversatur tibi Augustinus, quod non ab amore iustitiae, sed a timore poenae proceditur ad amorem Dei, sicut propheta pater cum sapiente filio dicebat: "Initium sapientiae timor Domini"? (Sl 111,10; Ordspr 1,7; 9,10; Sir 1,16). Taceo igitur alios, ne supra Augustinum te facere videar, et praesertim quos appellas (278) Scholasticos, quia derideres. Taceo canones, quia ad novas te blasphemias excitarem. 
18 Mitto paganorum dictum et sapientum mundi: "Agnosce te ipsum", quoniam tu nihil minus vel agis vel agere curas. Praetereo, quod iureconsulti inquiunt: bonos poenarum metu fieri, quia nihil minus quam iuristatheologus es. Cavebo, ne efferam ecclesiae consuetudinis longissimae authoritatem, qua admontente, docente, praedicante tot sunt saeculis haec semper observata, custodita, probata atque ad hoc innumeris dispositis voluminibus tradita ediscenda et observanda. 
19 Nam tu solus sapiens comperisti tandem totam ecclesiam esse animarum et conscientiarum carnificem, ut iam verendum sit, ne excommunicata abs te universa ecclesia libri eiusmodi omnes iudicentur igni. Postremo si te hominem saltem agnoscerem, naturalis evidentiam rationis naturae Deique ordinem producerem. Nemo enim, qui adverterit, non perspiciet Deum naturamque ipsam ita semper consuesse, ut res per media de imperfecto ad perfectum disponat, non autem de repente ab extremo ad extremum traducat sine medio. 
20 Sic ars naturae aemula nihil confestim perfectum nobis reddit. Hinc Magister ac Dominus 'pannum rudem veteri consarciendum vestimento', et "vinum novum in utres veteres" claudi, non laudat, ne inassueta potentia vini "rumpantur utres". (Matt 9,16f) At tu omni arte superior ipsa rerum natura et summo omnium opifice sola ei proposita virtutis specie absque suarum consideratione aerumnarum, absque ullo poenarum timore aut peccatorum confusione ac pudore praecedente, ut ita stulta coram te sapientia ipsa facta sit. Sed unde ad haec motus sis, dignum est profecto, ut videamus. 
21 Confutatio rationis Martini, quae super superioribus dogmatis ita sequitur ad litteram. 
22       "Ratio omnium praedictorum est: impossibile est, ut odias aliquid vero odio et perfecto, cuius contrarium non prius dilexeris. Amor semper est prior odio, et odium natura et sponte fluit ex amore, et sic nascitur zelus, qui est iratus amor, idest odium mali propter bonum. Sic odium peccati et detestatio (82r) vitae praeteritae nulla cura, nullo labore quaesita veniunt sua sponte.            "Meningen med alt det foregående er: Det er umuligt, at du kan hade noget med et sandt og fuldkomment had, hvis du ikke først har elsket dets modsætning. Kærlighed har altid forrang fremfor had, og hadet flyder naturligt og spontant ud af kærligheden, og således bliver iveren til, den, som er den vrede kærlighed, det vil sige, hadet til det onde for det godes skyld. Således kan hadet til synden og fordømmelsen af det liv, man har levet hidtil, ikke komme spontant, når der kræves, at man drager omsorg for det og anstrenger sig for det. 
23 Alioquin perversissimo ordine et nunquam pro futuro studio quaeritur amor iustitiae per odium peccati, immo machina desperationis (279) et deiiciendi animi est talis perversitas. Poenitentia enim debet esse dulcis et ex dulcedine in iram descendere ad odium peccati. Amor enim est vinculum perpetuum, quia voluntarium, odium temporale, quia violentum.  Ellers ville der i en omvendt rækkefølge og gennem noget, der aldrig kan blive til lyst, kræves kærlighed til retfærdigheden gennem had til synden, og en sådan omvendthed er langt snarere ophav til fortvivlelse og til, at man forkaster sig selv. For boden bør være blid og igennem blidhed føre til vrede og had mod synden. For kærlighed er en evig lænke, fordi den er frivillig, hadet er forbigående, fordi det er påtvunget. 
24 Igitur persuade homini primum, ut diligat iusticiam, et sine magisterio tuo conteretur de peccato, diligat Christum et statim sui prodigus odiet se ipsum. Sic psal. XLIV.: 'Dilexisti iustitiam et odisti iniquitatem'. Prius inquit: 'dilexisti iustitiam', et sic 'odisti iniquitatem etc'". (serm#14).  Derfor skal du først overtale mennesket til at elske retfærdigheden, så vil det uden din undervisning ringeagte synden, elske Kristus og straks vil den fortabte hade sig selv. Sådan hedder det i Sl 45,8: 'Du elsker retfærdighed og hader uretfærdighed'. Han siger først: 'Du elsker retfærdighed', og derfor hader du uretfærdighed, osv". 
25           Vere scriptum est: "Impius confundit et confunditur" (Ordspr 13,5) At nos distinguamus confusa haec eius dicta, et dividatur lux a tenebris, aquae superiores ab inferioribus, idest vera separentur a falsis, et appareat tandem arida, (Gen 1,4f) hoc est infructuosa doctrina.           Det er sandt, hvad der står skrevet: "Den gudløse forvirrer og er forvirret". Men vi vil gøre skel i det forvirrede, han har skrevet, og skelne mellem lys og mørke, mellem det øvre og det nedre vand, det vil sige, skille det sande ud fra det falske, så det tørre land endelig skal komme til syne, det vil sige, hans ufrugtbare læresætninger. 
26 Prima eius conclusio et fundamentum est: 'Amor odio prior est, natura et sponte odium fluit ab amore'. Recte hucusque hinc aliam traducit: 'Impossibile est aliquid te vero et perfecto odio odisse, nisi eius contrarium prius dilexeris'. Hic cum homine et lubrico et imperito subsistendum est. Haec enim conclusio, nisi aliter declaretur, quid sit hoc verum et perfectum odium, instantias patitur.  En konklusion og et fundament hos Luther er: 'Kærlighed har forrang fremfor had, hadet flyder naturligt og af sig selv ud af kærligheden'. Indtil videre er det rigtigt, når han herudfra drager den slutning: 'Det er umuligt, at du kan hade noget med et sandt og fuldkomment had, hvis du ikke først har elsket dets modsætning'. Her vil vi gøre holdt sammen med det slibrige og ukyndige menneske. For denne konklusion må tåles for nærværende, hvis det ikke andetsteds forklares, hvad dette sande og fuldkomne had er. 
27 Nam ut vel paganus aiebat: "Oderunt peccare mali formidine poenae, boni autem virtutis amore". (n27) Unde liquet, quod mali oderunt peccatum sine amore virtutis suis contrarii. Eget ergo supra dicta conclusio expositione, ut mox videbimus.  For som jo hedningen (Horats) sagde: "De onde kan ikke lide at synde på grund af frygt for straffen, men de gode af kærlighed til dyden". Heraf kan man slutte, at de onde hader synden uden at have kærlighed til dyden, dens modsætning. Forklaringen af konklusionen tvinger os altså udover det allerede sagte, som vi nu skal få at se. 
28 Tertia est; "Odium peccati et detestatio vitae praeteritae nulla cura, nullo labore quaesita veniunt sua sponte." Hanc esse meram falsitatem, vel ex eius dictis probo. Nam (ut ille ait) ad odium peccati necessarius est amor virtutis et eius assecutio. Sed ad hoc multa cura atque labor exigitur, ergo etc. Quis enim manifestem negaverit experientiam? Quam paucos virtuose vivere inspicimus, eo quod difficile sit (ut notum est) assuescere secundum virtutem.  Den tredie konklusion er: 'Hadet til synden og fordømmelsen af ens tidligere liv kommer helt af sig selv, uden at man behøver bekymre sig for det eller anstrenge sig for det'. Dette er lutter falskhed og det vil jeg bevise ud fra det, han selv har sagt. For han siger selv, at kærlighed til dyden og efterfølgelse af dyden nødvendigvis knytter sig sammen med had til synden. Men hertil kræves megen bekymring og anstrengelse, altså osv. For hvem kan nægte en åbenlys erfaring? Hvor få ser vi ikke leve efter dyden, på den måde, at det er vanskeligt at vænne sig til at leve efter dyden (hvilket er klart). 
29 An non Dei testimonium est: 'pronum hominem ad malum ab adolescentia sua'? (Gen 8,21) At si corrigat se Martinus et dicat, quod intelligit post iam adeptam virtutem, nullam esse curam ac laborem odisse peccatum, iam incipiet consentire ad virtutem adipiscendam laborem et curam exigi, scilicet ad media vestiganda. In hoc autem eius doctrina ab omnium doctrina recedit, quod lapsum et gravatum peccatis animum statim erigi ad virtutis contemplationem posse arbitratur sine praevia discussione vitiorum, sine timore poenae et caeteris, quae ex sapientum disciplina narrata sunt.  Mon ikke Guds vidnesbyrd er: 'Mennesket er tilbøjeligt til det onde fra sin ungdom af'? Men hvis Martin retter sig selv og siger, at han mener, at efter at have tilegnet sig dyden behøver man ikke bekymre sig om og anstrenge sig for at hade synden, så begynder han nu at være enig med os i, at der kræves anstrengelse og bekymring for at opnå dyden, når man altså anstrenger sig for at opnå den. Men heri afviger hans lære fra al lære, at han mener, at den faldne og ødelagte sjæl straks kan oprejses til dydens betragtning uden forudgående diskussion af lasterne, uden frygt for straf og uden de øvrige ting, som der fortælles om ud fra de vises disciplin. 
30 Et non intelligit Lutherinus theologus, quod in peccato sistens luteos habet oculos. Quomodo igitur virtutem prospiciet? Terram solam intuetur. Quomodo elevabit vultum ad coelum? Terrae thesauris inhiat, quos videt. Quomodo alios poterit quaerere meliores, (280) quos non videt, nisi prius hos falsos esse conspexerit? Hinc sapientissimus magister primo ait: 'Nolite vobis thesaurizare in terra, ubi aerugo et tinea demolitur, et ubi fures effodiunt et furantur'. Deinde ait: "Thesaurizate vobis thesauros in coelo", (Matt 6,19f) atque ita de cognitione et odio vanitatis ad veritatis cognitionem et amorem producit.  Og dette forstår teologen Luther ikke, fordi den, der befinder sig i synden har smudsige øjne. Hvordan skulle han så kunne se dyden? Han skuer kun jord. Hvordan skulle han kunne løfte sit ansigt mod himlen? Han snapper efter den jordiske skat, som han ser. Hvordan skulle han kunne kræve, at andre blev bedre, dem, som han ikke ser, medmindre han først betragter dem som forkerte? Hertil siger vor højvise læremester for det første: 'Saml jer ikke skatte på jorden, hvor rust og møl fortærer, og hvor tyve bryder ind og stjæler'. Dernæst siger han: 'Saml jer skatte i himlen', og således fremkalder han af erkendelsen af og hadet til forfængeligheden erkendelse af og kærlighed til sandheden. 
31 Denique qui in luto faecis veluti sus lutulenta delectatur, qui libens serviat peccato et ideo eius vinculis teneatur, quomodo nisi odorem malum (jvfr 2 Kor 2,15ff) sentiat aut nisi cathenas peccati oderit, ut rumpat, tangi poterit odore virtutis et sic tractus ad eam pergere? Ergo tandem ubi error est, et imperitia tua, detegam. Sumo propositionem tuam, quae non tua est, cum eam non intelligas, sed philosophorum omnium: amor odio prior est, et odium ex amore fluit. Hinc probo, quod ex hoc sui ipsius amore odium peccati nasci potest, ut sic reddatur vera prima propositio: amor prior odio est, et odium inde sua sponte fluit.  Endelig: Den, der elsker at sidde i snavs og skidt, som et beskidt svin, den, der gerne tjener synden og derfor holdes fast i dens lænker, hvordan skulle han kunne fornemme andet end de ondes lugt, eller hvordan skulle han kunne undlade at gøre syndens lænke vellugtende, så at han kan sprænge den, så at han kan berøres af dydens lugt og således behandlet trænge frem imod den? (??) Og derfor skal jeg nu endelig afsløre, hvori din fejl består, hvad der er din mangel. Jeg tager udgangspunkt i din egen tese, som ikke er din tese, skønt du ikke forstår den, men alle filosoffers: Kærlighed har forrang fremfor had, og hadet flyder ud af kærligheden. Herudfra beviser jeg, at hadet til synden kan fødes ud af denne kærlighed til sig selv, så at man således giver den første tese fuld ret: kærlighed har forrang fremfor hadet, og hadet flyder af sig selv derfra. 
32 Qua enim se ipsum amat, delectationem suam amat, quam in peccato experitur. Qui delectationem suam amat, iam contrarium odit, videlicet tristitiam ac dolorem, et consequenter quae dolorem inducant, ut pota poenas, et consequenter quae sunt causa poenarum, ut sunt peccata, et ideo ut cognoverit, quod peccata afferunt poenas, impossibile erit (cum se ipsum amet) peccata non odisse, non veluti peccata, sed veluti poenam secum afferentia.  Den, nemlig, som elsker sig selv, elsker den glæde, han føler i synden. Den, der elsker sin glæde, hader allerede det modsatte, nemlig tristheden og smerten, og følgelig også det, der påfører smerte, nemlig straffene, og følgelig også det, der er straffenes årsag, det vil sige synderne, og af den grund, at han skal erkende, at synderne medfører straffe, vil det være umuligt (eftersom han elsker sig selv) at han ikke hader synderne, ikke som synd, men som noget, der fører straf med sig. 
33 Quae cum vel sic coeperit odisse ac simul fugere, animum oportet ut ad virtutem adiiciat, unde paulatim odore bono tractus et operationibus proficiens assuescet in illa ad delectabitur, eritque iam virtutis comparatus amor. Unde aliud verum nascetur odium peccati, quod non tam propter poenas aut amore sui ipsius, sed propter virtutem et amore virtutis ac Dei fugiet et detestabitur. Semper igitur amor prior erit odio et odium ab amore fluet.  Og når han således er begyndt at hade og sky synden, så må hans sjæl også knytte sig til dyden, hvorfra han lidt efter lidt drages af den gode lugt og vænner sig til at drage nytte af dens gerninger og glæde sig ved den, og han vil nu have en kærlighed direkte til dyden. Og deraf fødes så det sande had til synden, som ikke fremkommer på grund af frygt for synden eller på grund af kærlighed til sig selv, men som skyer og foragter synden på grund af dyden og på grund af kærlighed til dyden og til Gud. Således vil kærligheden altid have forrang fremfor hadet, og hadet udflyde af kærligheden. 
34 Amor sui ipsius prior illo odio peccati, quod nascitur ex timore et odio poenae, quod ab eodem amore venit. Amor virtutis et Dei, qui est perfectus, prior odio illo peccati, quod propter sui turpitudinem nascitur et contrariam faciem speciei virtutis et charitati Dei. Hic autem poenitentia perficietur in hoc amore et odio, et tamen inde incipiet, ut recte Augustinus docet, Scriptura probat, ratio cogit, experientia manifestat. Nec (281) quicquam est, quod tu ais, prodesse exempla sanctorum et eorum, qui secundum virtutem vivant. Quis neget haec? Sed hoc praesertim his, qui a peccato iam alieni virtutis decus et honestatis queunt respicere. At qui virtutem eiusque odorem non sentiant, quod odore contrario delectentur, quomodo tu, Martine, facies, ut respiciant, ut noctuae solis lucem pati possint? Ridicula haec nec digna, ut contra illa ulterius verbum addam. (lutcat5#100) Kærligheden til sig selv går forud for hadet til synden, fordi det fødes af frygt for og had til straffen, som kommer fra den samme kærlighed. Kærlighed til dyden og til Gud, som er fuldkommen, går forud for det had til synden, som fødes på grund af dens hæslighed og på grund af, at den har den modsatte skikkelse og art af dyden og kærligheden til Gud. Men her fuldføres boden i denne kærlighed og i dette had, og dog begynder den derfra, som Augustin med rette lærer, at skriften beviser det, fornuften tvinger én, erfaringen slår det fast. Derfor betyder det ikke noget, hvad du siger, at man har gavn af forbillederne hos de hellige og hos dem, der lever efter dyden. (serm#10) Hvem vil nægte det? Men dette er jo især for dem, som fra synden kan se hen til pryden i de andres dyd og ære. Men de, der ikke føler dyden og dens lugt, fordi de elsker lugten af det modsatte, hvordan skulle du, kære Martin, kunne bevirke, at de kommer til at se, at om natten de kommer til at kunne mærke solens lys? Det er latterligt og uværdigt, så at jeg nu vil tilføje yderligere et ord imod det. 
35 cOctava disputatio super tribus eius blasphemiis circa confessionem. 
36 c      Confiteri 
37 c
38 c
39 c
40 c
41 c
42 c
43 c
44 c
45 c
46 c
47 c
48 c
49 c
50 c
51 c
52 c
53 c
54 c
55 c
56 c
57 c
58 c
59 c
60 c
61 c
62 c
63 c
64 c
65 c
66 c
67 c
68 c
69 c
70 c
71 c
72 c
73 c
74 c
75 c
76 c
77 c
78 c
79 c
80 c
81 c
82 c
83 c
84 c
85 c
86 c
87 c
88 c
89 c
90 c

Noter:
n27:  Horats, epist. 1,16 v. 52f.